Mot sosialismens lys

Nina Björk: Drömmen om det röda. Rosa Luxemburg, socialism, språk och kärlek. Wahlström & Widstrand, 2017 

Nina Björk fører oss gjennom tåken av forbrukermakt og identitetspolitikk, sammen med Rosa Luxemburg.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Drömmen om det röda Rosa Luxemburg, socialism, språk och kärlek

Nina Björk

Wahlström & Widstrand, 2017 

Et faktum som gjentas flere ganger i Nina Björks bok om Rosa Luxemburg og hennes teoretiske arv, er at vi nå lever i en verden hvor de 85 rikeste menneskene eier like mye som de 3,5 milliarder fattigste. Denne gjentagelsen blir effektiv når hun samtidig skriver om politikernes godt brukte argument imot en mer omfordelende politikk, nemlig at dette ikke er realistisk. Vi befinner oss på et sted i historien hvor den groteske ulikheten er akseptert og ansett som nærmest nødvendig, hvor hus står tomme i Sør-Europa mens folk bor på gaten, og hvor mange sulter i hjel mens vi i Vesten daglig kaster tonnevis av mat. Hva ville Rosa Luxemburg sagt til dette? Og hvordan kan vi endre rammene for hva som er realistisk før krisen får vokse seg større? Dette er sentrale spørsmål i Björks prosjekt – i en bok som er en blanding av biografi, politisk analyse og essay.

Kapitalismens tyngdelover. Björk er ikke nådig mot sosialdemokratene, hverken de tyske som var delaktige i drapet på Luxemburg i 1919, eller de samtidige svenske. Da som nå mener hun at de har en for naiv innstilling til kapitalismen og mulighetene for å skape et rettferdig samfunn innenfor denne økonomiske modellen. Hun går til og med så langt som til å hevde at «den europeiska arbetarrörelsens stora reformistiska framgångar under 1900-talet hjälpte kapitalismen att ge den ett så pass mänskligt ansikte att den accepterades». Dette er en radikal påstand, men en påstand hun belegger med gode argumenter.

Den svenske forfatteren går stadig tilbake til det marxistiske grunnprinsippet om at så lenge noen eier andres arbeidskraft, vil det være en skjevhet som skaper ufrihet for dem som er avhengig av å selge sin arbeidskraft. Dagens fagforeningsarbeid blir for Björk dermed et sisyfosarbeid der steinen som ruller ned, er kapitalismens tyngdelover. En av disse tyngdelovene er nødvendigheten av vekst for å unngå finanskriser, og for å oppnå vekst, må den private kapitalen få stadig nye tumleplasser. Björk peker på hvordan sosialdemokrater har akseptert privatisering av velferdstjenester fordi de godtar kapitalismens logikk, for så å bli moralsk indignerte over at noen tjener penger på eksempelvis eldreomsorg og asylinstitusjoner. Stefan Löfven reagerte slik i forbindelse med Attendos håndtering av flyktningbarn høsten 2015 – da firmaet plasserte flere barn i hvert rom, men tok imot like mange penger fra kommunen per barn som før.

Dagens fagforeningsarbeid blir et sisyfosarbeid der steinen som ruller ned, er kapitalismens tyngdelover.

Marxismen og Bibelen. En av de viktigste innsiktene Björk tar med seg fra Luxemburg er skillet mellom moral og analyse: «I marxismen är det lite som i Bibeln, där allt påstås ha sin tid; moral har sin tid, och analys har sin tid. Att analysera den enskilda kapitalisten som girig, snål och elak och den enskilda arbetaren som strävsam, rättvisetänkande och god är meningslöst. De kan som människor vara hur som helst – det är ändå inte som människor de agerar när de agerar inom det kapitalistiska produktionssättet.» Hun tar med seg Luxemburgs tanker inn i refleksjoner rundt både forbrukermakt og identitetspolitikk, og hun illustrerer her på en effektiv måte hvorfor venstresiden sliter i dagens politiske landskap (og her ligger det en indirekte kritikk av en del av de grønne, ideologisk uavhengige partiene som ofte appellerer til folks moral). Når det gjelder forbrukermakt, avskriver Björk dette som et lite egnet virkemiddel for endring, primært fordi det bare gjenspeiler skjevhetene mellom klassenes (økonomiske) frihet. De rike på arbeidsgiversiden kan gjøre de «riktige» valgene, mens fattige arbeiderne er prisgitt de billigste alternativene. I identitetspolitikken er det derimot litt mer komplisert, men hun forklarer det på en måte som er befriende ryddig sammenliknet med mange andre som har deltatt i denne debatten.

Årsak og effekt. Et grunnleggende skille er dette: «Att säga att någonting får materiella effekter är inte samma sak som att säga att någonting har en materiell orsak.» Som profilert feminist gir det troverdighet når hun bruker kjønn for å illustrere denne forskjellen, for vi skjønner dermed at det ikke handler om at kjønn er mindre viktig enn klasse, men at det er to ulike kategorier. Hun ber oss forestille oss et samfunn som er totalt likestilt og viser hvordan kapitalismen fortsatt kan leve i beste velgående, for det er ikke slik at den forutsetter et patriarkat. Klasser er derimot en forutsetning for kapitalismens eksistens og har dermed en materiell årsak, ikke bare en materiell effekt. Björk er kritisk til identitetspolitikkens kretsing rundt erfaring og følelser som politiske verktøy og viser til Luxemburgs innstilling som mer koherent og rasjonell. Luxemburg avviste alle appeller til hennes kvinnelighet og manglende erfaring med arbeiderklassens utfordringer som «under hennes verdighet» å svare på. Hun skilte identitet fra det politiske arbeidet.

Klasser er en forutsetning for kapitalismens eksistens og har dermed en materiell årsak, ikke bare en materiell effekt.

For Rosa Luxemburg handlet det om å finne rasjonelle løsninger på problemene manglende omfordeling og maktskjevhet skapte, og vi leser ut fra Björks analyse at hun forsto hvordan erfarings- og identitetsargumentet kunne virke ekskluderende fremfor samlende. Luxemburg levde i det hele tatt i en tid hvor erfaring, følelser og identitet ikke ble blandet inn i det politiske på samme måte som i dag, og det var kanskje derfor venstresiden sto sterkere? Jeg tror man her kan trekke trådene til kapitalismens opphøyelse av nettopp individualitet fremfor fellesskap, fordi det bidrar til en ønsket konkurransesituasjon. Dette trenger ikke bety at individualitet er uviktig for sosialister, som de ofte blir anklaget for. Det kan simpelthen bety at det ikke alltid er viktig, fordi vektlegging av identitet i noen sammenhenger kan skape skiller mellom folk som har de samme materielle behovene og som trenger å stå sammen for å få dem innfridd.

Mot sentralisering. Det finnes naturligvis innvendinger mot både Luxemburg og Björks analyser. Man kan diskutere hvor vellykket velferdsstaten er, men i Skandinavia har vi tross alt laget en samfunnsmodell hvor arbeidstakerne udiskutabelt har en ikke ubetydelig makt gjennom solide fagforeninger, og vi har en maktbalanse mellom marked og stat som på mange områder fungerer godt. En av kommunismens store utfordringer har vært hvordan man kan gjøre en planøkonomi demokratisk, men her er Luxemburg bedre enn mange av sine forgjengere. Hun hadde en stor tiltro til folket og ønsket ikke Lenins sentraliserte maktapparat. Mangelen på sentralisering og den effektive organiseringen som gjerne følger med, var imidlertid det som felte Spartakistene (som Luxemburg var en lederskikkelse for) da de gjorde opprør mot SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschland) vinteren 1918/1919.

Ødeleggende konkurranse. Kanskje får vi ikke alle de riktige svarene på dagens utfordringer av den polskfødte kvinnen som forsøkte å skape en demokratisk sosialisme mer radikal enn Bernie Sanders’ og Jeremy Corbyns til sammen, men vi har definitivt noe å lære av den antinasjonalistiske Annen internasjonale hun var en del av. Vi kan lære at konkurranse mellom stater og marked uunngåelig vil føre til krig og katastrofer, og at så lenge vi alle har de samme behovene: mat, drikke, oksygen og vern mot vind og vær, så er det en bedre og mer rasjonell idé å fordele og beskytte de tilgjengelige ressursene som finnes enn å kjempe om å ta monopol på dem.

---
DEL