Mot hypernormalt 

HyperNormalisation. Regi og manus: Adam Curtis 

Løgnen er den nye sannheten, hevder Adam Curtis i sin nyeste dokumentar. Men hvorfor skal vi i så fall tro ham? 

Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

 

Det vakte sterke og berettigede reaksjoner da Henry Kissinger nylig gjestet Oslo og Nobelinstituttet i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. Denne invitasjonen – og ikke minst at han selv ble tildelt denne prisen i 1973 – fremstår ikke mindre absurd eller forkastelig av å se Adam Curtis’ nye film, der den tidligere sikkerhetsrådgiveren og utenriksministeren utpekes som roten til riktig mye ondt.

To byer. Med utgangspunkt i de to byene New York og Damaskus på midten av 1970-tallet setter Curtis seg fore å fortelle en historie om tiden og tilstanden vi lever i, og hva som ledet opp til dette. Fortellingen omhandler krisene i Midtøsten så vel som i finanssektoren, og tar for seg fremveksten av både individualisme, selvmordsbombere, cyberspace, Putin og Trump, for å si noe om hvordan det falske og uriktige etter hvert er blitt det normale. Eller hypernormale, som Curtis ynder å kalle det, med et begrep han låner fra Alexei Yurchaks bok Everything Was Forever, Until It Was No More: The Last Soviet Generation, om livet i Sovjetunionen i de siste to tiårene før systemet kollapset.

Dokumentarfilmen HyperNormalisation er på flere måter en beskrivelse av en postmoderne tilstand, hvor de store ideologiene som kjent skal ha avgått ved døden. I tråd med dette argumenterer Curtis for at troen på at man kan styre samfunnet etter politiske ideer, først ble erstattet av en kynisk realpolitikk (som Kissinger var en av de fremste representantene for), og deretter av et politisk klima hvor sannhet i seg selv ikke er lenger er relevant – hverken for de styrende eller de styrte.

Tvert imot vet alle at styresmaktenes fremstillinger av virkeligheten ikke er riktige, om man skal tro den britiske filmskaperen. Slik tilfellet skal ha vært i Sovjetunionen, der alle (igjen med henvisning til Yurchaks tidligere nevnte bok) pretenderte at de levde i et velfungerende samfunn, vel vitende om det motsatte.

Curtis mener riktignok ikke at vårt system er spesielt likt det gamle Sovjet, men at vi har en tilsvarende oppfatning om at samfunnets ledere ikke vet hvordan de skal hanskes med utfordringene innen for eksempel økonomien. Vi vet at de ikke har peiling, og de vet at vi vet det. Men vi aksepterer dette som normalt, fordi vi ikke lenger kjenner til noe alternativ.

Post sannhet. For styresmaktene er det da heller ikke noe poeng at folk skal tro det de sier, hevder Curtis. Kissinger ønsket i sin tid en «konstruktiv tvetydighet» da han bedrev sin splitt-og-hersk-politikk overfor de arabiske landene i Midtøsten. En politikk Curtis gir skylden for Syrias innbitte opposisjon til Vesten, som via Iran og Hizbollah førte til utbredelsen av selvmordsbombere, også kalt «den fattige manns atombombe». Reagan og hans administrasjon syntes imidlertid at konfliktene i denne regionen var i overkant kompliserte, og presenterte isteden en enklere «fortelling», hvor Libyas leder Muammar al-Gaddafi velvillig tok på seg rollen som hele klodens forrykte superskurk.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here