Mot hypernormalt 

HyperNormalisation. Regi og manus: Adam Curtis 

Løgnen er den nye sannheten, hevder Adam Curtis i sin nyeste dokumentar. Men hvorfor skal vi i så fall tro ham? 

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

 

Det vakte sterke og berettigede reaksjoner da Henry Kissinger nylig gjestet Oslo og Nobelinstituttet i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. Denne invitasjonen – og ikke minst at han selv ble tildelt denne prisen i 1973 – fremstår ikke mindre absurd eller forkastelig av å se Adam Curtis’ nye film, der den tidligere sikkerhetsrådgiveren og utenriksministeren utpekes som roten til riktig mye ondt.

To byer. Med utgangspunkt i de to byene New York og Damaskus på midten av 1970-tallet setter Curtis seg fore å fortelle en historie om tiden og tilstanden vi lever i, og hva som ledet opp til dette. Fortellingen omhandler krisene i Midtøsten så vel som i finanssektoren, og tar for seg fremveksten av både individualisme, selvmordsbombere, cyberspace, Putin og Trump, for å si noe om hvordan det falske og uriktige etter hvert er blitt det normale. Eller hypernormale, som Curtis ynder å kalle det, med et begrep han låner fra Alexei Yurchaks bok Everything Was Forever, Until It Was No More: The Last Soviet Generation, om livet i Sovjetunionen i de siste to tiårene før systemet kollapset.

Dokumentarfilmen HyperNormalisation er på flere måter en beskrivelse av en postmoderne tilstand, hvor de store ideologiene som kjent skal ha avgått ved døden. I tråd med dette argumenterer Curtis for at troen på at man kan styre samfunnet etter politiske ideer, først ble erstattet av en kynisk realpolitikk (som Kissinger var en av de fremste representantene for), og deretter av et politisk klima hvor sannhet i seg selv ikke er lenger er relevant – hverken for de styrende eller de styrte.

Tvert imot vet alle at styresmaktenes fremstillinger av virkeligheten ikke er riktige, om man skal tro den britiske filmskaperen. Slik tilfellet skal ha vært i Sovjetunionen, der alle (igjen med henvisning til Yurchaks tidligere nevnte bok) pretenderte at de levde i et velfungerende samfunn, vel vitende om det motsatte.

Curtis mener riktignok ikke at vårt system er spesielt likt det gamle Sovjet, men at vi har en tilsvarende oppfatning om at samfunnets ledere ikke vet hvordan de skal hanskes med utfordringene innen for eksempel økonomien. Vi vet at de ikke har peiling, og de vet at vi vet det. Men vi aksepterer dette som normalt, fordi vi ikke lenger kjenner til noe alternativ.

Post sannhet. For styresmaktene er det da heller ikke noe poeng at folk skal tro det de sier, hevder Curtis. Kissinger ønsket i sin tid en «konstruktiv tvetydighet» da han bedrev sin splitt-og-hersk-politikk overfor de arabiske landene i Midtøsten. En politikk Curtis gir skylden for Syrias innbitte opposisjon til Vesten, som via Iran og Hizbollah førte til utbredelsen av selvmordsbombere, også kalt «den fattige manns atombombe». Reagan og hans administrasjon syntes imidlertid at konfliktene i denne regionen var i overkant kompliserte, og presenterte isteden en enklere «fortelling», hvor Libyas leder Muammar al-Gaddafi velvillig tok på seg rollen som hele klodens forrykte superskurk.

Men særlig Russland under Putin (og hans rådgiver Vladislav Surkov) skal ha innført en politikk – eller kanskje snarere et politisk teater – som er ment å skape en følelse av maktesløshet og forvirring blant folk, uten engang å late som om man presenterer noen form for sannhet. Også her trekker Curtis imidlertid en parallell til USA, og den kommende presidentens manglende behov for å rotfeste sine uttalelser og holdninger i fakta.

Det handler med andre ord vel så mye om «post-truth» som om postmodernisme, i en argumentasjonsrekke som ikke lett lar seg sammenfatte på en begripelig måte innenfor denne artikkelens lengdebegrensning. Curtis’ film varer da også i 2 timer og 46 minutter, mesteparten av tiden med filmskaperens egne utlegninger på lydsporet. Og det er ikke alltid like lett å henge med når han forklarer det heller, selv om filmen unektelig er fengslende og fascinerende.

Skal man tro Adam Curtis, er det få som bryr seg om hvorvidt den foretrukne historien reflekterer en faktisk virkelighet.

Video-essay. Adam Curtis, som både har blitt kalt venstrevridd og neokonservativ, underviste i politikk ved Oxford der han også påbegynte en doktorgrad, før han forlot akademia for å lage dokumentarer for BBC på 1980-tallet. Hans filmer har en særegen stil der han i all hovedsak benytter seg av arkivmateriale – først og fremst fra den britiske kringkasteren han arbeider for, men også klipp fra spillefilmer og andre opptak som illustrerer poengene. De er også ispedd ett og annet intervju Curtis har gjort selv, gjerne bearbeidet til å se eldre ut, for å passe bedre inn i helheten. Men stort sett er det altså Curtis selv som forteller hvordan ting henger sammen i voice-over, med rom for mange assosiasjoner og tankesprang, og som gjør filmene hans til en slags subjektive video-essays.

Selvpålagt autoritet. I likhet med Curtis’ forrige film distribueres HyperNormalisation kun via BBCs strømmetjeneste iPlayer, som er begrenset til brukere i Storbritannia. I skrivende stund er den imidlertid også tilgjengelig på YouTube, om enn muligens uten produsentens eller filmskaperens tillatelse. Uansett føles de nettbaserte plattformene riktig så passende for filmen, som med sine mange kollasjer og «remix»-liknende bruk av arkivklipp ligger tett opp til YouTube-formatets eget uttrykk. I tillegg er det fristende å påpeke at de generaliserende og til dels konspiratoriske kvalitetene ved Curtis’ fremstilling også gir den en viss forankring til nettet, til tross for at han åpenbart har mer faglig tyngde enn den gjengse konspirasjonsteoretiker der ute.

Man kommer heller ikke unna en annen og (enda) mer ironisk syntese mellom form og innhold i denne dokumentaren, hvor filmskaperen med stor og selvpålagt autoritet legger ut om hvordan ulike makthavere presenterer forenklede og ikke nødvendigvis sanne fortellinger, fortrinnsvis for å skape en illusjon av stabilitet og orden. Det er lett å kritisere Curtis for å gjøre nøyaktig det samme selv, da hele filmen baserer seg på hans påstander og konklusjoner, uten at han er spesielt opptatt av å dokumentere dem med annet enn anekdotiske videoklipp. Denne ironien – eller kanskje snarere selvmotsigelsen – blir strengt tatt ikke mindre av at han innledningsvis sier at filmen «will tell the story of how we got to this strange place» – en setning som for så vidt synliggjør det subjektive historiefortellingsaspektet, men som samtidig synes å understreke historiens sannhetsgehalt.

Et av mantraene i postmodernismen har vært at de store fortellingene er døde. Ikke desto mindre er «fortelling» blitt et moteord, som gjerne knyttes til identitet og hvordan man ønsker å fremstå. Her sikter jeg særlig til hvordan kommunikasjonsrådgivere kvalmende nok fokuserer på «hvilken historie man vil fortelle», enten man er en privat bedrift, en veldedig organisasjon eller innvandrings- og integreringsminister. Og skal man tro Adam Curtis, er det få i vår hypernormale tilstand som bryr seg om hvorvidt den foretrukne historien reflekterer en faktisk virkelighet.

Det er unektelig et forstemmende budskap, for ikke å si en ubehagelig sannhet – som i sin ytterste konsekvens blir en slags catch 22. For om han har rett, kan man jo spørre seg hvorfor vi skulle reagere annerledes på Curtis’ fortelling.

Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
alekshuser@gmail.com

---
DEL