Møt ekstremisme med dialog

Behovet for å motvirke fremveksten av ekstremistiske miljøer i Norge og Europa gjør seg stadig mer gjeldende. «Det er viktig å møte dem som mennesker,» sier tidligere nynazist.

Den nynazistiske bevegelsen har vært svak
Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

Angrepene på satiremagasinet Charlie Hebdo og et jødisk supermarked i Paris i januar, og de påfølgende angrepene i København, står som en nylig påminnelse om den stadig voksende ekstremismen som feier inn over Europa. Samtidig øker også støtten til politiske partier med fremmedfiendtlige holdninger. Forrige uke arrangerte organisasjonen Antirasistisk Senter, sammen med organisasjonene Norsk Folkehjelp og stiftelsen Internasjonalt hus, todagersseminaret «Kampen mot høyreekstremisme i Norge og Norden». Den tidligere nynazisten Peter Sundin mener fremveksten av politiske partier med ekstremistiske holdninger er skremmende: «Et av de største problemene er at de politiske partiene som har en mer moderat retorikk, baner veien for de ekstreme. De ekstreme gruppene lærer av de moderate, og tar i bruk og tilpasser deres ikkevoldelige retorikk. Ekstreme og diskriminerende holdninger blir vanskeligere å få øye på når de plasseres i dannede former,» sier Peter Sundin til Ny Tid. 29-åringen fra Arvika i Sverige var for inntil noen få år siden aktiv i det svenske nazimiljøet. Nå jobber han i organisasjonen Brottsförebyggande Centrum i Värmland, som arbeider for å forebygge kriminalitet. Ifølge rapporten «Høyreekstremisme i Europa – trender og utvikling», som organisasjonen Antirasistisk Senter lanserte i august i fjor, har høyreekstreme og islamistiske grupper mange fellestrekk på tvers av ulike ideologiske utgangspunkter. Peter Sundin mener foreldre må ta mer ansvar for å forebygge ekstremistiske holdninger hos unge: «Det handler i stor grad om at samfunnet må ta mer ansvar for å motvirke at ekstremismen får grobunn. Den viktigste oppgaven man kan ha som foreldre er å følge med på hva barna deres gjør, hvilke bøker de leser, hvilke dataspill de spiller, og hvilke folk de henger med. Det er her forebyggingen av høyreekstremisme starter,» sier Peter Sundin. Oss vs. dem. Sundin vokste opp som ett av fem søsken. Moren, som var alene med barna, hadde sjelden tid til å tilbringe tid med familien. Hun var selverklært rasist, og ga ofte «innvandrerne» skylden for sin egen store arbeidsmengde og dårlige økonomi. Storebroren var allerede medlem av en nazistisk organisasjon.

«Man må anerkjenne alle som mennesker, men ta avstand fra de holdningene de har.» Peter Sundin

Sundin forteller at han allerede mot slutten av barneskolen lot seg fascinere av brorens ideologiske overbevisning: «Broren min utgjorde på mange måter en farsfigur for meg. Jeg så opp til ham. Når han ikke var hjemme, pleide jeg å snike meg inn på rommet hans. Jeg begynte å interessere meg for propagandabøkene han leste, og musikken han hørte på,» sier Sundin.Likevel var det ikke før på ungdomsskolen at de høyreekstreme tankene for alvor ble en del av den unge guttens hverdag: «Den første dagen på ungdomsskolen fikk jeg øye på noen ungdommer med boots og bomberjakker. Det tok ikke langt tid før vi fant ut at vi hadde noe til felles. Vi fant tonen umiddelbart, og gjorde hva vi kunne for å holde de andre elevene på avstand. På denne tiden kalte vi oss nasjonalister, ikke rasister eller nazister. Men ideologien bak var den samme,» forteller Sundin. Først var det ingen som reagerte. Men da den lille gjengen begynte å spre hatpropaganda i form av flygeblader og klistremerker, ble skolen oppmerksom på hva som skjedde. Det resulterte i en temadag der Auschwitz-overlevende Flora Glad kom for å holde foredrag for elevene. Dette hadde imidlertid ikke ønsket effekt på ungdommene. «Denne episoden var bare med på å forsterke vår følelse av utenforskap – at det virkelig var snakk om et ‘oss’ og ‘dem’,» forteller Sundin. Ikke lenge etter bestemte han og vennene seg for å melde seg inn i  den nazistiske foreningen Forbundet Nationell Ungdom. T-skjorter med rasistiske slagord og politiske ytringer ble slått hardt ned på av lærerne ved skolen. Sundin mener det er viktig at skolen møter elever som har ekstremistiske holdninger, med dialog fremfor sanksjoner: «De tingene jeg mente, var jo ikke riktige. Men hadde skolen reagert annerledes, ville nok også utfallet blitt et annet. Reaksjonene jeg møtte var fortsatt bare med på å bekrefte min overbevisning om at jeg levde i et ‘oss og dem’-samfunn. Jeg ble bare mer overbevist om at det menneskesynet jeg forfektet var det riktige,» sier Sundin. I 1995 startet Kungälv kommune i Sverige opp det såkalte Toleransjeprosjektet, som også har blitt kjent som Kungälv-modellen. Prosjektet ble til som en reaksjon på den stadig voksende nynazistbevegelsen i kommunen, og drapet på 14 år gamle John Hron samme år. Gjennom reiser, foredrag og undervisning tar Toleranseprosjektet, som i dag tilbys i noen svenske kommuner, sikte på å oppmuntre ungdommer med et intolerant verdensbilde til å reflektere over synet de forfekter. I november deltok representanter fra Toleranseprosjektet på en nasjonal konferanse om radikalisering og voldelig ekstremisme, i regi av det norske Justis- og beredskapsdepartementet. I april var representanter fra flere norske kommuner på besøk i Sverige for å lære mer om prosjektet. «Det eneste som fungerer er å utfordre meningene disse menneskene har. Det er bare på den måten de kan bli klar over at meningene de forfekter er skadelige,» sier Sundin. Søker makt. Fremveksten av politiske partier med rasistiske og diskriminerende holdninger har hatt et oppsving i Europa de siste årene. Etter Europaparlamentets valg for perioden 2014–2019 i mai i fjor har det nynazistiske partiet Nationaldemokratische Partei Deutschlands representanter i parlamentet. Det samme har partiet Gyllent Daggry i Hellas, og Front National i Frankrike. Etter det finske riksdagsvalget den 18. april ble det fremmedfientlige partiet Sannfinnene landets tredje største parti, med 17,6 prosent av stemmene. Den svenske journalisten og forfatteren Mustafa Can mener enkle svar på vanskelige spørsmål er noe av grunnen til at politiske partier med fremmedfiendtlige og rasistiske holdninger vokser frem: «Nasjonalisme gir enkle svar på komplekse spørsmål. De som tror ekstremisme ikke vokser i det mistenksomhetssamfunnet som politiske partier skaper, er naive. Problemet er ikke majoriteten, problemet er de menneskene som mister kontakten med sine grunnverdier. Slike holdninger sniker seg innpå, nesten helt umerkelig. Men de kan fort bli normaliserte,» sier Mustafa Can, som har familiebakgrunn fra Tyrkia. Etter terrorangrepene i USA den 11. september 2001 har Can merket en markant forskjell når det gjelder hvordan folk henvender seg til ham: «Jeg er ateist, og reflekterte sjelden over min muslimske bakgrunn. Etter terrorangrepene i USA ble jeg tvunget til å skulle mene noe om arabere, om tildekking av håret og om selvmordsbombere,» sier Can. Willy Silberstern, som er talsmann for Svenska komittén mot antisemitism, erfarer det samme: «All fremmedfiendtlighet har samme struktur. Jeg opplever det samme når staten Israel gjør noe kritikkverdig. Jeg er født og oppvokst i Sverige, likevel forventes det at jeg skal mene noe om Israels handlinger – at jeg skal stå til ansvar for de politiske beslutningene i et land langt unna Sverige. Jeg kan ikke stå for et helt lands oppførsel. Mange klarer ikke å skille mellom det å være jøde og det å være israeler,» sier Silberstein. Ettervern er viktig. For Peter Sundin kom vendepunktet etter en voldshandling da han var 21 år gammel.

«Nasjonalisme gir enkle svar på komplekse spørsmål.» Mustafa Can

«I byen møtte vi en fyr vi hadde banket opp tidligere. Vi gikk løs på ham denne gangen også, og ga oss ikke før han lå i bakken. Da vi skulle gå, så jeg at han var i ferd med å reise seg. Da løp jeg tilbake og hoppet på hodet hans,» forteller Sundin. «Etterpå gikk vi tilbake til baren vi hadde vært på, og fortsatte å drikke øl som om ingenting hadde skjedd.» Sundin ble ikke politianmeldt for angrepet. Likevel fortsatte hendelsen å forfølge ham, og han bestemte seg for å bryte med det voldelige miljøet: «Jeg ville ikke være en del av det lenger, og bestemte meg for å bryte ut. Det var vanskelig. I begynnelsen tok familien min avstand fra meg. Jeg hadde vært en del av miljøet så lenge at jeg nesten ikke kjente til noe annet. Jeg hadde forlatt organisasjonen, men hadde fremdeles de samme tankene og holdningene. Det tok lang tid før jeg klarte å forandre dette,» forteller Sundin. Sundins valg om å bryte ut av nynazistmiljøet har fått konsekvenser. Både han selv og en av hans yngre brødre har ved flere anledninger blitt utsatt for grove voldsepisoder. Sundin mottar også jevnlig drapstrusler, både via telefon, epost og brev. Likevel har han valgt å bli boende i Arvika: «Jeg har valgt å bli her for å vise dem som allerede er en del av disse bevegelsene, at det finnes en vei ut,» sier Sundin. Han påpeker hvor viktig det er å følge opp mennesker som velger å bryte ut av nynazistmiljøet. «Hvis man ønsker å komme denne typen bevegelser til livs, må man satse på ettervern. Og så er det viktig skille tydelig mellom person og handling. Man må anerkjenne alle som mennesker, men ta avstand fra de holdningene de har,» avslutter Sundin. Uoversiktlig flora. Ifølge rapporten «Høyreekstremisme i Norge – trender og utvikling» skiller høyreekstremisme i Norge seg fra i andre europeiske land. Mens høyreekstreme i andre land ofte er å finne i organiserte grupper, er miljøet i Norge i større grad basert på enkeltpersoner. Den utstrakte bruken av internett og sosiale medier for å kommunisere, finne og spre informasjon gjør det dessuten vanskeligere å få oversikt over de høyreekstreme miljøene, både nasjonalt og internasjonalt.

«Jeg får stadig henvendelser og økonomiske bidrag fra mennesker som støtter det Vigrid står for.» Tore Tvedt

«I Norge er ikke den primære risikoen knyttet til de etablerte og i all hovedsak lite funksjonelle organisasjonene med ulik høyreekstrem identitet, men til den uoversiktlige underskogen av enkeltpersoner som i større eller mindre grad kan være forbundet med disse organisasjonene,» skriver Antirasistisk Senter i rapporten. «Norge skiller seg her fra flere andre europeiske land, som har relativt store og godt synlige høyreekstreme grupper. Likheten er å finne i hva vi mener er en viss oppblomstring av høyreekstreme holdninger de siste årene, selv om disse i Norge ikke gir seg utslag i organisering, i alle fall ikke av en type som er synlig i gatebildet. Faktum er at hatet florerer på nett, og samtidig som det ikke må overvurderes, må det heller ikke undervurderes simpelthen fordi det er komplisert å bedømme,» heter det videre. Tor Bach leder nettmagasinet Vepsen, som har som formål å avsløre voldelige, rasistiske, antidemokratiske og totalitære miljøer. Han er overrasket over hvor lite organisert det norske høyreekstreme miljøet har vært de siste årene: «De siste 14 årene har det høyreekstreme og det muslimfiendtlige miljøet i Norge vært lite, og det har vært splittet. Det er et miljø med flere organisasjoner enn mennesker som ønsker å være medlemmer i dem. Det er preget av store splittelser og useriøse mennesker som kriger mer med hverandre enn med andre,» sier Bach til Ny Tid. «På mange måter er dette overraskende. Det betyr ikke at vi ikke skal holde øye med det, eller at sikkerhetstjenesten ikke skal bruke krefter på å holde det nede. Men sånn som situasjonen er i dag, utgjør ikke høyreekstreme organisasjoner i Norge noen direkte trussel for samfunnet,» sier Bach. Han presiserer at det er vanskelig å forutsi hvordan utviklingen vil se ut de neste årene, men understreker også at alle forsøk på å bygge høyreekstreme organisasjoner de siste 14 årene har falt sammen: «Alle nye forsøk på å organisere nazister i Norge har kollapset. Den organiserte bevegelsen har måttet vike for enkeltpersoner som sitter og hater på Facebook. Det er mange som sier ekstreme ting på nett – så gjenstår det å se om det er noe i det de sier. Jeg vet at PST har noen av dem i kikkerten,» forteller Bach. Han mener Norges krigshistorie og oppgjør med nazismen etter andre verdenskrig er mye av grunnen til at nynazistmiljøet i Norge forblir uorganisert: «Det å være tilknyttet høyreekstremisme og nazisme har alltid vært forbundet med et taperstempel i Norge. Dette skriver seg tilbake til den norske krigshistorien og oppgjøret med nazismen. Norge befinner seg i en unik situasjon i Europa. Det har aldri vært noe marked for noe til høyre for Frp,» sier Bach. «Så du tror dette er grunnen til at man i dag finner mer organiserte nazistmiljøer i for eksempel Sverige?» «I Sverige har man aldri hatt det samme oppgjøret med nazismen som vi har hatt her i Norge. Dette er nok mye av grunnen til at vi der ser nynazisme i mer organiserte former,» sier Bach. Inspirert av Breivik-rettssak. Leder for den høyreekstreme bevegelsen Vigrid, Tore Tvedt, kan fortelle Ny Tid at han ofte blir kontaktet av mennesker som støtter bevegelsen, men at mange velger å holde seg uorganisert i frykt for politiet: «Jeg får stadig henvendelser, støtteerklæringer og økonomiske bidrag fra mennesker som støtter det Vigrid står for. Senest i dag ble jeg kontaktet av en mann som fortalte at han støttet Vigrid, men at han ikke våget å være åpen om det fordi han fryktet konsekvensene,» forteller Tvedt. Han er grunnlegger av bevegelsen, som formelt ble lagt ned i 2005. Bevegelsen har hatt vekslende popularitet i det høyreekstreme miljøet i Norge. I 2008 stilte Vigrid til lokalvalg i Buskerud, og fikk 179 stemmer. Tore Tvedt var en av dem som vitnet i rettsaken etter terrorangrepene mot Utøya og Regjeringskvartalet den 22. juli 2011. Han forteller at dette motiverte ham til å gjenoppta arbeidet med Vigrid. I dag begrenser aktiviteten hans seg til å drifte bevegelsens hjemmeside. «Å vitne i rettssaken mot Breivik ga meg og Vigrid en oppreisning ingen andre har gitt. Breivik mente at ingenting av det han gjorde hadde vært nødvendig hvis politiet ikke hadde knust Vigrid,» sier Tvedt. «Hva tenker du om de voldelige resultatene av nynazisme? Er det greit å skade eller drepe mennesker bare fordi de ser annerledes ut, eller kommer fra en annen kultur?» «Jeg tror dette er en naturlig reaksjon fra et samfunn når fremmede slippes inn. Hvis man ser et samfunn som en organisme, vil det være naturlig å prøve å bli kvitt det fremmede,» sier Tvedt. «Hvordan tror du fremtiden ser ut for denne typen holdninger? Er det grunn til å tro at de kommer til å få bedre fotfeste i befolkingen enn det de har i dag?» «Hvis man fortsetter å gjøre det umulig for mennesker med tilknytning til dette miljøet å organisere seg, vil man få en trykkokereffekt. Resultatet av dette vil bli mer vold,» mener Tvedt.


«Høyreekstremisme» er et samlebegrep for mange former for politisk ekstremisme som anses å befinne seg på ytterkanten av den tradisjonelle, politiske venstre–høyre-aksen. Ideologier som oppfattes som høyreekstreme kan for eksempel basere seg på en tro på at enkelte grupperinger har en kulturell, rasemessig, religiøs eller annen form for overlegenhet overfor andre grupper. Et annet viktig element i slike ideologier er nasjonalisme av ulike slag. Noen høyreekstreme, men ikke alle, bruker og/eller promoterer vold og terrorisme for å oppnå sine politiske og ideologiske mål. De radikale islamistene er på mange måter grupper som, i likhet med høyreekstreme miljøer, hører inn under en lignende ekstremistisk og ofte rasistisk fane.


Heinesen er journalist i Ny Tid.

---
DEL