Mot alle odds

Bokanmeldelse: To sterke beretninger om ensomhet. Og om veien fra nederlag til seier. 19-åringen rører meg mest.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bokanmeldelse. To norske kvinner, med ulike utfordringer, har klart å løfte seg til høyder få kan drømme om. I hver sin bok de nå sine historier i håp om å være til hjelp for andre.

Både AUF-er Prableen Kaur og tidligere FUG-leder Loveleen Rihel Brenna har bakgrunn fra et norsk miljø i sør-Norge med indisk og sikh-religiøs bakgrunn. Men bortsett fra dette, er ulikhetene store mellom livene til 19-åringen som overlevde Utøya-massakeren og den 45-årige lederen av det regjeringsnedsatte Kvinnepanelet 2010. Felles er at de i hver sin nye bok gir lærdom til oss andre nordmenn.

Trisdag 28. august bokdebuterte Prableen Kaur med boka Jeg er Prableen (Gyldendal). 19-åringen er nå både jus-student og representant i Oslo bystyre for Arbeiderpartiet. Boka bærer mye preg av hennes opplevelser som overlevende under angrepet på Utøya 22. juli 2011 og hennes innsats som AUF-politiker. Men hun skildrer også en barndom preget av mobbing på skolen. Historien hennes er forbløffende, i den forstand at tross all motgang, så har hun aldri gitt opp.

Snarere har hun vært sta og fortsatte å kjempe alene videre for det hun tror på.

Kniv mot smerte

Kaur ble i fjor den yngste noensinne til å bli valgt inn i hovedstadens bystyre. Og hun ble kåret til Årets Nordmann 2011 av Ny Tid, for hennes feministiske kamp for å bruke den tradisjonelt mannlige turbanen, og for å ha våget å gå på talerstolen og tale Ap og Jens Stoltenberg midt imot på partimøtet våren 2011.

Tross psykiske påkjenninger like etter Utøya-massakren, jobbet Kaur utrettelig de første dagene etter hendelsene med de etterlatte og de andre som også overlevde terrorangrepet. Hun forteller i boka også om sykdom i familien, om en lillesøste som var innlagt flere ganger, om moren som hadde kreft i åtte år uten at det ble oppdaget av legene.

Kaur sparer ikke på noe krutt, som når hun beskriver i detalj om de sju årene hun ble mobbet på skolen:

«Jeg vet ikke hvor mange kniver og skarpe gjenstander jeg har hatt gjemt på rommet mitt, hvor mange ganger jeg har brukt kniven til å smuldre opp smerten og gjøre meg fri….»

Skildringene av årene som mobbeoffer, hvor hun skadet seg selv for å gi slipp på smerten og få en følelse av kontroll, framstår i et spesielt lys når de leses opp mot skildringene som en overlevende fra Utøya. Der måtte hun spille død og svømme for livet. I bloggen «Helvete fra Utøya» beskrev hun det hun opplevde 22. juli, etter at hun var trygt hjemme. Bloggen ble lest og trykket i mange internasjonale aviser.

Betalte prisen

Pedagogikkutdannede Loveleen Rihel Brenna (45) er nok mest kjent som leder av Foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG), som hun forlot ifjor etter åtte år. Brenna har gitt ut flere fagbøker tidligere, men hennes siste fra i våres bok er langt mer personlig: Min annerledeshet, min styrke (Cappelen Damm).

Her forteller Brenna om den vanskelige skilsmissen, da hun ble utstøtt av familien på grunn av at hun forlot mannen sin. Hun stod helt alene uten støtte. Likevel ga hun ikke opp, og kjempet seg igjennom den vanskelige tiden – ikke ulikt det Kaur forteller om sine mobbede år på skolen. Tross uendelige utfordringer fra eget miljø, klarte Brenna (også kan vi si) å oppnå sine drømmer. Brenna arbeider nå for å hjelpe andre minoritetskvinner med å nå sine mål gjennom rådgivningsfirmaet Seema AS, som er oppkalt etter hennes avdøde søster. Ved å holde motivasjonskurs og foredrag, bidrar hun til at andre skal ha fordel av hennes egne erfaringer.

I likhet med Kaur ble også Brenna utstøtt. Ulikheten var at Kaur ble utstøtt av medelever, mens Brenna ble utstøtt av sin egen familie. Her beskriver hun om opplevelsen. Brenna skriver:

«Jeg hadde flyttet. Det var vondt, men jeg så ingen annen løsning. Med valget fulgte en rekke konsekvenser. I tillegg til min egen sorg måtte jeg håndtere sladder, utstøting og ensomhet. Til tross for at alle i min nærmeste familie visste om hans utroskap, var det jeg som måtte betale prisen….»

Brenna hadde mest kontakt med sin familie og det indiske miljøet. Hun manglet et nettverk og stod derfor på bunnen da familien utstøtte henne. Brenna slet også økonomisk. Hun hadde deltidsjobb og klarte seg såvidt. Idag ønsker hun å jobbe for kvinner som tar valg som fører til unødig fattigdom. Hun vil at de isteden skal sikte høyere og bli ledere. Flere minoritetskvinner har problemer med å skaffe seg jobb, mange blir diskriminert på grunn av at de bruker hodeplagg.

Brenna forteller at hun legger vekt på hvor viktig det er med nettverk, noe minoritetskvinner har i mindre grad enn andre.

Både Kaur og Brenna er er nå forbilder for mange kvinner som sliter, de som kjemper en kamp der ute. Begge har møtt motgang, enten fra egne medelever eller fra egne familiemedlemmer. Begge forfatterne beskriver sine røtter fra India og om deres oppvekst i Norge. Felles er at de tydeligvis begge slet under oppveksten med å føle seg annerledes, men at de klarte å bruke annerledesheten til å styrke seg selv.

Savn i boka

45-årige Brenna har vært gift to ganger, har tre barn og tilhører slik et helt annet miljø enn Kaur, som gikk ut av videregående i fjor. Som kontrast har opprørske Kaur et tydelig politisk budskap. Kaur er også langt mer religiøst bevisst, slik det beskrives i boka. Hun bærer turban og er aktiv i sikhenes hellige gudshus, Gurdwara, på Alnabru, som ligger ved siden av hovedkvarteret til Hells Angels.

Kaur skiller seg fra Brenna ved at hun er mer opptatt av sin religion sikhismen og kjemper for religionsfrihet. Selv om hun bærer turban, ønsker hun å bli dommer. Brenna skriver på sin side, som en kontrast, om religion:

«Jeg ville ikke velge en bestemt religion, jeg ville velge verdier som var høyt verdsatt i alle religioner.»

Brenna skriver åpent og personlig om sin søsters dødsfall. Men jeg savnet å lese om hva dødsårsaken var. Det samme gjør jeg når det gjelder Kaurs beskrivelser om sin søsters innleggelse på sykehuset, da hun ikke forteller direkte hva som egentlig lå bak.

I dag har Brenna et stort nettverk, blitt forsonet med familien sin og er selvstendig. Også Kaur har et nettverk større enn de fleste, og hun har stått fram og frontet kampen mot mobbingen. Begges historier er gode eksempler på at motgang kan styrke. Det er likevel å håpe at flest mulig kan klare seg uten slik motgang.

For meg er det Kaurs skildring som griper sterkest. ■

Anmeldt av Noshin Saghir


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 31.08.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL