Det vakte alminnelig oppstuss da det tidligere denne uken ble klart at den relativt ukjente Jørgen Norheim er en av årets nominerte til Nordisk Råds Litteraturpris. Norheim har tidligere utgitt to bøker, Liten svein i bærskog ut (1994) og Mars (1998), begge solgt i svinnende små opplag. Så hva er det så han har å by på, T-baneføreren og historikeren – og forfatteren?
Årets prisnominerte bok, Ingen er så trygg i fare, er en bredt anlagt roman med mange bifortellinger og sidesprang. Den er holdt i en tidvis svært morsom prosa, med mange skarpsindige observasjoner om samtids-Norge, hvor forfatteren trekker veksler på stor kunnskap som er godt disponert.
Den store fortellingen
Hovedfortellingen er todelt. For det første handler det om Kapo, en 35 år gammel avhoppet vekkelsespredikant, og hans oppdrag med å redde den relativt foreldreløse åtte år gamle Kain. Kains far, og Kapos tidligere sjef, har begått selvmord etter å ha kjørt det tidligere svært så velykkede Babel-konsernet i grøfta. I kjølvannet av dette har Kains mor, Eva, blitt tvangsinnlagt, og Kain har endt opp som kraftig forsømt grafittikriger. Vi følger så skjebnen til den vesle gutten og den voksne fosterfaren, samt andre havarerte etter det notorisk beryktede firmaet.
Og så er det den andre delen av hovedfortellingen. For den nyervervede farsrollen får også Kapo til å begynne å gruble over hvem som er hans egen far, og historien kommer derfor også til å dreie seg om jakten på denne. Den går via en mor i Finnmark som var partisan. Og slik blir krigen i Finnmark og utviklingen av politiske forhold mellom øst og vest ett av mange bispor i den store fortellingen. Dette leder igjen over i en jakt i norske, østtyske og sovjetiske arkiver, for Kapo blir etter hvert overbevist om at det må være morens ungdomskjæreste under krigen som er hans faderlige opphav. Men hvordan forklare et 23 år langt svangerskap? Så langt fungerer historien og gir mange historiske innblikk som for det aller meste spinnes elegant og stilsikkert inn i den øvrige fortellingen. Så heldig er ikke Norheim med alle bihistoriene.
Mange sidespor
Et av disse er beretningen om den aldrende grinebiteren Karl Emmanuel Gärtners politiske vekkelse og vekst. Den starter med et besøk hos informasjonsrådgiveren, hvor han fremlegger sitt ønske om å bli stortingsmann, og dette er blant de mer fornøyelige avsnittene. Gärtner har fått sine politiske ambisjoner gjennom stadig å diskutere politikk med drosjesjåfører: “han likte i grunnen å snakke med drosjesjøførar, dei var liksom alltid så samde med han”. Og en dag er det en av dem som ytrer de forløsende ord: “Du skulle vore på Stortinget, du!”, hvorpå de politiske ambisjonene slår ut i full blomst. Derav besøket hos informasjonsrådgiveren, som tenner på ideen: “Dagleg Leiar såg ei fandenivoldsk utfordring i å omskapa den litt hjelpelause, grinete middelaldrande mannen til ein rikspolitisk storleik. Mannen hadde eit engasjement som skygga for all sjølvinnsikt, i seg sjølv ei veldig drivkraft.” Ut kommer Gärtner, forvandlet til det mer norsktilpassede Karl E. Hagen, for å ikke gi assosiasjoner til sitt tyske opphav, og med adresse Finnmark, for der trenger han ikke å kapre så mange stemmer som i Oslo.
Det er liten tvil om hvem som er modellen for Karl E., og de to navnebrødrene bærer da også på de samme politiske ideene. Linjer som “Dei var samde om at dei måtte ta med seg det beste også frå dei framandkulturelle kontinenta, samstundes som ein ikkje skulle sleppe inn for mange til å ta for seg av den norske velferda” gir dessuten treffsikre observasjoner av norsk ambivalens og dobbeltmoral.
Men satiren kunne helt klart ha vært gjort litt mer subtil, for overtydeligheten ødelegger litt av fortellingens kraft, og historien kunne med fordel vært spunnet tettere sammen med hovedfortellingen(e).
Uklart
En annen svakhet er bokens sporadiske hentydninger til Kapos fortid som vekkelsespredikant, en fortid som virker noe påklistret. Mest fordi det virker som om potensialet i dette ellers litterært ypperlige utgangspunktet for en yrkesbakgrunn bare ikke er godt utnyttet. Vi får i drypp vite at Kapo har misjonert i Nord-Norge og har utviklet seg til en førsteklasses småkriminell, men det er vanskelig å få noe grep om en personlig utvikling.
Hans tvilsomme yrkesstatus gir seg imidlertid festlige utslag, som når han skal sjekke inn på et hotell og vurderer hvilken identitet som er mest gavnlig der og da. Kapo beslutter at det for anledningen kan være lurt å utgi seg som forfatter. “Skulle han få nærgåande spørsmål om kva han skreiv på, kunne han seia at han var kjenslevar lyrikar og at, ‘Nei, dessverre, dette er veldig privat’. Eller om han fekk spørsmål om kva han hadde skrive tidlegare, kunne han seie at ‘Nei, dessverre, boka har ikkje kome ut enno. Men snart. Berre vent!’ Altså forfattar.”
Fortjent oppmerksomhet
Det føles litt urettferdig å skulle lese en forfatter på bakgrunn av en stor nominasjon som Nordisk Råd når han inntil for få dager siden har skrevet sine bøker uten oppstuss, enn si anmeldelser i det hele tatt. Men i et år hvor det er totalt usannsynlig at en norsk forfatter skal vinne uansett, er det et klokt trekk av komiteen å velge å dra et relativt ukjent navn frem i lyset.
Ingen er så trygg i fare er ikke årets mest formfullendte norske roman. Men den er et svært hyggelig bekjentskap. Norheim er morsom, og gjennom det meste av boken glitrende språklig og med en fortellerglede og et driv som gjør det til en fryd å lese ham.
Først og fremst kunne det hele med fordel ha vært redigert strammere. Norheim vil noe med sin bok, og det er både sympatisk og for en stor del vellykket gjennomført. Spørsmålet er hva og hvor han vil, og her virker det ikke som han helt har klart å bestemme seg. Det spriker litt for mye i litt for mange retninger. Derfor burde også forlaget ha gått en ekstra runde med boken, for dette kunne det ha blitt enda større litteratur av. Potensialet er der, men det er foreløbig noe uforløst. Dette er allikevel et forfatterskap det er vel verdt å følge videre, og forhåpentlig vil flere anmeldere og lesere få øynene opp for Norheim i fortsettelsen. Det fortjener han.
