Mørketid i Hellas

For tredje år på rad går tusenvis av flyktninger i Hellas den kaldeste årstiden i møte uten at skikkelige vintertiltak er gjennomført.

Alle foto: Emma Bakkevik

Bakkevik er journalist med base i Barcelona.

Sist vinter bodde jeg sammen med flyktninger i en forlatt lagerbygning på den greske øya Lesvos. For mange var dette et bedre alternativ enn teltet de hadde fått tildelt av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) da de ankom Hellas fra Tyrkia. Vi var en broket gruppe mennesker fra blant annet Afghanistan, Syria, Pakistan, Burma og Etiopia, som skapte et hjem og et sosialt senter sammen med den tyske anarkistgruppen «No Border Kitchen».

Vinteren kommer. Vinteren var hard i fjor; for første gang på 13 år snødde det på Lesvos. I flyktningleiren Moria døde flere personer av kulderelaterte årsaker – til tross for at UNCHR hadde mottatt 14 millioner euro fra EU øremerket «winterization» av de greske leirene. Utover vårparten ble riktignok mange flyttet fra telt til såkalte isobokser (små containere), men med den stadige tilstrømningen av nye flyktninger til øyene, er mange på nytt forvist til å leve i telt. I år er forberedelser til vinteren igjen uteblitt. Tilstanden er nå så ille at selv UNHCR må be om hjelp fra grasrotorganisasjonene i mangel av bedre planlegging.

I oktober bevilget EU drøyt 8 millioner euro til nye hotspots på fem greske øyer – budsjettet skal vare til 2022. Med andre ord kommer ikke medlemslandene til å åpne grensene med det første. Vissheten om at denne krisen kommer til å vare i lang tid fremover, og de store beløpene som faktisk bevilges og doneres tatt i betraktning, synes det merkelig at de prekære forholdene flyktningene lever under i Hellas ikke blir forbedret. Sannsynligvis er dette et signal til dem som venter i Tyrkia; kanskje vil de utsette eller avlyse reisen til Europa hvis de hører hvor ille situasjonen er der.

Helvetes forgård. Moria har lenge vært et skrekkeksempel. Leirens offisielle kapasiteten er på 1800, men nå lever 6000 flyktninger der. Den tidligere militærleiren var ment som en transittfasilitet – flyktningene skulle kun oppholde seg der et par dager for å bli registrert. Men avtalen mellom EU og Tyrkia førte til at grensene stengte i mars 2016. Mange har nå tilbrakt halvannet år i Moria. Fremdeles venter de på å få saken sin behandlet; underbemanning og stadige lovendringer forsinker prosessen. Imens lever de i en umenneskelig situasjon. Toalettene er et mareritt, hygiene et evig problem og frivillige leger roper varsko om utbrudd av tuberkulose og kolera. I lys av de siste årenes forskning på faren ved antibiotikaforbruk, er det urovekkende å se hvordan antibiotikaen flyter – under tidspress skriver legene stadig ut den sterke medisinen, som siden blir en populær byttevare på svartebørsen.

For å få sine daglige rasjoner av den næringsfattige maten, må folk stå i kø uansett vær og vind. Køventingen fører ofte til slåssing. Testosteronnivået er høyt, for hovedandelen av flyktningene i Moria er unge menn – mange er tidligere soldater, og nesten samtlige har erfaring fra krig og vold. Mentale lidelser er også et av de største problemene blant flyktningene på øyene, men Leger Uten Grenser må avvise folk som ber om psykologhjelp fordi ventelisten allerede er for lang. Samtidig er det få andre steder å vende seg til, særlig ettersom mange organisasjoner forsvant fra øyene da EUs ECHO-program kuttet støtten i juli. Den greske helsetjenesten sliter nok med å dekke grekernes behov. I mellomtiden øker selvskadingen og selvmordene i flyktningleirene.

Human Rights Watch varslet i en rapport i oktober om at kvinner er svært utsatt for seksuell trakassering og overgrep i Moria. Tilfellene av tvungen prostitusjon og voldtekt har bare økt – lokale grekere bidrar også til dette. Gravide kvinner blir konsekvent tvunget til å føde via keisersnitt, hvorpå de blir sendt tilbake til flyktningleiren én dag etter operasjonen. I høst måtte en kvinne føde i teltet sitt fordi hun ikke fikk noen ambulanse. Det er ikke uvanlig at de greske ambulansearbeiderne nekter å rykke ut i saker som angår flyktningene. Midt oppe i det hele blir barna blant flyktningene neglisjert. Den greske regjeringen melder om en bekymringsfull utvikling av stress og depresjon blant unge og barn. I løpet av oktober ble 2950 enslige flyktningbarn registrert bare i Hellas.

Nylig signerte 19 humanitære organisasjoner et åpent brev til den greske statsministeren Tsipras, der de ba om at flyktningene må bli flyttet til fastlandet. Problemet er at situasjonen ikke er særlig bedre der. I Athen blir mange forvist til å leve på gaten fordi leirene i og rundt byen ikke tar imot flere personer. Flyktningene blir overlatt til seg selv når de ankommer hovedstaden. Athen er blitt et mekka for salg av narkotika og prostitusjon, som er den eneste måten mange overlever på.

Nødhjelpsindustri. En broket blanding av små og store organisasjoner står for hjelpearbeidet i Hellas. Den manglende kommunikasjonen mellom UNHCR og de ulike leirene er notorisk  – UNHCR og det greske innenriksdepartementet er ikke engang enige om hvor mange leirer det totalt er i landet.

Et gjentakende tema er de store organisasjonenes byråkratiske pengesluk. Idealistiske frivillige beretter at de gang på gang opplever at de hindres i å gjøre det hjelpearbeidet de ønsker av gjerrige ledere, som vil unngå å bruke ressursene de sitter på. Samtidig strammes det inn på alle mulige fronter, som for eksempel mat – med industrielle kjeks og hvit ris er cateringselskapene i stand til å sitte igjen med fortjeneste fra budsjettet på fem euro per person per dag.

Toalettene er et mareritt, hygiene et evig problem og frivillige leger roper varsko om utbrudd av tuberkulose og kolera.

Hjelpearbeidet er blitt en industri. Det er mange som ser sitt snitt til å tjene penger på store innsamlingsaksjoner via sosiale medier; uforholdsmessig store beløp går rett til de ansattes lønninger. Og mens UNHCR sitter med hendene i fanget og gjemmer seg bak byråkrati, er det de mindre organisasjonene med religiøs agenda som preger dagliglivet i Moria. Mange flyktninger melder om brysomme oppfordringer til å konvertere til kristendom.

Korrupsjonen innen flyktningkrisen omfatter bruken av ulovlige deportasjoner og såkalte pushbacks. For eksempel tar tyrkisk kystvakt seg inn i gresk farvann for å innhente gummibåter med flyktninger og tvinge dem tilbake til Tyrkia før de når de greske øyene. Slike pushbacks er ulovlige ifølge internasjonal lov, fordi flyktninger har rett til å få saken sin behandlet i det landet de er ankommet. Som oftest skjer pushbacks med bruk av grov vold. Det er dokumentert at dette også skjer i Serbia, Bulgaria og Ungarn.

En gjentakende fremgangsmåte det ungarske politiet benyttet seg av forrige vinter, var å frata flyktningene skoene deres og spyle dem med vann før de forlot dem på den serbiske grensen – i minusgrader. I Bulgaria samarbeider politiet med smuglerne, som betaler for en åpen korridor over grensen. I de tilfellene politiet ikke får betalt, går det ut over flyktningene – de blir banket opp med batonger, angrepet av politihunder og fratatt mobiltelefoner, før de blir dumpet på den tyrkiske grensen langt fra bebygde områder. Ifølge den bulgarske Helsinki-komiteen – den eneste menneskerettighetsorganisasjonen som arbeider med dette temaet i Bulgaria – er politivolden mot flyktningene systematisk. I enkelte tilfeller er resultatet dødelig. Dette skjer i tråd med avskrekkingspolitikken; grensepolitiet har fått ordre om ikke å slippe noen inn i landet, og brutaliteten skal forhindre at flere flyktninger prøver å komme seg over grensen. Hvis ryktet sprer seg om at Bulgaria er en farlig rute, vil folk forsøke å finne alternative løsninger i andre land.

Avtalen mellom EU og Tyrkia fra mars 2016 sier at Tyrkia skal gjøre det de kan for å holde tilbake flyktningene som bruker landet som springbrett til Europa. Til gjengjeld skal syriske flyktninger som allerede befinner seg i Tyrkia relokaliseres til europeiske land. Samtidig skal Hellas deportere så mange som mulig av asylsøkerne der til Tyrkia. Avtalen – som har fått massiv kritikk på grunn av den inhumane behandlingen av flyktningene – har dessuten også ført til en ekstrem økning i menneskesmuglingen. Takket være EU er dette (lukrative) yrket på full fart opp i Hellas og på Balkan; mange blir eksperter på å snike folk ombord i båter eller lastebiler for å krysse grensene. Pakistanere, afghanere, syrere og andre nasjonaliteter har alle kontakter blant sine landsmenn innenfor et imponerende smuglernettverk. Produksjon av falske pass er også god business.

Vilkårlig internering. I Hellas blir flyktningene med jevne mellomrom vilkårlig pågrepet og sendt til interneringssentre i og rundt Athen. Fra innsatte får vi høre at de ikke får vite hvorfor de er blitt arrestert og sendt dit, men får kun en beskjed om at de antakeligvis slipper ut innen et år. Gresk lov ble i 2014 endret slik at «migranter» kan interneres lenger enn 18 måneder – noe som benyttes til å true flyktningene med evig detensjon hvis de ikke frivillig signerer deportasjonspapirer. Noen av de innsatte får lov til å beholde mobiltelefoner, og hvis de er heldige har de venner på utsiden som betaler for bruken. Men det er lite de kan gjøre med situasjonen fra innsiden; advokater blir som oftest nektet adgang, og man vet derfor lite om forholdene de innsatte lever under. Fra vitneutsagn og private videoer er det likevel tydelig at både ernæring og hygiene er langt under akseptabel standard.

Ifølge den bulgarske Helsinkikomiteen er politivolden mot flyktningene systematisk, og i tråd med avskrekkings­politikken.

Mange advokater arbeider frivillig i Hellas for å bekjempe ulovlige arrestasjoner og deportasjoner, samt urettferdig og slurvete saksbehandling. Men innsatsen deres forhindres av det faktum at internasjonale advokater ikke har lov til å arbeide med gresk lov, mens greske advokater ytterst sjelden har lov til å arbeide gratis. På tilsvarende vis blir uavhengige frivillige motarbeidet av de greske myndighetene, og rett som det er forhørt av politiet om sine «aktiviteter». Livreddere som arbeider med å ta imot gummibåtene idet de ankommer fra Tyrkia, er blitt truet av sivilkledd, bevæpnet politi og har fått forbud mot å dra ut i båt uten å gi beskjed 24 timer på forhånd – noe som er plent umulig hvis liv skal reddes.

Midt iblant oss. Vi er vitne til en humanitær katastrofe på europeisk jord. De fysiske forholdene er ufattelige. I tillegg er daglig avvisning, evig venting, forvirring grunnet motstridende informasjon og usikkerhet omkring egen fremtid noe som tærer veldig på mennesker. Ifølge ekspertene er nedbrytingen av flyktningenes mentale helse hovedsakelig forårsaket av deres nåværende situasjon. Disse personene bærer allerede på traumer fra sin fortid, men risikerer å bli enda mer traumatisert der de befinner seg nå. De psykologiske problemene dette medfører, kommer uunngåelig til å bli en enorm utfordring for samfunnet som helhet i tiden fremover. Ved å tro at det går an å kvitte seg med hele problemstillingen ved å stenge grensene, gjør Europa bare seg selv en stor bjørnetjeneste.

Idet vinteren truer flyktningleirene for tredje gang, finnes det ingen unnskyldning. La folk få et skikkelig sted å bo denne julen.

---
DEL