Mørke hemmeligheter under skyfri himmel

Under Floridas skyfrie himmel er hemmelighetene like bunnløse og mørke som sumpene. Med Bloodline befester Netflix sin tetposisjon som tv-dramaprodusent.

Bloodline Netflix, 2015 Serieskapere: Todd Kessler, Glenn Kessler og Daniel Zelman   Hollywood elsker Florida. Delstaten som er strålende solskinn, hvite strender, palmer og blågrønt hav, med brune, veltrente mennesker ved sandvolleyballnettet og glade turister med paraplydrinker på kaféene, er også delstaten hvor narko-, våpen- og menneskesmuglere jobber når solen går ned, og hvor seriemordere dumper lik i de bunnløse sumpene. Opp gjennom film- og tv-historien har Hollywood visst å sette pris på solskinnsstatens mørke sider, fra Key Largo (1948) via Scarface (1983) til Miami Vice (1984–89), CSI: Miami (2000–12) og Dexter (2006–13). Så når Netflix har lagt handlingen i Bloodline til Islamorada, en av øyene i Florida Keys, vet vi av erfaring at vi ikke må la oss blende av de vakre, innbydende omgivelsene. Dypeste vann. Hvis man bare leser episodesammendragene på Netflix, er det lite som tyder på at Bloodline er mer enn en ganske alminnelige dramakrimsåpe, slike som Hollywood produserer og eksporterer på løpende bånd til tv-junkies over hele verden. For eksempel: «Episode 4: Familien forsøker å tilpasse seg Dannys nye rolle på hotellet. John og Marco finner en utbrent båt med tilknytning til drapssaken de etterforsker.» Eller: «Episode 7: John og Marco gjør fremskritt i etterforskningen. Meg gjør sitt beste for å hjelpe Carlos. Kevin betror seg til Danny.» Eller: «Episode 10: Meg og Sally fortsetter med bryllupsplanene, og John og Marcos etterforskning leder dem til Danny.» Dette er dramaturgi i twitterformat, og vitner ikke om noe spektakulært eller nyskapende. Det er ingenting i disse korte setningene som tilsier at det er tvingende nødvendig for moderne tv-gourmeter å trekke for gardinene og stenge vårsolen ute, og å kjøre i gang en 13 timer lang Bloodline-maraton.

Glimtene av fortid og fremtid er dvelende og drømmeaktige, og bryter ikke med seriens langsomme, menneskelige tempo.

Men så er det det likevel. Selvfølgelig er det det! Dette er Netflix, i himmelens navn! Som har gitt penger til brødrene Todd, Glenn Kessler og deres partner Daniel Zelman – trioen som ikke fikk nok kudos for den utsøkt spennende rettssakthrilleren Damages (2007–12). I Damages handlet det også om familie – en konstruert familie, riktignok, med superadvokaten Glenn Close som matriark, og hennes ansatte og klienter som mer eller mindre ulydige barn med egne agendaer. IBloodline er – som tittelen forteller – blodsbåndene virkelige, og familien Rayburn er ingen firmakonstruksjon, selv om alle på en eller annen måte er involvert i familieforretningene, nemlig driften av hotellet Rayburn House. Drømmeaktig. Formmessig plukker Kessler, Kessler og Zelman skamløst fra dreieboken til Damages – vi hopper frem og tilbake i tid og rom, og får små smakebiter av en katastrofal fremtid, som er resultatet av ikke bare en kaotisk nåtid, men også en mørk og brutal fortid. I Damages var Kessler, Kessler og Zelman så betatt av dette fortellergrepet at det nesten gikk på bekostning av fornuftig fremdrift – ved flere anledninger satt man og klødde seg i hodet mens man lurte på hvem som var på parti med hvem – men i Bloodline har trioen dempet bruken av dette virkemiddelet betraktelig. Glimtene av fortid og fremtid er dvelende og drømmeaktige, og bryter ikke med seriens langsomme, menneskelige tempo. Og godt er det, for det er mye i holde orden på der nede på Islamorada. Rayburn House – mer et vertshus enn et hotell – ligger rett på stranden, og Mama Ray og Papa Ray tar imot og behandler gjestene som om de var – vel, familie. Eller egentlig ikke, for hvis de behandlet gjestene som de behandlet familien, ville det ikke vært så mange gjester der, så la oss heller si de behandler gjestene på en måte resten av familien bare kan drømme om. Resten av familien er milde Meg, som har sin egen advokatpraksis (med Papa Ray som en sentral klient), solide John, som er lokal politimann, temperamentsfulle Kevin, som har en liten båtutleie i forbindelse med hotellet, og rufsete Danny, det svarte fåret, den bortkomne sønnen, som driver inn i familien igjen etter å ha vært borte en stund. I tillegg finnes ektefeller, barnebarn, eks-kjærester og barndomsvenner, og på overflaten synes alle relativt fornøyde med å høre til den i lokalsamfunnet svært respekterte Rayburn-familien. Ja, så respektert er familien at en egen pir skal oppkalles etter dem.

Alle famler rundt etter blaff av godhet og mening, men […] fortiden innhenter dem, og fremtiden er hele tiden umulig å forme.

Denne høytideligheten faller sammen med den årlige feiringen av bryllupsdagen til Mama og Papa Rayburn, og det synges, danses, spises, lekes og tales i en atmosfære av varme og kjærlighet, helt til det svarte fåret Danny reiser seg og plinger på glasset. Motviljen han møtes med kan på ingen måte kalles subtil. Hvor kommer den fra? Hvilken grusom hendelse i fortiden har gjort ham til familiens absolutte hatobjekt, og hvilke enda verre fremtidige hendelser fører til at John i en rekke flashforwards sleper den åpenbart døde Danny gjennom sumpen for å gjemme ham? Tv noir. Bloodline leker mesterlig med en rekke noir-grep. Ved siden av flashbacks og -forwards fortelles historien via Johns monotone voice-over: «Jeg skal fortelle dere alt, hele sannheten,» sier han, men det er ikke sikkert han snakker til oss. Kanskje sitter han på kjøkkenet og snakker til Mama Ray? Kanskje blir han avhørt av kollegaene? Kanskje ligger han døende på et sykehus og bekjenner sine synder? Det vet vi ikke – ennå. I noir-sjangeren er menneskene sjelden sympatiske. De er ikke nødvendigvis onde eller slemme, men skadede og ødelagte produkter av liv som aldri ble som planlagt, og som regel ofre for omstendigheter hinsides deres egen kontroll. Så også i Bloodline, hvor alle famler rundt etter blaff av godhet og mening, men synes ute av stand til å holde fast ved slike ting fordi fortiden alltid innhenter dem, og fremtiden hele tiden er umulig å forme. Det krever skuespillere med en viss tyngde og en særegen evne til å fange og formidle nyanser for å unngå at en noir-fortelling blir et platt melodrama. Motsetninger. I Bloodline har australskfødte Ben Mendelssohn blitt hyllet som den som har skapt den mest interessante og gripende rollefiguren, og det er lett å forstå hvorfor. Hans Danny er kynisk, sårbar, lengtende, manipulativ, desperat og ensom, og alle forsøk på å komme unna både innbilt og reell skyldfølelse over barndommens grimme realiteter er håpløse. I det moderne tv-dramaet er akkurat denne figuren enhver skuespillers drømmerolle. Og Mendelssohn vet det. Han formelig lepjer i seg hver replikk, og han har det så vidunderlig som Danny at han av og til tipper over i overspilt underspill – det som skal gjøre ham menneskelig og mulig å identifisere seg med blir innimellom til Emmy-nominasjonsjåleri, litt som når Michael Madsen viser dybde i alle sine filmer ved å rynke brynene eller klø seg i munnviken. Mendelssohn snufser, rufser seg i håret, legger hodet på skakke, klør seg i pannen med tommelen og blir etterhvert så klisjéaktig ond at han klarer å holde sigaretten fast i munnen med bare overleppen.

Det er moderne tv, og det er bare deilig.

Mendelssohns rake motsetning er Kyle Chandler som John. For Friday Night Lights-fans vil Kyle Chandler for alltid være coach Taylor, selvfølgelig, og som coach Taylor er John sindig, solid og til å stole på; familiens moralske sentrum, kan man kanskje si. Men etterhvert som tilværelsen mørkner under Floridas stekende sol, må også John gi slipp på sin politikorrekthet for å beskytte familien. Å se Kyle Chandler – som alltid har hatt noe Gary-Cooper-aktig over seg – langsomt miste kontrollen over det han har jobbet hele livet for å oppnå og beherske, er aldeles hjerteskjærende. Og uendelig mye mer interessant enn Mendelssohns Gary Oldman-etterlikning. Introduksjon. Sissy Spacek og Sam Shepherd har, som så mange andre tungvektere fra filmens verden, forstått at det er mer kjøtt på beina i tv-bransjen for tiden, og glefser i seg det de kan fra overdådige buffeten Bloodline er. Dog er det når Spacek viser seg at vi blir minnet på at Bloodline er et tv-drama hvis konflikter skal vare i 13 episoder – ja, i en sesong to også, faktisk – for hver gang Spacek går i gang med en samtale med et av sine barn, ender den med «la oss snakke mer om dette senere». Riktignok skal Spacek som klanens matriark være selve kroppsliggjøringen av fornektelse, men etter å ha hørt henne si «vi snakker ikke om dette nå» eller «la oss ta dette senere» 115 ganger føler man seg litt snytt, for å si det mildt. Å la en skuespiller av hennes format gå på sparebluss er dårlig gjort overfor oss som vet hva hun kan. På den annen side – disse 13 episodene er egentlig bare en introduksjon til noe som åpenbart blir større, verre og enda mer risikabelt i neste sesong, og det legges opp til at Spacek vil få større spillerom når vi reiser tilbake til Islamorada en eller annen gang i 2016. Moderne tv. Det har foregått en liten debatt om hvorvidt Netflix-modellen med å dumpe alle episodene i én sesong samtidig ødelegger for hvordan vi snakker om og opplever tv-serier. Noen savner det å se frem til neste ukes episode, de savner samtalene hvor man oppsummerte forrige episode og spekulerte i hva som kom til å skje i neste, mens andre jubler over den luksusen det er å kunne se noe som egentlig bare kan beskrives som en 13 timer lang spillefilm. Bloodline kunne aldri vært spredt utover 13 uker – til det er den for langsom, for dvelende, for introvert; seerne ville ha falt av etter bare noen få uker. Men som maraton er den en riktig godbit, den ulmer og småkoker de første timene, og alle smakene får satt seg før den formelig eksploderer når fortid, nåtid og fremtid kolliderer. Det er moderne tv, og det er bare deilig.

---
DEL