Moralen og krigen

Problemet med krigen i Irak er at den er for moralsk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Meningsmålinger foretatt i forbindelse med det siste presidentvalget i USA viser at moralske spørsmål blir stadig viktigere når opinionen skal ta politiske valg. Moralen blir satt på dagsorden fordi maktutøverne snakker om den og bruker den i sin retorikk. Også på det internasjonale planet har dette blitt synlig, spesielt i de ulike konfliktene rundt krigen i Irak og i særdeleshet vedrørende det grunnleggende spørsmålet om det var riktig å gå til krig eller ikke. Men at den amerikanske presidenten kan forsvare krigen mot terror med henvisninger til moral, mens andre kan motsette seg denne formen å bedrive politikk på med akkurat samme referanse, gjør at konseptet føles tommere jo mer utbredt det blir. Den aktuelle debatten kommer sjelden lenger enn til motsetningen mellom en moralsk universalisme som forsvarer absolutte verdier, og en moralsk relativisme som begrunner all etisk tenkning med dens forankring i de forskjellige kulturer. Derfor preller argumentene av på hverandre som vann på en gås, og ingen blir særlig klokere.

Den franske méthode

Monique Canto-Sperber har lang fartstid innen moralfilosofien. I tillegg til å ha oversatt og kommentert en rekke av Platons dialoger, har hun skrevet flere bøker og vært redaktør for en «Dictionnaire d’éthique et de philosophie morale» som etterhvert er blitt en viktig referanse for franske filosofistudenter. Hennes nåværende stilling er som forskningsdirektør ved Centre Nationale de la Recherche Scientifique, og hun er dessuten medlem av den franske nasjonale etikk-komiteen.

Bakgrunnen hennes er med andre ord klassisk på flere måter, og det er ikke overraskende at dette gjenspeiles i hennes siste bok, Le bien, la guerre et la terreur (Det gode, krigen og terroren). Den store fordelen for dem som mestrer den franske méthode til de grader Canto-Sperber gjør, er at det som oftest krever en god del kunnskap i det hele tatt å motsi henne. For når en teori eller en hypotese fremlegges, er det uten unntak med grunnlag i lange tankerekker og et stort sett fotnoter. Ulempen ligger på leserens side fordi det dermed tar litt tid før man kommer til kjernen av problemstillingene. Forfatteren lar seg heller aldri rive med, men legger nøysomt ut sine avmålte betraktninger. Derfor er det heller ikke alltid like lett å få øye på hva hun egentlig mener.

Moralens plass

I denne boken forsøker Monique Canto-Sperber å definere hvor stor plass moralen tar i verdenspolitikken, dernest hvorvidt denne plassen er legitim. Slik vil hun undersøke hvilke moralske og intellektuelle redskaper vi har for å forstå den verden vi lever i og for å gjøre den til vårt handlingsrom. Ikke spesielt originalt, men naturlig nok, tar forfatteren utgangspunkt i de endringene verden har vært gjennom, og fortsatt gjennomgår, etter terroristaksjonene den 11. september 2001.

Som de fleste franske fagfilosofer med respekt for seg selv, bruker hun den første av tre deler på å definere grunnlaget for den videre refleksjonen. Her presenterer hun sine filosofiske problemstillinger ved å plassere dem i en historisk kontekst. Grunnen til at moralen tar den posisjonen den har på den internasjonale scenen, ligger i følge Canto-Sperber i svekkelsen av det gamle westfalske systemet. I den sistnevnte ordningen var moralske spørsmål forbeholdt utformingen av hver enkelt nasjonalstat, mens internasjonale forhold best kunne beskrives i realpolitiske termer. Når dette systemet er svekket, er det ikke bare fordi hvert enkelt land tilskrives mindre makt som en direkte følge av en rekke internasjonale avtaler. Tilstanden av konstant usikkerhet som den internasjonale terrorismen har ført med seg, bidrar også til at «vi har gått fra en verden hvor de moralske erkjennelsene var selvsikre og hadde udiskutable referanser, til en verden hvor mangedoblingen av dramatiske hendelser har skapt et oppkok av motstridende bedømmelser og bragt usikkerheten inn til verdienes hjerte.»

Moralens karakter

Når det blir satt spørsmål ved moralske prinsipper som tidligere har vært stående som almenngyldige, oppstår det et behov for å forsvare dem. Med denne erkjennelsen går Canto-Sperber videre til den andre delen av sin refleksjon, som tar for seg spørsmålet om hva slags moral som er best for det internasjonale samfunnet. I denne delen, hvor forfatteren utforsker grensene mellom den relative moralen og den absolutte Moralen er hun til tider svært interessant, og – om det kan være et kompliment for en tungvekter – nesten lettlest. Spesielt gjelder det avsnittene hvor hun kritiserer alterglobaliseringsbevegelsen for dens «blåøyde kosmopolitisme». Kjernen i kritikken ligger i beskyldningene om at disse nye kosmopolittene vil avskaffe nasjonalstaten til fordel for en folkelig styring, noe som i følge Canto-Sperber lett kan føre til tyranni. Her spørs det om hun ikke skyter spurv med kanoner, for om mange globaliseringskritikere kan være dypt uenige i nasjonalstaters maktutøvelse, finnes det vel ingen bred konsensus om at man skal avskaffe hele systemet? Hvis man setter dette på kontoen for hendelige feilskjær, er for øvrig hennes forsvar for nasjonalstaten nyttig lesning. I følge forfatteren er det nemlig bare nasjonalstaten som kan ivareta rettssikkerheten og redusere volden til et minimum. Dette betyr ikke nødvendigvis at et fredelig internasjonalt samfunn er umulig, men inntil videre er det ikke annet enn en mulighet som ligger frem i tiden, og som inntil da vil være preget av konflikt og konkurranse mellom flere modeller. Med andre ord er det i dagens situasjon hver enkelt nasjonalstat som best fyller rollen som moralens vokter.

Ingen pasifist

Monique Canto-Sperber er ikke av de mest optimistiske, og hevder at vi har langt igjen før det kan bli slutt på alle militære inngrep. Selv om hun flere ganger sier seg uenig med George W. Bush i hans håndtering av terrorfaren, påpeker hun også at det å innta en fullstendig pasifistisk holdning i mange tilfeller kan vise seg umoralsk. Derfor er det ikke bare nødvendig med en moral som kan avgjøre om det er riktig å gå til krig eller ikke; vi har også behov for retningslinjer for moralsk krigføring. Dette er temaet i bokens tredje og siste del. Inspirasjonen til mye av stoffet er hentet fra spørsmålene som har reist seg i debatten om krigen i Irak, og dette gjør at stoffet føles aktuelt og viktig. Som et lærebokeksempel knytter Canto-Sperber her de filosofiske utfordringene i krigsspørsmål til konkrete hendelser, og hennes enorme kunnskap gjør at man føler seg klokere for hvert avsnitt man leser.

Veien til helvete…

De absolutt mest interessante tankene gjør forfatteren seg om farene ved å la moralen overstyre spørsmål om krig og fred. For når ens politiske mål defineres som moralsk, finnes det ikke lenger noen grenser for hva som kan tillates for å oppnå det. Dette er Irak-krigen et tydelig eksempel på, idet amerikanske styrker med et moralsk mål for øyet – å gjøre Irak til et fritt og demokratisk land – ikke lar noen hindringer gå i vegen for seg. Hvis man skal se bort fra at amerikanerne også har andre og mindre etiske formål i Midtøsten (og det mener Canto-Sperber man godt kan gjøre), gjenstår det viktige faktum at krig med moralske mål fjerner all mulighet for moral i krig.

Boken er ikke tilgjengelig nok til å nå ut til de helt store leserskarene, men det har nok heller ikke vært Monique Canto-Sperbers mål i denne omgang. Til gjengjeld er den desto mer nyttig for spesielt interesserte, om det skulle være for moralfilosofiens, politikkens eller for den filosofiske metodelærens del.

---
DEL

Legg igjen et svar