Monoteismens iboende djevelskap

De monoteistiske religionene har ført verden til kanten av stupet med sitt forkvaklede natursyn, mener religionshistoriker Jens-André P. Herbener.

Den allmektige Gud i møte med Jesus. Maleri av Pieter Fransz de Grebber (ca. 1645). FOTO: Pieter de Grebber (circa 1600–1652/1653) [Public domain], via Wikimedia Commons.
Andrew Kroglund

Kroglund er kritiker og skribent.

Jens-André P. Herbener:
Naturen er hellig. Klimakatastrofe og religon
Flux forlag, 2016

naturen-er-hellig-forside-litenBibelen er en mangslungen samling tekster satt sammen til én bok. Men budskapet er ganske enkelt. Du skal tro, og det vil gå deg vel i evigheten. Verdens herligheter er forbigående fenomener, og ubetydelige sammenliknet med sjelens frelse og det hinsidige fellesskap med Gud. Ifølge den danske religionshistorikeren og forfatteren Jens-André P. Herbener er dette budskapet skylden i dagens klimaproblemer, som kommer til å ende i katastrofe. De monoteistiske religionene står bak et forkvaklet natursyn. De ødela fortidens animistiske og hellige forhold til verden.

Det er en sterkt engasjert forfatter vi møter, nærmest en varsler. Herbener har undervist og bringer pedagogiske fortellergrep med seg. Boken budskap kommer i fire deler. Den første er viet det forfatteren kaller den globale klimakrisens religiøse røtter. Gjennom korte kapitler beskriver han hvordan vestlig kristendom bærer en stor del av ansvaret for det han mener er dagens elendighet. Han utvider perspektivet til de to andre monoteistiske religionene også, den eldre jødedommen og den yngre islam. Men ettersom Herbener bor i en kristen religionskrets konsentrerer han seg hovedsakelig om å kildebelegge at offisiell kristendom har gjort det vestlige mennesket hjemløst i naturen.

Konkurrerende retninger. Kirken har hatt flere ulike filosofiske retninger, og disse underslås ikke. Konklusjonen er likevel at kirkens seirende fortolkning har ført til at det moderne natursynet har røtter i en feilaktig bibeltolkning. Tenkere og praktikanter, som Frans av Assisi, hadde innflytelse i sin samtid, men vant ikke frem på sikt. Det er likevel i dag mye som foregår av alternativ tenkning innen de monoteistiske religionene. Bokens andre del er derfor viet religionenes holdning til den globale klimakrisen. Her skriver Herbener interessant om såkalt nyreligiøsitet. Han inkluderer her det han kaller «hedninger», som en del av de religiøst søkende.

Og kirken har i dag delvis våknet fra sin lange dvale. Den norske kirke har de siste årene vist et sterkt klimaengasjement. Så sterkt at både Frp- og Høyre-representanter har gått ut og sagt at dette ikke er deres kirke. Herbener omtaler også engasjementet til Kirkenes Verdensråd og ikke minst den nåværende pave Frans. Hans klima-encyklika oppfordrer verdenssamfunnet til å sette bærekraft, fordeling og rettferdighet i sentrum. Navnet på Frans’ klimabrev, Laudato si’, er for øvrig tatt fra den kjente «Solsangen», skrevet av omtalte Frans av Assisi i 1224, en lovsang til skaperen, skapningene, naturen og universet.

De tre økologiske syndefallene. Bokens tredje del er den mest interessante. Her deler forfatteren verdenshistorien inn i tre økologiske syndefall. Herbener omtaler den første av disse som jordbruksrevolusjonen, da våre forfedre gikk over fra det frie jeger- og sankerlivet til det mer stedbundne jordbruket. Vi fikk da overskudd av mat, byer og en ny, hierarkisk samfunnsinndeling. Med dette fant også den monoteistiske religionens fødsel sted, som det andre økologiske syndefallet. Naturens hellighet ble borte; alt dreide seg om en fjern Gud i det hinsidige.

Den siste av de tre økologiske syndefallene er den industrielle-teknologiske revolusjonen, som virkelig har akselerert vår bruk av naturressurser, med påfølgende tap av naturmangfold og skadelige klimagasser.

En religiøs brannfakkel. Boken er en brannfakkel som bør treffe mange religiøst opptatte lesere. Den er et sterkt følelsesmessig dokument, et moderne varsko om apokalypsen. Herbener fremstår som en av de gamle profetene som står alene og roper ut sitt budskap til et folk som ikke vil høre. Forfatteren beskriver dagens økologiske situasjon, og drar frem noen av de mer dystre fremtidsscenariene, basert på FNs ulike rapporter, både på klima- og naturmangfoldssiden. Han er redd, og legger ingenting imellom.

«Det moderne samfunn er en selvmordskult.»

Herbener er god når han tar utgangspunkt i Bibelens egne ord, og setter dem inn i en større sivilisatorisk sammenheng. Den monoteistiske revolusjonen og de etterfølgende kirkefedrene overbeviste oss om at den fysiske verdens eneste eksistensberettigelse er å tjene mennesket, og det er Guds vilje at vi skal utnytte naturen. Vi har alltid vært grådige skapninger. Selv om Herbener er fascinert av urmenneskene og animistiske tradisjoner, ser han seg ikke blind på at vår evige «sult» etter å legge verden under oss har ført til overforbruk også før de store religionenes tid. Men – og dette er et avgjørende poeng for forfatteren – animismen og naturdyrkelsen holdt tidligere disse grådighetstendensene i sjakk. De monoteistiske religionene ga oss derimot en lineær forståelse av utviklingen, med mennesket som jordens hersker.

Vi bør derfor ønske velkommen andre religionsformer, som for eksempel noen av de asiatiske, sier Herbener. De evner nemlig å se verden som hellig, gjennom panteismen. Guddommen gjennomsyrer alt som eksisterer.

Problemet her i Vesten er at «den lille kristne dragen» har blitt til en «orm» som har slukt andre religioner på sin vei. På denne måten har den «drenert naturen for ånd». Roten til det onde, eller det ondes problem, om vi vil, er vårt kyniske syn på naturen. Dette synet har spredd seg utover verden som en kreftsvulst, gjennom vestlig ekspansjonisme. Herbener legger ikke fingrene imellom.

Aktivisten og forfatteren. Men til tross for nye, lovende toner fra kirken, og også flere gode initiativer innen islam, forblir Herbener pessimist. Den fjerde og siste delen av boken er derfor viet hva vi som berørt menneskeslekt kan gjøre. Ikke mer snakk. Vi får aktivistiske råd. Forfatteren mener at vi kan lære av misjonerende religioner og begynne å misjonere for miljøvern. Vi må oppsøke folk hjemme og ute. Men nå skal misjonen dreie seg om hva vi må gjøre for å redde kloden. Og vi må senke forbruket vårt, og fremfor alt må vi kun få ett barn hver. Derfor får både katolisismen og islam gjennomgå, på grunn av det Herbener beskriver som deres lunkne forhold til prevensjon.

Er du religiøs, så meld deg inn i trossamfunn som setter naturen i sentrum. Men vi må skynde oss før det er for sent. Herbener flesker til og spør seg om de som kommer etter oss, vil dømme oss mildere enn vi dømmer vår tids nazister.

Religioner del av løsningen. «Det moderne samfunn er en selvmordskult.» Derfor vil sivil ulydighet være et viktig våpen. Forfatteren lager et eget ord, økotasje, for slikt. Herbener gjentar seg selv ofte, han messer frem budskapet i god religiøs ånd. Han er hakket for pessimistisk etter min smak, men har en desto klarere fortellerstemme. Og herregud, så befriende med en slik klar analyse av monoteismens iboende begrensninger!

Som et interessant sluttpoeng skriver Herbener at verdens religioner nå er på vei inn i «sin økologiske fase». Religion kan ikke utryddes – vi er genetisk disponert for religiøsitet. Ergo vil religion og spiritualitet være del av løsningen. Det vil være en survival of the fittest blant religioner, skriver Herbener. De som setter Moder Jord i sentrum vil bidra til menneskets overlevelse, og dermed til egen religions overlevelse.

Forlaget har vært litt uheldig med at noteapparatet er lagt opp til å følge kapitlene, men likevel er blitt samlet bakerst, fra 1–228, noe som gjør det litt vanskelig å bruke. Noe vel nært dansk er oversettelsen en gang i blant, som når Det internasjonale energibyrået kalles Det internasjonale energiagenturet. Men dette betyr lite i det store bildet. Herbener anklager dagens presse og forlag for å skrive om uvesentligheter. Flux forlag passerer nåløyet og fortsetter å gi ut bøker som engasjerer.

andrewkroglund@gmail.com

---
DEL