I 1966 førebur Pier Paolo Pasolini eit intervju med ein filmkritikar. Han skriv til kritikaren, men samtala blir aldri noko av. Pasolini legg teksten til sides. Han går sjølv bort i 1975. Vennen og forfattaren Enzo Siciliano finn teksten, arbeider med han og publiserer han som eit langdikt.
Diktet krinsar om politikk, kunstnarskap, kjærleiken, døden – og fjella. Det opnar med etableringa av eget – «Jeg er en» – før det introduserer dei rundt: faren, . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)