Mondovino

Filmen som gir vinen en annen smak

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Middelhavslandene er vin fortsatt kultur. Vi skal ikke så mange tiår tilbake før hver bonde (og den gang var nesten alle bønder) hadde sin lille eller store vinmark. Å kunne smake vin er derfor en del av enhver god franskmanns eller italieners barnelærdom. Det er derfor ikke rart at Jonathan Nossiters film Mondovino har fått diskusjonenen til å gå livlig rundt franske bistrobord. Og i pressen. Få filmer har de siste årene skapt en så opphetet debatt. En journalist i avisa le Figaro anbefaler vinglade lesere heller å bruke pengene på en flaske vin enn på en kinobilett til filmen. Gérard Lefort i Libération anmeldte filmen under overskriften «Vi skåler i Champagne for Mondovino

Dokumentar

Mondovino – en dokumentar på 2 timer og 40 minutter – har fått franskmenn til å gå mann av huse det siste året etter at den ble tatt med blant de utvalgte filmene i Cannes i fjor. Filmen tar oss med til en rekke svært forskjellige vinprodusenter. De minste, Battista og Lina Columbu på Sardinia har ikke mer enn 15 dekar vinmarker. De største, Mondavifamilien i Napadalen i California, kan neppe kalles vinbønder i tradisjonell forstand. De driver et verdensomfattende imperium innen bransjen. Mellom disse finner vi verdens fremste vinkjennere: Michel Rolland i Bordeaux og Michael Broadbent ved Christies i London. Videre

verdens mest innflytelsesrike vinkritiker, Robert Parker, Neal Rosenthal, en pasjonert vinhandler i New-York og den adelige Frescobaldifamilien i Firenze som har drevet vinproduksjon i 700 år og drømmer seg tilbake til Mussolinitiden.

Gérard Lefort skriver at han «får lyst til å bare drikke vann» etter å ha sett filmen. Andre vil få større glede av vinen etter å ha fått bedre kunnskap om hvordan den produseres. Men filmen henvender seg ikke direkte til dem som søker kunnskap om gode årganger. Grunnen til suksessen ligger snarer i at den tar opp mer allmenngyldige temaer og viser hvordan disse slår ut i vinproduksjonen.

Vin og samfunn

Jonathan Nossiter er amerikaner med oppvekst i Frankrike, England, Italia, Hellas og India. Han har studert kunst i Paris og arbeidet med teater i England. Han har laget en rekke kort- og langfilmer. Han har også bakgrunn som

vinkjenner fra restauranter i Paris og New York. For ham fungerer vin og vinproduksjon ikke bare som et speilbilde på en sivilisasjon, men som selveste sivilisasjonen (med stor «s»): «Overalt i verden er vinen, i sine utallige varianter, det som best speiler mennesket. Den forener den gresk-romerske og den kristen-jødiske tradisjonen, tar vare på den, eller bedre: forelenger den, som levende, vital og aktuell. Vinen er derfor en enestående bevarer av den vestlige kultur.»

Hvordan vinen produseres er derfor ikke likegyldig. Særlig i land med lange tradisjoner på området, vekker dette sterke følelser. Tradisjonene for hvordan arbeidet skal gjøres er fortsatt levende. Arbeidet på vinmarkene, i produksjonslokalene og i lagringskjellerne knytter både mennesker og sluttprodukt til et bestemt geografisk område. Man skal kunne smake hvor vinen kommer fra. Den skal bringe videre jordas og klimaets egenart. I nye vinland er utgangspunktet et helt annet: Målet er en vin med bestemte egenskaper hva angår farge, smak og lukt. Deretter tilpasses produksjonen til de ønskete målene, med de – om nødvendig kjemiske – midler som må til. «Vinen har mistet sin individualitet,» uttaler Michael Broadbent, vinsjef ved Christies. Der har han vært

vinsjef siden 1966. Han mener å ha registrert en negativ utvikling. «Jeg har demokratisert vinen,» sier derimot Robert Parker i filmen. Det er to livsholdninger som kolliderer, en håndverksmessig, individualistisk og en industriell og markedsrettet. Satt på spissen kan man si at for Broadbent har vinen (med sitt lokale særpreg) alltid rett, for Parker er det kunden som alltid har rett. I det siste

tilfelle vil resultatet lett blir standardiserte produkter med det noen vil kalle forflatet smak fordi flest mulig forbrukere skal tilfredsstilles på en gang. Symptomatisk i så måte er bruken av nye eiketønner til lagring av vinen. Ikke minst vinrådgiveren Michel Rolland har vært en pådriver for bruk av nye tønner også i områder der dette ikke har vært brukt før. Resultatet er at all vin får en smak av vanilje. Rund i kantene, fyldig, en anelse søt, med dyp rød farge – hvis dette blir kvalitetsmålene for all vin, hvor blir da mangfoldet og individualiteten av?

De som sier nei

Filmen tar oss etter hvert med til en landsby i Languedoc som sa nei til å selge vinmarkene sine til Mondavifamilien på tross av at et slikt salg uten tvil kunne gitt store inntekter i kommunekassa. Vi får høre diskusjonen om globaliseringens gode og dårlige sider mellom en tidligere og den nåværende ordføreren i kommunen – og Mondavifamiliens indignasjon over at franskmennene ikke forstår sitt eget beste. Aimé Guibert, vindyrker i kommunen, målbærer et syn som i bunn og grunn må være ubegripelig for Mondavifamilien: «Å skape en god vin, er som å dikte. Det skaper et nesten religiøst forhold mellom mennesket, jorda og klimaet.» Samtidig nytter han anledningen til å ta for seg «kjedenes fascistiske makt,» og legger til at franskmenn aldri har akseptert å bli undertrykket: «Vi har allerede giljotinert én konge for å bli fri.»

Mindre poetisk er ikke den nå halvveis pensjonerte vinbonden Hubert de Montille i Bourgogne: «Vinens sivilisasjon har alltid vært preget av fravær av barbari.»

Derfor står vi overfor «en kulturkamp, en kamp mellom lokale kvalitetsprodukter og globaliserte merkevarer». Han er heller ikke særlig fornøyd med moderne menneskers utålmodighet. God vin skal modnes lenge. Hubert de Montilles datter, Alix skal nå overta gården, og ønsker å produsere viner som speiler henne selv: «Litt skarpe i kantene.»

Grunnleggende konflikter

Dreier så Mondovino seg først og fremst om kampen for håndverksmessig produksjon av vin i en industrialisert verden? I så fall ville filmen neppe vakt så stor oppmerksomhet. Grunnen til at en nesten tre timer lang dokumenterfilm har klart å fylle kinoene, og nå får sin oppfølger som fjernsynsserie, er at filmen berører problemstillinger som angår svært mange andre i dagens verden. Den tar opp grunnleggende konfliktlinjer som kanskje er i større forandring enn noen gang tidligere. Vi opplever i dag en ny industriell revolusjon som i sin ytterste konsekvens (kombinasjonen av genteknologi og datateknologi) splintrer hele vårt verdensbilde. I det daglige opplever vi dette som økende utrygghet både på det praktiske og det mentale plan. Om den rendyrkete markedstenkningen vi møter hos amerikanske vinprodusenter i Mondovino, utgjør en døgnflue eller en varig forandringsfaktor i dette bildet, er ikke lett å si. Uansett opplever vi markedstenkningen som en forsterker av usikkerhetsfølelsen både fordi den gjør vår økonomiske og materielle framtid uviss, men også fordi den innebærer en total relativisering av alle verdier (alt som kan selges er godt, og omvendt). Den standardiseringen av smaken som dyrkes fram i de nye vinlandene, kan vi finne paralleller til på mange samfunnsområder. På denne måten griper Mondovino rett inn i diskusjonen rundt forhandlingene i WTO og rundt EU-grunnloven. Hos vinbønder som Aimé Guibert og Hubert de Montille finner vi mange av de holdningene som førte fram til nei-seieren i den franske folkeavstemningen i mai.

Jonathan Nossiter tegner med skarpe farger i Mondovino. Det er nesten like vanskelig å ikke bli sjarmert av Neal Rosenthal eller Battista Columbu, som det er å bli det av Robert Parker eller Tim Mondavi. Nossiter anklager «moderne» vin for å bli overtydelig i smak og farge ved hjelp av tvilsomme produksjonsmetoder. Det samme argumentet kan brukes mot hans egen film. Flere nyanser hadde gitt filmen mer troverdighet. Men søker man på internett etter Mondovino, er det ingen tvil om at Jonathan Nossiter har oppnådd det han ønsket: å skape debatt. Han mener åpenbart – som Alexander Kielland – at problemer sitter best når de settes på spissen.

---
DEL

Legg igjen et svar