Molenbeek sett gjennom barneøyne

BARNETRO: Gods of Molenbeek er et svært godt eksempel på hvordan man kan introdusere alle slags tanker om Gud, guder og evigheten til et ungt publikum.
Gods of Molenbeek Regissør Reetta Huhtanen
Jo-Anne Velin
Velin er kanadisk regissør og journalist.
Email: velinraconte@googlemail.com
Publisert: 01.07.2019

Gods of Molenbeek

Reetta Huhtanen

Finland, Belgia, Tyskland

Dersom du har vært i Molenbeek, en beskjeden og multikulturell bydel i Brussel, vet du at den er befolket av mennesker som har sine røtter over hele verden. Den store og synlige muslimske befolkningen er ikke ensartet, men svært mange marokkanske familier migrerte til Belgia på midten av 1900-tallet, da landet rekrutterte arbeidskraft til gruvedrift og industri. Nabobånd og vennskap gjør det mulig for mennesker med ulik tro og etnisitet å leve fredelig sammen.

Den finske regissøren Reetta Huhtanen følger to gutter og av og til en jente som vokser opp i denne bydelen. De er alle rundt seks år gamle, oppdager ulike måter å tenke om gud(er) på og funderer over kosmos og hva som skjer etter døden.

Fra barnas synsvinkel

Aatos og Amine er dype tenkere, oppvakte og nysgjerrige. Guttene bor i det samme huset og putler omkring i bakgården, de synes aldri å være i ro og skravler i vei. Selv om de er naboer, har de totalt forskjellig bakgrunn. Aatos er finsk-chilensk, han snakker fransk, finsk og spansk og går på en steinerskole; Amine kommer fra en strengt muslimsk marokkansk familie, går trolig på en offentlig skole, og vi ser ham i klasserommet der han lærer arabisk (det er ikke uvanlig i Brussel at arabisk er valgfag i offentlige skoler).

Så hvordan arter barndommen seg for barn som vokser opp i et tett befolket, flerkulturelt nabolag, som av pressen har blitt definert som et sentrum for jihadistisk virksomhet? Regissøren svarer ved å holde sin synsvinkel så tett opptil guttenes som mulig.

Å filme barn kan være vrient, særlig svært unge mennesker; makten ligger i sin helhet hos filmskaperne. Gods of Molenbeek er et skoleeksempel på hvordan man filmer barn med respekt: Barna får rom til å uttrykke seg, kameraet dveler ikke ved ubehagelige øyeblikk – kameralinsen er ingen urimelig snushane – og det er vanligvis plassert litt under barnas hoder, der objektivet gjerne er vendt oppover. Guttene funkler sammen. Fransk er deres felles språk, men de deler verken religion eller mytologier.

Fra fred til opprør

I Molenbeek kan du få livet midt i fleisen. Fortauene, som i resten av byen, er trange og ujevne, men folketettheten er typisk for fattige nabolag; det er lite grønt i gatene, men i de smale bakgårdene og på gårdsplassene som deles av mange boliger, yrer det av liv. Arabisk høres så vidt i mange av filmens utendørsscener, som ståket fra barn som leker en boligblokk unna.

Samtidig veksler guttene mellom ulike språk, av og til med en forelder som lærer dem om religionen deres, eller når de leker en nordisk gud; Aatos’ andre venn, en jente som ikke tror på Gud i det hele tatt, velger i stedet å kalle det hele Natur. Slik oppleves Molenbeek fra dag til dag i denne filmen, fra barnas perspektiv, som et aksepterende sted der ingen ser ut til å være bare én ting.

Gods of Molenbeek er et skoleeksempel på hvordan man filmer
barn med respekt.

Det er den store fortellingen i denne filmen. Det finnes knapt noen konflikter – bare oppdagelser – og vi bæres av sted fra scene til scene av sjarmen i barnas personligheter. Så kommer dramaet som preger året: En bølge av bomber som etterlater mange døde og skadde, har slått inn over Paris og Brussel. Flere militære kjøretøy patruljerer gatene, en bevæpnet soldat eller politimann i opprørsuniform sjekker en skoleransel; en nyhetssending på radioen gjør rede for situasjonen. Det virker som om en gjerningsmann kommer fra området eller har gjemt seg her. Hvor stort er dette nettverket?

Autentisk, fri lek

Men det er tross alt Brussel, og et helt nabolag som blir negativt omtalt: Folk som bor i Molenbeek, alle slags folk, demonstrerer for å forsvare bydelen sin. Særlig muslimer slutter seg til naboene sine foran kameraene, side ved side, mot «terrorisme». Men filmen utvider ikke dette traumet til voksenstørrelse: Gods of Molenbeek forholder seg til dette på samme måte som guttene ser ut til å gjøre det. Demonstrasjonene kommer og går, og etter hvert blir de ikke egentlig direkte berørt av dem, selv om radioen fortsetter å sende nyhetsoppdateringer som føyer seg mildt inn i miljølyden. Her har regissør og klipper gjort en fin justeringsjobb.

Man kan føle regissørens hånd i denne filmen, kanskje som tilrettelegger av de emnene guttene tar opp seg imellom (massevis om Gud), kanskje styrer den hvordan og med hvem de leker (av sted til skogen; ut for å kjøpe stoff til Poseidons kappe; sammen til moskeen). Men vennskapene oppleves som autentiske, samtalene mellom guttene som naturlige, som om dette er en avtale om lek med filmteamet der kameraet tas for gitt og snart blir oversett. Det er mye vanskeligere å få til dette enn det ser ut som!

Filmen ble vist på
Oslo Pix i juni.

Kommentarer