Modernitetens uutholdelige meningsløshet 

Asle Tojes nyutgitte bok forsvarer konservative verdier fremfor liberalistiske og fører et moderat forsvar for nasjonalstaten.

Den gang Norman Solomon og John Y. Jones (m/h) ble tatt imot av forskningssjef Asle Toje (tv) da han i 2013 kom til Nobelinstituttet og overleverte to esker med 100.000 underskrifter som oppfordrer til å tildele nobels fredspris til varsleren Bradley Manning Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Asle Toje:
Jernburet. Liberalismens krise
Dreyer, 2016

jernburet%2bforsideEU er i krise. Europa er i krise. Vil også andre land gjøre som Storbritannia og gå ut av EU? Muligheten ligger der. Tilliten til unionen er sterkt svekket. De østlige og vestlige landene krangler seg imellom om hvem som skal ta hovedvekten av flyktningstrømmen. I skyggen av et Europa i krise er det interessant å lese Jernburet. Liberalismens krise av Asle Toje, som nå foreligger i pocket-utgave. «Jernburet handler om at vi står fremmede overfor et system vi selv har skapt,» skriver Toje. Og han siterer Max Weber: «Jernburet er vår skjebne.» Med «vår skjebne» mente antakelig Max Weber Europas skjebne. Og Toje stiller seg kritisk den liberale ortodoksien. Virkeligheten er mer komplisert enn det ultraliberalistene vil ha det til, mener forfatteren.

Dannelsesreise. Toje tar oss med til det gamle Europas adelskap, til det liberale Europa, han diskuterer og forteller nasjonalstatens historie, drøfter problemene med identitet kontra nasjonalisme og problemene med multikulturalisme, og ikke minst tar han oss med til et møte med den franske forfatteren Michel Houellebecq.

Toje har et tredelt verdigrunnlag: «Jeg tenderer mot å være rød i sosiale spørsmål, liberal i økonomisk henseende, og konservativ når det gjelder kultur og politikk,» skriver han.
Denne boken er en dannelsesreise. I første kapittel befinner forfatteren seg i Polen. Det handler om Schlesien, et område som ble delt mellom Tyskland, Polen og Tsjekkoslovakia etter første verdenskrig. Tyskland beholdt Nedre Schlesien, mens Øvre Schlesien, som besto av både tyskere og polakker, ble delt mellom Tyskland og Polen. Det foregikk nasjonale kamper mellom etniske grupper i Øvre Schlesien, med militsgrupper på begge sider.

Neste kapittel tar oss med til det multikulturelle området Galizia. Vi befinner oss i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som ble revet i stykker av nasjonale motsetninger etter første verdenskrig.

Toje tar oss med videre til Transnistria, som brøt seg løs fra Moldova etter en kort krig i 1992.

Mange typer frihet. Poenget med alle disse reisene er å gi selvopplevde eksempler på problemene med liberalismen. Dette gjør Toje på en utmerket måte. Forfatteren skriver: «Det liberale tiåret som startet på midten av 1990-tallet, var preget av en utenrikspolitisk aktivisme. Vestlige ledere skred til verket for å oppfylle sin egen profeti om en liberal verden.»

Toje ser på forholdet mellom landene i EU og overnasjonale myndigheter, hvilken rolle domstolen i Haag bør spille i samarbeidet mellom nasjoner som kommer i konflikt med hverandre, og hvordan skape økonomisk og moralsk oppreisning etter nasjonale utrenskninger. Forfatteren viser problemene med å forsvare ideer som multikulturalisme og globalisme. «En rekke europeiske land lot seg besnære av multikulturalisme som samfunnskontrakt,» skriver han. Ikke så rart. Europas hovedverdi har bestandig vært frihet. Men frihet kan være så mangt.

«Vi vet i dag forbausende lite om nasjonalisme, selv om dette er den mest mobiliserende ideologien verden har sett.»

Nasjonal identitet. Tanken med den liberale staten, slik som også Rudolf Steiner, som nevnes i boken, skildret den, var at den ikke skulle ha noen oppdragende funksjon. Den skulle være en ren «nattvekterstat», der statens oppgaver begrenser seg til forvaltningen av politi, rettsvesen og forsvar. Så er problemet: Hvordan definere nasjonal identitet? Og hva er viktigst: individuelle rettigheter eller fellesskap? Det er ingen tvil om at den frigjorte, liberale opinionen nå har vendt ryggen til det liberale prosjektet. Mange har begynt å sverge til nasjonalstaten igjen. Grensene i Europa stenges. Verdier kommer i konflikt med hverandre.

Francis Fukuyama spådde at liberalismen ville bli historiens endepunkt. Men det gikk ikke slik. Stater brøt sammen. Europa ble utsatt for masseinnvandring. Vi ble presset til vår yttergrense. England er på vei ut av EU, og nå vil landet garantert innføre strengere innvandringsregler. Målet for EU har jo alltid vært fri flyt av varer og tjenester. Men problemet er at mennesker ikke er varer. Arbeidskraft kan ikke skilles fra dem som arbeider. Man kan ikke importere arbeidskraft uten å importere mennesker.

Hvor er Huntington? «Vi vet i dag forbausende lite om nasjonalisme, selv om dette er den mest mobiliserende ideologien verden har sett. Nasjonalismens mangfold er dens styrke, og årsaken til dens holdbarhet og tøyelighet. I mange land fungerer den fortsatt som et substitutt for religiøst fellesskap og som rammer for velferdsstaten,» skriver forfatteren treffende. Men han har problemer med å definere nasjonal identitet.

Vi er for lengst over i den situasjonen som Samuel P. Huntington beskrev i The Clash of Civilizations: Worlds Collide. Det er litt merkelig at ikke Huntington nevnes med et eneste ord i Tojes bok. Økonomen Karl Polanyi nevner han derimot flere ganger. I Den liberale utopi, som forklarte finanskrisen med den falske troen på det selvregulerende markedet som oppsto i Storbritannia på begynnelsen av 1800-tallet, skrev Polyani: «Dynamikken i denne situasjonen var urovekkende, og resulterte i at tendens til at konkurransepregede markeder fikk preg av en naturprosess’ uimotståelige impuls.»

Innvandring  – igjen. I kapittelet «Innvandring i liberalismens tid» påpeker Toje at Europa sliter med å forene sine idealer om humanitet og åpenhet med at antallet innvandrere overstiger evnen og viljen til å ta dem imot.

I stedet for å begynne å vende seg mot liberalismen, og så lukke sine grenser, kunne man ha spurt seg selv om ikke innvandringsproblemene kunne vært løst på en bedre måte. Man burde også diskutert hva slags frihet man ønsker. Jeg savner en dypere diskusjon i denne boken, om ulike alternativer til de dypest sett konservative verdiene som troen på nasjonalstatens verdier representerer.

«Jernburet handler om at vi står fremmede overfor et system vi selv har skapt.»

En viktig årsak til Brexit er antakelig innvandringsproblematikken. Dessuten har vel aldri EU vært så fritt i innvandringsspørsmål som enkelte vil ha det til. Det har alltid vært varer og tjenester som skulle flyte fritt, ikke mennesker. Tvert imot har innvandrere som har ønsket å komme til Europa, i stor grad møtt gjerder og stengsler, mens varer og tjenester har flytt tvers igjennom. EU har som kjent vedtatt at alle nasjonene har rett til fri flyt av arbeidskraft. Men hvem sin rett er det egentlig snakk om? Og hva skjer når det enkelte menneske kommer i konflikt med lovgivningen? Liberalisme handler jo i bunn og grunn om individuelle rettigheter. Det er som kjent ikke flyktningen selv som har rett til å bestemme hvilket land han eller hun kan komme til. Personen må søke asyl i det første landet han eller hun ankommer. Og sendes tilbake til det siste landet han dro fra.

«Det må være grenser,» skriver Toje. Jeg synes han argumenter godt for seg, og viser problemene med innvandring på en lettfattelig måte. Men han er for begrenset i diskusjonene sine.

Meningstapet. I kapittelet «Jeg slenger meg ned her», som er en samtale med forfatteren Michel Houellebecq, blir boken for første gang virkelig morsom. Hva kan forklare fenomenet Houellebecq? Toje har sin teori: «Han skriver om fremmedgjorte mennesker som lengter etter tilhørighet, og som har vanskeligheter med å knytte seg til andre, unntatt gjennom sex.» Svært gjenkjennbart for samtidens vestlige menneske.

Den triste skikkelsen Houllebecq beskriver, virker å være selve inkarnasjonen av det kjedelige, moderne Frankrike. Houellebecq understreker at vi lever i en verden uten mening, og at Europas krise samtidig er en åndelig krise. Liberalismens og modernitetens frihetsidealer har ført til at det frie åndslivet har gått tapt, og dermed også meningen med tilværelsen. Livet har fått varekarakter. Liberalismen er grunnleggende urettferdig, mener Houellebecq, fordi den bare kommer enkelte privilegerte mennesker til gode. Dessuten tømmer den livet for mening.

Høy pris. Selv om Tjoe har skrevet en god bok, må det være lov å sette spørsmålstegn ved verdisynet hans. Kanskje er det slik at hans frihetsbegrep, som først og fremst dekker en økonomisk form for frihet, har drept den reelle muligheten til frihet mellom mennesker?  Når kulturen ikke lenger er fri, går følelsen av at livet har en mening, tapt. Dette er prisen å betale for økonomisk liberalisme. Ingen skildrer meningsløsheten ved den moderne tilværelsen så godt som Houellebecq. Men diskusjonen om hvordan man skal definere individualitet, og forholdet mellom individualitet og nasjon, fortsetter.

---
DEL