Det er 2017, og slaveri hører slett ikke fortiden til. Trass i alle fremskritt som er gjort i løpet av det forrige århundret når det gjelder sosiale rettigheter og menneskerettigheter, er det anslagsvis 1,2 millioner mennesker som lever som slaver i Europa i dag. De finnes rundt oss på alle kanter og i fullt dagslys, men er for redde til å gå til politiet, for redde til å be noen om hjelp. Uten å se og uten å vite det har vi alle trolig gått forbi noen som befinner seg i en slik situasjon. Hva ville du gjort om du visste? Den ungarske regissøren Bernadett Tuza-Ritter møtte Marish, og dette møtet endret begges liv.
Hemmelig slaveri. Ritter traff først Eta, kvinnen som holdt Marish i fangenskap. Hun skrøt av at hun ikke behøvde å arbeide fordi hun hadde andre til å gjøre det for seg. Ritter ble interessert i å vite mer om hvordan dette fungerte, og spurte Eta om hun kunne få filme henne hjemme og følge en av arbeiderne hennes. Eta, en utspjåket, pengegrisk kvinne, gikk med på dette mot å få 300 euro i måneden. Og da startet den virkelige historien.
I 89 dager filmet Ritter Marish mens hun jobbet i Etas hjem. Imidlertid viste det seg at Eta ikke var arbeidsgiveren hennes. Marish fikk hverken betaling eller noen annen form for kompensasjon for arbeidet sitt. Fra morgen til sent på kveld jobbet Marish i en fabrikk og tjente penger som hun ga til Eta. Etterpå arbeidet hun hjemme hos Eta med alle slags huslige gjøremål. Hun arbeidet opptil 20 timer om dagen, stille, usynlig og uten å kreve noe til seg selv. Den eneste fritiden Marish hadde, var en røykepause og noen få timers søvn på en sofa.
Filmen avslører slaveriets psykologiske mekanismer og den mangelen på støtte ofre for slike overgrep kan oppleve om de unnslipper.
«Hvorfor sover du ikke i en seng?» spør et av barna i filmen. Vennlig og overbærende forteller Marisha ham at en sofa er en seng. Barnet synes dette virker underlig – å sove som en hest. «Hester sover stående,» svarer Marish spøkefullt, med et smil. «Du er for ung til å forstå,» legger hun til.
I virkeligheten er det ingen som forstår, for ingen utenfor husets fire vegger vet noe om hva som skjer. Snart blir Tuza-Ritter vitne til de fysiske og verbale overgrepene Marish må finne seg i. Etter hvert som forholdet mellom dem utvikler seg, begynner Marish å føle seg vel sammen med Tuza-Ritter, betro seg til henne og fortelle ting om seg selv – at hun elsker blomster, og at hun har en 16 år gammel datter som opprinnelig bodde i Etas hus, men som stakk av.
Det er uklart om Eta innser i hvilken grad hun gjør andre vondt. Hun er enten hjerteløs eller dum, eller en kombinasjon av begge. Når hun blir spurt om hva hun tilbyr i bytte for det arbeidet folk utfører for henne, sier hun at hun lar dem leve slik hun selv gjør, med så mye kaffe og så mange sigaretter de bare ønsker.
Eta viser ingen godhet for Marish. Hun krenker henne verbalt, og hun slår henne. Hun følger nøye med på alt hun foretar seg. Marish har ikke lov til å forlate hjemmet, ikke engang for å gå i butikken. Eta ringer henne ofte for å sjekke. Marish er usynlig for verden, og Eta er usynlig for kameraet. Det eneste vi ser av Eta når hun peker rundt seg, og når hun spiser, er de kunstige neglene hennes i lyse farger. Én gang ser vi skyggen av Eta, idet hun slapper av i sengen sin i det kitschy soverommet.
Bøyd, men ikke knekt. Marish har arbeidet for Eta i mer enn ti år. Et bilde av henne viser hvordan hun så ut da hun kom til huset som en 42-årig kvinne, sterk og vital. Ti år med bekymringer og for lite søvn har gjort Marish eldre – til en mager skikkelse med rynkene til en 70-åring.
Men selv om Eta overtok både livet, tiden og den fysiske kroppen hennes, overtok hun ikke Marish’ sjel. Hun er passiv på utsiden, men Marish har et stort hjerte, og det er glimt i øynene hennes de sjeldne gangene hun kan være seg selv. Hun har stor sans for humor, en rik indre verden – og hun plukker blomster når hun en gang i blant har anledning til å gå utendørs mellom fabrikken, der hun arbeider, og hjemmet, der hun er slave.
Hele filmen oppleves som en karakterdrevet thriller, med øyeblikk av humor og dyp ømhet. Det Marish bringer frem i tilskueren, er ikke medlidenhet, men kjærlighet. Når hun bestemmer seg for å flykte med Tuza-Ritters hjelp, føler du for henne som om hun er noen du kjenner, og du vil at hun skal lykkes. Å betrakte livet hennes etter det øyeblikket er som å se noen som lærer å gå igjen. Og Marish har sett frem til dette lenge.
A Woman Captured er en film om det virkelige livet, og akkurat som i det virkelige livet blir ting floket og følelsesladet.
Filmskaper eller venn? Filmen avslører slaveriets psykologiske mekanismer og den mangelen på støtte ofre for slike overgrep kan oppleve om de unnslipper. I en verden som vår er det fristende å spørre: «Hvorfor drar hun ikke rett og slett sin vei? Hvorfor spør hun ikke om hjelp? Hvorfor går hun ikke til politiet?» I likhet med mange i hennes situasjon føler Marish at det ikke finnes noe sted å gå, og at ingen bryr seg. Hun er redd. Hun har ingen penger, og hun er fanget i en svært alminnelig situasjon: Eta er nemlig ikke bare en hjerteløs kvinne med lange negler, hun er også en lånehai. Folk som henne låner ut penger til slike som Marish, og når de sistnevnte ikke kan betale, får utlånerne dem til å skrive under på tvilsomme kontrakter som binder dem for livet. Kontrakten er ikke lovlig, men skaper frykt hos dem som har undertegnet den. Uten anmeldelse kan ikke politiet gripe inn. Og lånehaier har dessuten gode forbindelser. Slavene deres er for redde til å bryte ut av lenkene sine.
A Woman Captured er en film om moderne slaveri, men den er også mer. Den handler om folk som overvinner sine egne håpløse omstendigheter. Den handler om hva som kan skje når vi velger å hjelpe, å tilby en hånd og støtte dem som trenger det. Den handler om hvordan ting kan gå fullstendig galt i ens liv – og om hvordan dette ikke trenger å være slutten.
Omstendighetene rundt filmen og måten forholdet mellom Tuza-Ritter og Marish utvikler seg på, kan reise spørsmål om i hvor stor grad en regissør bør involvere seg i personene sine. Men Tuza-Ritters relasjon til Marish går naturlig nok ut over båndet mellom filmskaper og karakter. En stund er Tuza-Ritter filmskaperen og Marish karakteren, men over tid forvitrer disse grensene, og de lager filmen sammen. A Woman Captured er en film om det virkelige livet, og akkurat som i det virkelige livet blir ting flokete og følelsesladede. I det virkelige livet er vi alle mer enn én ting. Vi kan være filmskaper og venn. Eller offer og overlever.
