Modellen er feil

Debatten om endringer av sikkerhetsrådet tar fokus vekk fra viktigere reformforslag, sier Nupi-forsker Espen Barth Eide.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Endringsforslagene vedrørende sikkerhetsrådet som Kofi Annan la frem i april er ikke de viktigste, sier Espen Barth Eide, forsker hos Norsk Utenrikspolitisk Institutt og tidligere statssekretær i UD.

– Det viktigste er å styrke det multilaterale samarbeidet. Sikkerhetsrådet er dessuten det mest effektive organet vi har, de kan vedta sanksjoner og eventuelt gå til krig, over natta om nødvendig, dersom de bare er enige. Men vi bør ha en bred diskusjon om hva rådet bør engasjere seg i, sier Barth Eide.

Han er lite fornøyd med kappløpet som foregår internasjonalt, når det gjelder å sikre seg nye, faste plasser i FNs øverste organ. Japan, Brasil, Tyskland, India og flere afrikanske stater jobber for å komme inn i rådet.

– Vi har et til dels utilbørlig press, blant annet fra Japan. Enkelte land har truet med å holde tilbake bevilgningene til organisasjonen. Kofi Annan har lagt frem to forslag, også fordi FN ikke er klar for å utvide antallet faste nasjoner med vetorett. Det såkalte «høynivåpanelet» som presenterte sine endringsforslag i desember, var litt diffuse på om eventuelt nye faste medlemmer skal få vetorett. Det andre forslaget innebærer åtte nye semi-permanente plasser, dvs. at landene velges for fire år, og kan gjenvelges, sier Barth Eide, som understreker at en slik løsning vil dele FNs medlemsland inn i tre kategorier, ikke bare to slik det er i dag, og således svekke posisjonen til de øvrige nasjonene.

45-modell

Men ingen av disse modellene løser allikevel hovedproblemet, og det er den modellen som ble lagt til grunn i 1945.

– De fem faste fikk plass fordi de var verdenskrigens vinnere. Samtidig var dette et slags kompromiss mellom 1800-tallets måte å tenke på, altså Wienerkongressen, og et mer moderne representasjonsprinsipp, med de øvrige, roterende medlemmene. Frankrike, med sin faste plass, representerer kun seg selv, mens Norge, når vi sitter i rådet, representerer flere land enn bare oss selv, understreker Barth Eide. Men dette var den eneste løsningen i 1945. Svaret er ikke å utvide antallet faste representanter, snarere tvert i mot.

– Det er all mulig grunn til å jobbe oss bort fra 45-tankegangen, at noen stater er viktigere enn andre. Jeg tror heller nye plasser burde tilfalle regionale organisasjoner, som den Afrikanske Union, MercoSur og EU, framfor enkeltstater. Kina og USA må vi nok leve med, i mens de to vesteuropeiske statene faller inn under EU. Men går man for å reformere sikkerhetsrådet, settes alle andre reformer i skyggen, sier Barth Eide. Han mener Norge kunne gå i bresjen for å utsette hele sikkerhetsråds-reformen, og heller sette fokus på de øvrige reformene.

– Men hvordan blir vi kvitt de fem veto-maktene?

– Det retoriske poenget, om at rådets sammensetting på ingen måte avspeiler det 21. århundrets tankegang, er så godt at vi ikke bør brenne det av på en middels reform. Det synes som mange tror at disse reformforslagene vil gi oss et nytt FN, men vi trenger en mye grundigere reform, som skuer fremover og tar hensyn til den regionale utviklingen. Noe av det mest positive som skjer for øyeblikket, er utviklingen innenfor den Afrikanske Union. Vi ser en allafrikansk samling med en helt annen vilje til å bry seg, enn vi så det gamle OAU. Krangelen om et fast sete i sikkerhetsrådet er i denne sammenheng splittende og ikke samlende. Derfor bør kanskje AU få en plass, og ikke ett eller to enkelt land, sier Barth Eide. Han påpeker også at Midtøsten nok bør trekkes mer inn i rådet, f. eks. ved at den Arabiske Liga blir representert.

Viktigere reformer

– Men det var dette med å bli kvitt disse veto-maktene, da?

– Prinsippet om veto er åpenbart galt, men det er umulig å fjerne det over natten. Det har derimot vært lansert noen forslag til å endre vetoretten. En modell er å kreve dobbelt veto, altså at det må minst to makter til for å legge ned veto. Fortsatt vil vetomaktene være privilegert, men et slikt prinsipp ville kanskje kunne fjerne noen av de merkeligste utslagene; så som USAs automatiske veto-bruk når det gjelder Israel. Slik vil bruken av veto bli en litt mindre bitter pille å svelge for resten av organisasjonen. En annen løsning som er lansert, er å avkreve den som bruker retten, en grundig skriftlig forklaring på hvorfor landet benytter vetoretten. En ting er klart, om det åpnes for nye faste medlemmer, må ingen av dem få vetorett, sier Barth Eide.

– Du mener altså at andre reformforslag er viktigere?

– Nettopp. Blant annet det å legge ned menneskerettskommisjonen og heller opprette et menneskerettsråd, hvor hvert medlem er valgt med 2/3 flertall av generalforsamlingen. Slik vil vi unngå ut land som Libya og Sudan, som representanter for sin region, sitter og kontrollerer arbeidet. Samtidig vil dette løfte menneskerettssarbeidet opp på et høyere plan, på nivå med sikkerhetsrådet og den økonomiske og sosiale kommisjon (ECOSOC). Dette vil blant annet få stor innflytelse på arbeidet med å bygge opp stater, etter at en fredsavtale er fremforhandlet, påpeker Barth Eide. Han vektlegger at det er en rekke av reformforslagene som egner seg til å styrke FNs arbeid i felten, og som også eventuelt kan gjøre at organisasjonen kan ta over mye av arbeidet med våpeninspeksjoner; et arbeid USA i grunnen i dag ønsker å gjøre alene.

---
DEL

Legg igjen et svar