Mobbens Dagbladet

Dagbladet har sviktet sin kulturradikale tradisjon.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Gjennom sine 135 år har Dagbladet vært en del av den åndsretning som kalles kulturradikalismen, men som i bredere forstand handler om fornuft og vitenskap, med sterk tro på opplysning som middel mot fordommer og okkultisme,» skrev Gudleiv Forr, i en kommentarartikkel i Dagbladet den 9. mai i år. Men er disse idealene synlige i avisa i dag?

Gjennom Ny Tids serie om kulturradikalismen har man fått presentert flere viktige spørsmål: Kan kulturradikalismen være en konstruktiv strategi i samtiden? Hvilke deler av kultradikalismens tradisjon er verdt å ta med seg? Et moment i vurderingen av disse spørsmålene er en kulturkritikk i form av mediekritikk. En spesiell utfordring er hvordan man skal forholde seg til Dagbladet – en avis som sogner til venstresiden, en avis med sterkt fokus på populærkultur og åpenhet rundt seksualitet. En avis som liker å plassere seg selv innenfor en moderne kulturradikalisme. Kan man likevel identifisere en brist i Dagbladets forhold til de kulturradikale verdiene Gudleiv Forr ramser opp?

Vold og frykt

Det største problemet i tabloidavisenes nyhetsdekning er overdimensjoneringen av vold. Fokus på kriminalitet og vold skaper frykt, og frykt selger aviser. Jeg bladde gjennom alle Dagblad-avisene fra april i år og satte opp en oversikt over nyheter og politikk. Det desidert mest dominerende tema for Dagbladets nyhetsdekning da var kriminalitet og drap. Deretter fulgte stoff om Irak, Idol og kongehuset. For å være nøyaktig: Kriminalitet/drap stod for 73 hovedoppslag, Irak for 25 og kongehuset for 11.

En slik fokusering på vold er ikke uproblematisk når kriminalitetstallene i Norge faktisk synker. At det er tilfellet viser Statistisk Sentralbyrås Levekårsundersøkelse 1983-2001 som ble publisert i midten av juni. Gjentatte spørreundersøkelser har likevel vist at befolkningen tror på tabloidavisenes overdimensjonering av kriminalitet som problem: Man nekter å akseptere at voldsstatistikken viser den motsatte utvikling. Forskning fra England viser at leserne av tabloidaviser som Daily Mail har den mest fordreide oppfatningen av kriminaliteten i samfunnet og er tilsvarende mest redde for vold.

Selger politikk

Men frykt selger også politikk. I Danmark på slutten av 1990-tallet opplevde man et regelrett voldshysteri i mediene. Journalistene stilte politikerne til veggs og spurte: Hva har dere tenkt å gjøre med kriminalitetsbølgen? Presset på politikerne ledet til at Folketinget vedtok lovendringer med skjerpelser av straffelovgivningen (Nyrup-regjeringen kjørte bl.a. gjennom den såkalte «Voldspakken» i 1997). Men i ettertid viste statistikken til danske kriminologer at det hadde vært en nedgang i voldsepisoder i perioden (se Vold på dagsorden, Søren Larsen, 2001). Selv det danske lovverket ble påvirket av et medieskapt fenomen. Den fremgang som det høyrepopulistiske partiet Dansk Folkeparti har hatt de seneste årene må også ses i lys av «kriminalitetsbølgen».

Hersketeknikker

Det ble skrevet mye i norske aviser om «amerikansk intimitetstyranni» da amerikanske medier var besatte av detaljene i president Bill Clintons erotiske liv. Dagbladets dekning av «Søviknes-skandalen» og «utrenskningsprosessene» i FrP vinteren 2001 fjernet alle illusjoner om at norske journalister skulle være mer profesjonelle i så måte. Resultatet ble at FrP fikk halvert sin oppslutning og bare fikk 14,6 prosent ved Stortingsvalget høsten 2001.

Mediedekning av slike skandaler kan brukes som politisk virkemiddel – som ledd i utøvelse av makt. Da Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen den 29. juni skrev en kommentar om Bill Clintons skjebnesvanger Lewinsky-løgn formulerte hun seg slik: «Som jeg kunne ha frydet meg hvis det hadde vært den sittende lille løgneren [president George W. Bush] som hadde blitt tatt med buksa nede og måtte svelge all stolthet for åpen skjerm.» Men hun beklager seg over at demokraten Clinton ble stående med et slikt ettermæle. («Det fins ikke rettferdighet»). Dagbladets politiske redaktør «fryder seg over» sverting av politiske motstandere med skandaleføljetonger a la Søviknes-saken i FrP, men kvier hun seg for å benytte de samme metodene mot politiske meningsfeller?

Latter og ydmykelser

Etter at Shabana Rehman løftet mulla Krekar på Smuget fikk man også et eksempel på at Dagbladet velger hersketeknikk i stedet for opplysende kritikk. Det å «fryde seg over» ydmykelsen av Krekar ble Dagbladets offisielle linje: Trakasseringen føyet seg inn i Dagbladets 135 år gamle kulturradikale tradisjon, i følge Gudleiv Forr. Alle Dagbladets skribenter trakk den samme konklusjonen. Lederartikkelen 30. april applauderte «stuntet», det samme gjorde Marie Simonsen og Sissel Benneche Osvold. Gudleiv Forr slo fast at «dersom ikke Shabana kan løfte en mulla, settes strek over en av våre beste tradisjoner».

I en leder-artikkel den 30. april skrev Dagbladet: «Humor er som kjent en alvorlig sak, og den som bryter grenser, risikerer alltid å få publikum mot seg. (…) «Ytringsfriheten må også gjelde ikke-verbale ytringer når de inngår som en del av den offentlige samtalen.» I Gudleiv Forrs kommentar kan vi lese: «Men hva er det egentlig mullaen har innenfor dressen som er så ukrenkelig at det ikke går an å utfordre ham i polemikk, enten det er med ord eller med symboler, slik Shabana gjorde?» Begge steder var unnskyldningen denne: Har ikke en kvinne som blir provosert av Krekars ideologi rett til å få utløp for sine frustrasjoner i form av en symbolsk handling, selv om denne kan oppfattes som trakasserende? Ser man ikke at det er den samme argumentasjonen som har blitt anført til forsvar for de amerikanske soldatene som stod for torturen i Abu Ghraib? I USA skapte uttalelsene til den høyrepopulistiske radiomannen Rush Limbaugh kontrovers. I sitt «The Rush Limbough Show den 4. mai hevdet han: Stablingen av nakne irakiske fanger i Abu Ghraib var ikke «tortur» men tvert i mot en måte for amerikanske soldater å få «følelsesmessig utløp» for frustrasjonen de følte over å bli skutt på hver dag, mente Limbaugh. Han mente et slikt «stunt» kunne sammenliknes med innføringsritualene ved amerikanske frat houses.

Hvem sier at fangemishandlingen i Abu Ghraib ikke hadde en humoristisk dimensjon for overgriperne? De sadistiske gjerningsmennene på bildene ler av sine «stunts». De søkte naturligvis å bryte ned ofrene, selvfølgelig følte de skadefryd og selvfølgelig var ofrene annerledestenkende mennesker som soldatene sikkert opplevde som representanter for terrorister og opprørere som skapte frykt i hverdagen deres. Trakasseringen av Krekar og torturen i Abu Ghraib er handlinger som er milevis fra hverandre i konsekvens, men de har den samme begrunnelse: Overgriperen berettiget handlingen med at man må ha «rett» til å få «symbolsk utløp» for frustrasjon over det offeret «representerer».

Både Dagbladet og påtalemyndigheten har jaktet på Krekar. Etterforskningen av Krekar ble henlagt av Riksadvokaten blant annet grunnet sterk tvil knyttet til et vitneutsagn mot Krekar fra et tidligere Ansar al-Islam-medlem i Irak. Vitnemålet til Krekars tidligere geriljakompanjong hadde blitt presset frem under «avhør» i Abu Ghraib-fengselet, og kunne derfor ikke anses som troverdig. Amerikanerne bruker tortur for å knekke Ansar al-Islam-medlemmer i Irak. Dagbladet bruker mobbing i Norge.

Sikre soner

Som Eivind Tjønneland skrev i sitt essay om kulturradikalismen i Vagant (4/1999) er det ikke underholdningsindustrien eller den kommersielle medieverdenen i seg selv som må utsettes for kulturradikal kritikk. En kulturradikal tilnærming til mediene må være å opprettholde en motsetning: På den ene siden må den frodige mediejungelen forsvares mot angrep fra religiøse og verdikonservative mørkemenn, på den andre siden må individets medievaner utsettes for opplysende kritikk. Midt i denne motsetningen bør kulturradikalismen kunne begrunne behovet for å rydde noen «sikre soner», noen avgrensede arenaer fri for populisme. De største faremomentene ved dagens medieverden oppstår når nyhetsdekning og politisk debatt blir infisert av mobbens tankesett. Vi kan kalle dette en sammenblandingsfare.

Det er populismens virkemidler og metoder som gjør Dagbladet medansvarlig for en politisk offentlighet med helt andre suksesskriterier enn det opplyste ordskiftet. Derfor: Når Gudleiv Forr skriver at Dagbladet gjennom 135 år har vært en del av en kulturradikal åndsretning som handler om «fornuft, vitenskap og sterk tro på opplysning som middel mot fordommer og okkultisme», kan man vanskelig gjøre annet enn å konkludere med at den tiden må være forbi.

---
DEL

Legg igjen et svar