Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Mitt saftige skjønn

1. oktober anmeldte jeg Knut Kolnars bok Mannedyret. Begjær i moderne film. Mitt hovedpoeng var at Kolnar er tendensiøs i sin tilnærming til filmene han beskriver. Han finner trøbbel med den postmoderne mannsidentiteten overalt. 21. oktober skrev Kolnar et innlegg hvor han påstår at anmeldelsen er preget av «stor uetterrettelighet» og at den inneholder «mange faktiske feil». Det finnes ikke belegg for noe av dette, for Kolnar misforstår og feilsiterer konsekvent:

Kolnar skriver at jeg har kommet med en programerklæring om at kjønn ikke er en legitim innfallsvinkel til studiet av det populærkulturelle feltet. Det har jeg selvfølgelig ikke påstått. Det jeg skrev, var: «Det vil alltid være problemer forbundet med å gjøre én (av mange) kvaliteter til selve kulturnøkkelen». Og disse problemene dukker opp når man på reduksjonistisk maner har en tese som tilsynelatende bekreftes hvor man enn snur og vender seg.

Kolnar skriver at jeg mener mannsforskning bør være en kritikk av feminismen. Jeg skrev ingenting om feminismen. Jeg skrev: «Mannsforskning er på ingen måte noe angrep på kvinneforskningen, den er snarere et klapp på skulderen». Mannsforskning er en forlengelse av kvinneforskningen, og vil naturligvis bruke lignende metoder og problematiseringer. Jeg mener ikke at mannsforskning bør være noe helst – bortsett fra at når man studerer kjønn må man se det i kontekst med andre viktige størrelser, avhengig av hvilket område man tar for seg.

Kolnar skriver i sin bok: «Jack/Tyler Durden og de andre i Fight Club opplever en intens uro ved kjønnet. Denne uroen får dem imidlertid ikke til å gruble over hva kjønn egentlig er» (s. 129). Nei, det grubler de ikke over. Det er Kolnar som grubler over dette; og han mener Fight Club har et endimensjonalt mannssyn, fordi han ikke finner igjen sine egne konstruktivistiske kjønnskategorier: «Her er ingen personer som strir direkte med kjønnets fragile kategorier». Les: androgyne/transer/drag-queens/homoer. Og Kolnar konkluderer: «Dette gir lite innsikt i kjønnets grenseoppganger og de spenningsforhold som regulerer og holder kjønnskategoriene på plass» (s.133). Kolnar finner bekreftelse på det han leter etter, selv når han ikke finner det! Det er dette jeg mener er å tilpasse terrenget etter kartet.

Kolnar skriver at jeg påstår han «setter likhetstegn mellom» den gale Buffalo Bill (Nattsvermeren) og alminnelige menn. Nok en gang tilbake til hva jeg skrev: «Å gjøre […] Buffalo Bill til indikator på hva som feiler eller begrenser menn idag, er komplett latterlig». Kolnar forsvarer seg med at prosesser i samtiden reflekteres i kunsten, gjerne i forvrengt og forstørret utgave. Jada, det er jo en forutsetning for all kritikk. Problemet er bare at Kolnars kobling mellom det mannlige/maskuline og Buffalo Bill er ren impresjonistisk drodling. I den grad det dukker opp «skjulte og uventede sider ved kjønnet», er det fordi Kolnar lar assosiasjonene flyte fritt: «På en egenartet og bisarr måte setter filmen penisen under debatt» (s. 177).

Kolnar skriver avslutningsvis: «At jeg skriver dårlig, ikke har skjønt noen ting og at kjønn er noe herk og slike ting, får stå for anmelders regning […]». At Kolnar skriver dårlig, gir jeg eksempler på, og jeg begrunner det. At han ikke har skjønt noen ting, har ikke jeg påstått, men det er mulig han føler seg truffet av overskriften på min anmeldelse: «Kjønn uten skjønn». Og den egenartede og bisarre påstanden om at «kjønn er noe herk», aner jeg ikke hva skal bety.

Kjetil Korslund er bokanmelder i Ny Tid.

Kjetil Korslund
Kjetil Korslund
Idéhistoriker og kritiker.

Du vil kanskje også like