Blessing Musariri er en av Zimbabwes ledende og prisbelønte forfattere. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.
Jeg kom nylig tilbake fra en forfatterturné i Vest-Afrika. Nærmere bestemt skulle jeg fortelle om en av bøkene mine på en konferanse i Ghana.
Det paradoksale ligger i at når vi intellektuelle fra de ulike land kommer sammen som afrikanere, så ender vi ofte opp med å sammenligne og kontrastere ulike sider ved vår nasjonale personlighet. Den ene tingen vi alle synes å enes om, er hvor frustrert vi ofte blir over en viss mangel på logikk, eller skulle man heller si: Manglende respekt for hva man normalt skulle tro var fornuftig.
Da vi for eksempel var på feriehotellet i Ghana for en workshop, erfarte vi at buffetmaten ble lagt ut foran bordene våre med tallerkener, men uten bestikk. Personalet fortsatte å gjøre dette dag etter dag. Vi andre, fra hele kontinentet, konkluderte med at dette var uttrykk for såkalt passiv aggresjon.
Hva handlet alt dette om? Var det en medfødt bieffekt av koloniseringen, en generell mangel for interesse i jobben, eller var det sannheten bak den kjente frasen om at det aldri er noe hastverk i Afrika? Jeg er enig i at det enkelte steder i Afrika faktisk er for varmt til å ha hastverk for å komme seg noe sted. «Intet hastverk»-holdningen er en form for selvbeskyttelse for ikke å bli overopphetet, men er det heller en unnskyldning for mentalt slendrian?
Slik jeg ser det, er ikke alle ting like viktige for alle mennesker hele tiden – og med en gang du skjønner dette, er du velutrustet til å forholde deg til de fleste situasjoner på det afrikanske kontinent.
En annen ting vi pan-afrikanske intellektuelle ble enige om, etter at vi hadde delt våre anekdoter, var at det var som vi sier i Zimbabwe: Bussjåførene har alle kommet til verden fra den samme magen. Enten det, eller så har de hadde tatt førerkortet på den samme grisekjøringsskolen. I Kenya kalles busser for matatu, i Nigeria danfo og i Ghana trotro. Alle kallenavnene påkaller en viss blanding fra frykt og respekt. Hva enn du kaller dem, så synes de å skjule det samme monsteret i hvert land.
Som en fra det sørlige Afrika, observerte jeg at de fra den vestlige delen hadde mer drama over seg – fro å generalisere svært mye. Små konflikter blir kjapt løst og glattet over, på en nærmest melodramatisk måte. Fra en av mine ghanesiske kolleger ble jeg fortalt at så lenge ingen fra Ghana sa «ikke vær bekymret,» så kan du slappe av. Men blir de ordene uttalt, så er det nøyaktig da du burde begynne å bekymre deg.
I kontrast synes vi fra det sørlige Afrika å være mer som været vårt: en smule tørt, inkluderende og vennlig, men alt med måte. Kanskje det er derfor vi alle er så oppslukt av filmproduksjonen fra Nollywood, i Nigeria, historiene er så utrolige og engasjerende. De betoner forskjellene mellom oss sosialt og kulturelt, men filmene drar oss med inn i handlingen ved å berøre oss mennesker i våre daglige liv.
Filmene viser vanligvis store lidelser hos noen som rammes, noe som så blir overvunnet ved hjelp av venner, fremmede eller en religiøs intervensjon. Alle vi afrikanere vet hvordan lidelse og kamper som trengs å bli overvunnet. Det er alltids ett eller annet, men er det én ting vi har felles, og nok av, så er det håp.
Nylig sa en venn av meg: «Sveits fungerer som en klokke, men likevel har de en høy selvmordsratio. Vi afrikanere har mye å klage på, men vi er nødt til å bli værende fordi vi vil se om ting vil forbedre seg.»
Generelt er dette sant. Folk her holder alltid pusten kollektiv under valgene, under våpenhviler, under undertegningene av fredsavtaler. Og i det siste året har vi sett en god del valg, det mest nylige i Sør-Afrika. Jacob Zuma, lederen av African National Congress (ANC), ble innsverget som president i republikken lørdag 9. mai. Dette vil innlede en ny æra i sør-afrikansk politikk.
Vi er ikke sikre på hva vi kan forvente, men spesielt med hensyn til verdensmesterskapet i fotball neste år, i 2010, er alle håpefulle. Vi vil vente for å se om ting vil forbedre seg denne gangen. Håpet lever.
