Mislykket militær opptrapping

Afghanere har alltid ment at USAs innsats bør være fokusert på utvikling i stedet for krig. De demokratiske institusjonene våre trenger fremdeles internasjonal hjelp, også fra Norge.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Orzala Ashraf Nemat er født og bor i Kabul. Grunnlegger av Den afghanske organisasjonen for kvinners og barns rettigheter. Utvalgt som «Young Global Leader 2009». Nehmat skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Kabul, Afghanistan. Endelig, etter ti år med direkte militær intervensjon, har USA kunngjort tilbaketrekningen av tusenvis av soldater fra Afghanistan. I talen til sine landsmenn den 22. juni sa president Barack Obama:


«Fra og med neste måned vil vi være i stand til å trekke ut 10.000 soldater fra Afghanistan som vil være hjemme ved slutten av året. Neste sommer skal 33.000 av dem tilbake – da vil forsterkningsstyrken jeg erklærte ved West Point være helt tilbakeført. Etter denne første reduksjonen vil styrkene våre bli sendt hjem regelmessig, samtidig med at afghanske sikkerhetsstyrker overtar ledelsen. Vårt oppdrag vil gå fra å dreie seg om strid til å dreie seg om støtte. Denne overgangsfasen vil være ferdig i 2014 – fra da av vil det afghanske folk være ansvarlig for egen sikkerhet.»

Forbedring har uteblitt

Da diskusjonene om militær forsterkning til det amerikanske bidraget i Afghanistan begynte i Washington i begynnelsen 2009, var det mange afghanere som uttrykte bekymring. De var redde for at flere soldater ville bety flere sivile ofre, flere stridigheter, mer hat og mer sinne. De mente at hvis målet var å ende krigen, ville det være bedre å finne politiske løsninger og fokusere på utvikling heller enn å trappe opp krigen.

Nå, tre år etter, er det lett å se at resultatet av opptrappingen er svært forskjellig fra presidentens påstand om at den var en suksess.

Måten fremgang i Afghanistan måles på, er problematisk. Om vi ser forbi klisjeene, som forteller oss om alle jentene som går på skole og alle kvinnene som nå kan delta i det offentlige rom – dette høres jo ut som gode nyheter for de fleste – vil vi se en reduksjon i antallet skoleelever og universitetsstudenter, spesielt utenfor hovedstaden.

Vi ser også at flere utviklingsprosjekt over hele landet er blitt avblåst, og at antallet sivile ofre som følge av selvmordsbomber, skyting, razziaer og bomberaid har økt. Dette kan definitivt ikke anses som en indikator på suksess.

Militært mageplask

Det var ikke bare et økt antall ofre som ble resultatet av en opptrapping av krigen. Et annet resultat var økt militarisering av sivilsamfunnet, både gjennom myndighetenes væpning av lokal milits og gjennom kriminelle gjenger og geriljastyrker.

Dette går utvilsomt på bekostning av muligheten til å yte grunnleggende tjenester som helse, utdanning og utviklingsprogrammer for jordbruk og sosioøkonomiske prosjekt. Bare i forrige uke ble tre hjelpearbeidere drept i tre ulike hendelser i Nangarhar, Ghor og Jawzjan. Tidligere denne måneden rapporterte Røde halvmåne at 12.000 mennesker har måttet flykte fra sine hjem på grunn av den ustabile sikkerhetssituasjonen i Qaisar-distriktet i Faryiab-provinsen.

Disse internflyktningene har ikke mulighet til å dekke grunnleggende behov, og barnas og de eldstes liv er meget sårbare.

I tillegg har den militære opptrappingen ført til økt rekruttering av styrker som kjemper mot regjeringen. Delvis har dette med de sivile ofrene å gjøre, men det kan også settes i sammenheng med at Taliban og styrkene med Taliban-lojalitet har intensivert kampen mot de stadig flere utenlandske styrkene.

Overhører befolkningen

Det er interessant at Afghanistans befolkning, som blir direkte berørt av denne opp- og nedtrappingen av militær aktivitet, er de siste som blir spurt om disse sakene. Den afghanske regjeringen har, på tross av all støtten, alle ressursene og alle mulighetene det siste tiåret, aldri greid å gi befolkningen det mest grunnleggende: Sikkerhet.

Opptrappingen av amerikanske soldater har ikke hjulpet noe på dette feltet. Den såkalte politiske opposisjonen har, i stedet for å skape enhet i nasjonen og styrke landet, begynt å belage seg på nettverk fra borgerkrigstiden på 1990-tallet for å omgruppere og for å forsøksvis erklære krig mot regjeringen.

Nedtrappingen er et skritt i riktig retning, men i Afghanistan er flertallets ønske at det internasjonale samfunnet gir mer støtte og holder sine løfter om å støtte demokratiske institusjoner I landet, uten at dette skjer ved hjelp av militære metoder. USA og dets allierte må forstå at konflikten i Afghanistan ikke er en evig kamp. Vår vei ut av elendigheten er at kildene til krig utenfor selve Afghanistan håndteres.

Trenger fortsatt støtte

I dag snakket jeg med Ahmad, en venn fra Kunar-provinsen. Han fortalte meg at det folk er mest bekymret for i regionen, er rakettangrepene fra den pakistanske siden av grensen, som har tatt flere liv de siste månedene.

– Dette er mye verre å tenke på enn at amerikanske styrker trekker seg ut. Det vi bekymrer oss om, er en direkte invasjon fra den pakistanske siden mens verden bare ser på, sa han.

Afghanistan er en suveren stat som må klare å utvikle seg på sine egne premisser, ved hjelp av drivkraften fra sine egne kvinner og menn. Likevel: Siden aktører fra utsiden har hatt stor innvirkning på all krigen og volden i landet de siste 30 årene, er det viktig at vi ikke blir etterlatt fullstendig i ensomhet når vi skal begynne utbyggingen av våre institusjoner.

Alle korrupsjonssakene, og den påfølgende mangelen på tillit, har hatt mye å si for at Afghanistan er blitt destabilisert. Mange afghanere ser på dette som en større trussel en Taliban, og vi vil gjerne at det internasjonale samfunnet gjør hva det kan for å hjelpe oss med å håndtere dette.

Norge, med sitt gode rykte for transparens, kunne gjerne ha tatt ledelsen i et slikt prosjekt – imidlertid er det afghanere selv som må stå for drivkraften.

Frykten afghanere lever med i dag er ikke nødvendigvis relatert til tilbaketrekning av styrker, men heller til den nedsatte internasjonale interessen for fremdeles å yte støtte til sosial utvikling og demokratiske institusjoner og prosesser. Å investere i disse institusjonene og prosessene vil ikke bare sikre stabilitet og sikkerhet i Afghanistan – det vil også forhindre at landet blir en trussel for regionen og resten av verden.

Det er kun dette som kan gjøre Obamas og hans alliertes ambisjoner realistiske nok til at folk i Afghanistan kan tro på dem. Inntil da må han begynne å innse at det han kaller suksess, kanskje ikke ser slik ut for oss.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen

---

DEL