Misantropisk meditasjon

Pust inn, og på utpust: Les Dragseths nye langdikt høyt. Det er en messe, en meditasjon, et dikt som forlater deg søvnløs og urolig for klodens og menneskehetens fremtid.

Terje Dragseth. Jeg skriver språket. Cappelen Damm, 2015 (0609)

«I begynnelsen var Ordet / Ordet var hos Gud / og Ordet var Gud.» Strofene fra 1. Mosebok kunne vært tittelen på Terje Dragseths nye langdikt. Han har valgt «Jeg skriver språket». Diktet er en klagesang og en hvalsang, en seierssang i iliadisk stil: En reise i tid og rom, fra Bibelen via Ulysses til Stein Mehren, fra sivilisasjonens vugge til en annen sivilisasjons vugge, og fra vugge til grav. Det er et ambisiøst verk. Dragseth skriver skriftens historie, og sin egen historie. Den personlige historien speiles i verdenshistorien. Individets historie blir underbygd av den kollektive historien, og andre veien rundt. Det er et ordrikt dikt, et dikt som må leses på dette premisset: Skriveren er kanskje en ordsnobb, men ikke særlig tekstkresen. Mange ord er med av lydlige grunner. Leseren kan med fordel innstille seg på en særlig holdning, en av messing eller meditasjon. Ordene «jeg skriver» er det gjentakende tema som komposisjonen varierer omkring, er den enerverende melodilinjen som fortsetter gjennom århundrer og alle verdens religiøse rom. Men også etter hvert den potensielt trettende trancelåta som ruller og går på MP3s a-liste, den du får på hjernen, som hjemsøker deg om natten, i drømme. For her er et nivå for det bevisste, rasjonelle – og et annet for stemningene, musikken. Rasjonale og det irrasjonelle møtes ofte i diktet. Diktets herlighet er mellom det hypersiviliserte og -beleste, og det nesten rasende og urovekkende uforutsigbare. Bilder fra Jeg skriver står liksom stramme og formelle foran deg. Men når du ikke er obs, reiser de seg og vandrer videre, baklengs inn og ut av bevisstheten:
Jeg skriver språket for bekken ved transformatorstasjonen / det rustne røret i bekken og trestokken som har lagt seg på tvers / Fiskevannsbekken Lillebekk og Kaldvannsbekken / som møtes i Straisbekken // skriver jeg og isens språk som har formet dalen / gjennom årenes ortografiske språk // Jeg skriver språket for lungenes fibre / hjertets vev luftrørets flimmerhår / leggmuskelens samtale med hjertet / skriver ribbeina og skjelettets reisning / skriver organenes språk i sult og metthet / skriver den krumbøyde / ballerina // Qi / skriver/ Qi / skriver bevegelse skriver medisin / baklengs opp en bakke/ skriver jeg, skriver Dragseth, og lar påstandene «jeg skriver språket», «skriver ribbeina» og så videre, møte skriften som handler, ikke bare påstår, som ordet «Qi», i et annet vers «Ohm»: disse ord som messes, som heler. Det performative, det handlende, er som luft og vann. Sammen blir de sang.

Terje Dragseth, Triztán Vindtorn, Gro Dahle, Cecilie Løveid, Øivind Haanes, Erlend O. Nødtvedt, Ellen Einan, Stein Mehren; de som synger dikt og forteller sanger.

Indre rom, ytre tid. Jeg skriver språket er Dragseths 18. diktsamling. Siden debuten i 1980 har han skrevet poesi for barn og voksne, produsert 18 filmer og cd-er med poesi og musikk. Lesere som Henning Hagerup så kvaliteten i Dragseths «sorgtunge, elegiske og ekstatiske hymner» allerede i 1995. Men gjennombruddet kom med Bella Blu: Håndbok for verdensrommet (2012), som var viktig for at Dragseth var den første poeten til å motta Triztán Vindtorns poesipris. Bella Blu var nettopp så ambisiøs som tittelen lover. En håndbok for det uendelig store, for kjærligheten, kunsten, språket. Romferden er den ultimate flukt fra kjærlighetssorg. Søkende trøst i poesiens skjønnhet, estetikkens bedøvende rus. Bella Blu var fysisk stor, men ikke et ord for lang. Her var ikke en detalj, et vers å «ta» Dragseth for. Årets bok har noe av det samme ambisjonsnivået, selv om den er mindre i størrelse. Men dette er da også noe av bokens kvalitet: Dragseth prøver ikke å gjenta suksessen. Mens Bella Blu strakte seg særlig ut i rom og fysikalitet, strekker Jeg skriver språket seg ut i tid. En skrivende søker skrift. Skriveren søker sin plass i verden gjennom historien. Han drar veksel på skriftens historie. Fra papyrusruller til Snorre, til Johannes Åpenbaring og Irland, England – you name it. Han forteller historier lenge fortalt, om fortelling og språk. Likevel er det originalt. Og slik blir det å være original også å være en del av noe:
Hvilken tradisjon? Terje Dragseth er ikke til å sette i noen tradisjon. Han er av de unike, dem noen kaller geniale. Dragseths skole er De som ikke likner noen andre. Likner de likevel hverandre? Terje Dragseth, Triztán Vindtorn, Gro Dahle, Cecilie Løveid, Øivind Haanes, Erlend O. Nødtvedt, Ellen Einan, Stein Mehren; de som synger dikt og forteller sanger. De har et blikk for det konkrete og visuelle, men velger ordene som hovedinstrument og -materiale. Denne leseren mener at de er der, disse vennene, i hjørner og rom av Jeg skriver språket. Men Dragseth velger likevel å nevne dem. Han er kunnskapsrik – men klokest er teksten når den blir klokere enn forfatteren. Enkeltord står og dirrer og stråler. «Sol». Det første ordet jeg lærte å lese, og skrive. «Jeg ser sol.» «Eli ser sol.» Jeg er hensatt til barndommens utforskning av skriften: Jeg skriver språket for det umenneskelige / det som brister og blør / som blodig og såret gjemmer seg i skyggen fra en mur / og bare ett språk: harmens språk / dialektikkens og motstandens språk som mobiliserer i kommuner og landsbyer / urettferdighetens språk og avmaktens språk / skriver jeg / med bokstaver av sol

En annen distraksjon: irritasjon! Og ikke så rent lite sjalusi. Jeg må dele skriveren med så innmari mange. Alltid er det noen eller noe rundt ham.

En kritisk merknad. Klokt er også det byråkratiske språket når det kritiserer byråkratiet: språket som mobiliserer i kommuner og landsbyer / urettferdighetens og avmaktens språk. Så hevder det byråkratiske språket harme. Dette ordet «harme» er som dyttet ut på en scene, stivt og stumt, med et udramatisk dramamanus i hånden. Ord som «brister og blør», «blodig og såret» kommer til, men blir ytre staffasje. Harmen er ikke ordet «harmen». Harmen er ikke bare å skrive, men også å lese: Harmen er i det å lese Kvitekråkas sang fra perm til perm, på Audiaeturfestivalen i 2005: Dragseth leser videre selv om minuttene, timene går; publikummere går, men Dragseth fortsetter, messende, som en munk, en maratonløper, som en deltaker i Tour de France. Jeg skriver språket er låter av ulikt tempo og temperament, alt etter hva det synges om. Synges det om kjøpesentre og kommersialisme, går det i «neonlysblinkende svingende som bananer». Agresso om amfetamin; mer harmonisk der barn og døtre figurerer. «Skrifter synger med i kor. […] Sanger uten ord. Molly, den unge lirekassegutten […] Sanger som gikk til hjertet (melodisk). Den fattiges vei til rikdom (parsimonisk),» skriver Joyce, i passasjer som Dragseth hinter til, og som jeg føler jeg må lete opp, lese om igjen, for fullt utbytte av Jeg skriver språket. De mange referansene stopper flyten, rytmen, musikken, og hindrer konsentrasjon. En annen distraksjon: irritasjon! Og ikke så rent lite sjalusi. Jeg må dele skriveren med så innmari mange. Alltid er det noen eller noe rundt ham. Jeg savner skriveren selv, alene: ønsker et øyeblikk sammen med teksten, alene, uten disse tusen andre verk. Usikkerheten: Er ikke denne leseren (jeg) god nok for teksten? Hvor intenst må man være til stede for å matche – må jeg skrive maraton, skrive en som løper og løper, som finner rytmen og roen; balansen i ryggen / den som gjør det mulig å løpe som for alltid, løpe som rekreasjon / som meditasjon, zen, qigong. // Jeg (leseren) skriver maratonløperen, den bipedale (altså homo sapiens) hvis lunger strekkes ut / hvis utholdenhet er stor ( en som strekker grensene / men strekker til. Må jeg (leseren) skrive meditasjonens oppbyggende karakter; konstruksjoner av kraft bygd av / maraton på maraton. Jeg skriver løperen, et ess / i sitt ess, i sin beste alder og kropp: Oppfyllende hele sitt potensial /før han ramler, treffer en bil, blir sittende med uforløst, nesten eksplosiv kraft, og tar det ut i skrift: Skriver maraton, skriver livet, skriver kjærligheten, havet, døden, språket. Hvorfor? Ja, hvorfor all denne skrivingen? Skriveren skriver frem et vendepunkt på side 75, der noen krysser gata, der jeget skriver den som leser dette // Jeg skriver: / det onde påtennes i et rom ikke langt herifra / mellom to eller tre konspireres det ondt // en løgn forvandles til enighet / spres til mer enn tre

Språket. Klima, politikk, konspirasjon, ondskap og terror, religionene, og potensialet for skjønnhet. Herregud, som jeg så gjerne tar imot svar og forklaringer på disse største av temaer. Men i hvilken grad går Jeg skriver språket under huden min? «Jeg skriver retoriske barberblader,» leser jeg. Det som skjærer i meg, er sympatien med den (i dette tilfellet ordene) som står på utstilling: stumme, handlingslammede. «Vis, ikke fortell!» blir det sagt, i gater som Dragseth synger om i diktet sitt: Storgata i Bø, til enhver tid frekventert av forfatterstudenter og skrivelærere. Det er gjerne prosaforfattere som får rådet om å vise, ikke fortelle. Men denne leseren ønsker det i større grad applikert til språket selv, i Jeg skriver språket. Mer av det handlende språket! Jeg tenker ikke bare på et ord som «qi». Jeg tenker ikke på verb, på presens, på såkalt aktivt språk. En replikk kan handle. Som når du babler en vegg rundt deg og jeg spør «Hva heter hun?». Jeg leser: «Guds kjærlighet i alt, skriver jeg». Jeg kjenner kjærligheten når teksten synger.


Mette Karlsvik er forfatter og litteraturkritiker i Ny Tid

mette.karlsvik@gmail.com

Kommentarer