Misantropi som medisin

Lefler Jens Stoltenberg med misantropi, altså menneskeforrakt?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Kaare M. Bilden, kaare@nytid.no

[ideer] Spørsmålet slår meg etter å ha lest ferdig Matias Faldbakkens trilogi Skandinavisk Misantropi, der den siste boka Unfun ble lansert

9. april i år. Stoltenberg vil selvfølgelig blånekte, men Faldbakkens prosjekt går nettopp ut på blånekte, eventuelt det stikk motsatte. Forrige bok i denne serien resulterte i at Faldbakken ble han kalt inn på teppet av kulturfiffen og måtte stå skolerett under en litteraturkveld på kulturscenen Blå ved Akerselva i Oslo.

Årsaken var innholdet i Skandinavisk misantropi 2: Macht und Rebel, der venstresideaktivisten Rebel, for å finte vekk den repressive toleransen, ender opp som tilhenger av nynazisme og pedofili. Han mener dette er de to eneste gjenværende tabuene, de eneste fenomenene som fortsatt kan være subversive, undergravende, omveltende. Det kokte på Blå den kvelden, og Faldbakken fikk spørsmål fra salen om han var tilhenger av nettopp pedofili og nynazisme. Han valgte å ikke svare.

Så hva slags samfunnsanalyse er det som ligger i bunnen her? På slutten av den første boka, The Coca Hola Company, ender hovedpersonen Simpel også opp på et talkshow der han må forklare prosjektet sitt. Ikke på Blå, men hos Peter Nilsen som er som snytt ut av nesa på Skavlan/Grosvold.

Prosjektet oppfylt

Nilsen lurer på om ikke alle som er motstandere av noe, må ha et alternativ, noe de er tilhengere av? Nei, svarer Simpel, og når Nilsen ikke gir seg forklarer Simpel hvorfor han rett og slett ikke har noen tro på menneskeheten: «TING BLIR FAEN IKKE BEDRE ENN DE ER I FORPULTE SKANDINAVIA AKKURAT NÅ, OG HVA BETYR DET? HÆ? NILSEN? HVA BETYR DET? DET BETYR AT FOLK KOMMER TIL Å VÆRE LIKE FORPULT KJIPE OG HA DET LIKE FORPULT KJIPT SAMME FAEN HVOR BRA DET BLIR.»

La oss sammenligne med dette sitatet fra Jens Stoltenberg under valgkampen 2005: «Et av de problemene vi har i dag, er at selv om vi har det materielt sett ganske bra, så har vi jo åpenbart problemer med å fylle tilværelsen med innhold. Altså, vi har masse å leve av, men vi har ikke så mye å leve for».

En gang til: «Vi har ikke så mye å leve for». Oi. Så da kan vi like godt la vær? Eller hva er det egentlig Stoltenberg her impliserer?

Stoltenberg sier først og fremst at han skulle ønske han var Gerhardsen. Den gang var det oppgaver å ta tak i. Landet skulle bygges. «Noe å leve for». Nå er Aps nasjonale prosjekt fullført. I Stoltenbergs første regjering var den uttalte visjonen å reformere offentlig sektor. Ikke like sprekt. Så hva er løsningen? Å rive ned igjen, slik at det på ny blir noe å bygge opp? Stoltenberg kan selvfølgelig ikke formulere dette spørsmålet. Heldigvis. Men likevel, også de totalt uspiselige alternativene bør vi tenke gjennom.

Selv om forholdene ligger til rette for det, er det forsvinnende få nye og overraskende måter å se de store spørsmålene på i norsk offentlighet anno 2008. Her har fiksjonen ikke bare en mulighet, men også et ansvar. Et ansvar som langt de fleste forfatterne ignorerer. Derfor er Faldbakkens trilogi den viktigste norske skjønnlitteraturen på 2000-tallet. Ikke nødvendig vis den som er best skrevet, eller best fortalt, men hvorfor pokker skal skjønnlitteratur alltid vurderes etter disse kriteriene? Herrejemini så mye døll og kjedelig litteraturkritikk som skrives.

Meningsfeller

Den analysen Stoltenberg og Faldbakkens karakter Simpel skisserer er i vinden denne våren. Også Thomas Hylland Eriksen er aktuell med en bok om tematikken (se side 52 i denne utgaven av Ny Tid). Det er uvisst om det er litteraturkvelden på Blå som er årsaken, men Faldbakken nekter konsekvent å stille opp på talkshows ala Skavlan/Grosvold. Det gjør som kjent ikke Hylland Eriksen.

Det ble en pussig seanse da Hylland Eriksen var på besøk hos Grosvold og forsøkte å forklare, engasjert som alltid, at når Storeulv endelig har klart å fange de tre små grisene, vil livet hans bli tømt for mening, livsoppgaven er fullført. Dette skal selvfølgelig være en metafor for Norge anno 2008 – ett av de beste samfunnene å bo i noen sinne. Det nasjonale prosjektet er fullført. Likevel, eller nettopp derfor, er vi misfornøyde. Vi sammenligner oss bare med våre nære omgivelser, derfor synker antallet tilfredse, selv om velstanden stiger. Statistikken viser at folk som lever under kummelige kår, men som tror det blir bedre i framtida, er mer tilfredse enn de som har en høyere materiell levestandard.

Men Grosvold kjøper slett ikke Storeulv-analysen. «Har ikke du ligget våken om natta og tenkt på hvordan du skal få råd til å sende unga dine på leirskole?» spurte Grosvold, som forøvrig tjente 876.015 kroner i fjor, i følge skatteetatens populære nettsider. Følgelig har verken Grosvold, Hylland Eriksen eller gjennomsnittsnordmannen ligget våkne så mange slike netter.

Hylland Eriksens hovedpoeng er at selv om det finnes et ikke uvesentlig fattigdomsproblem i Norge, har gjennomsnittsnordmannen det helt greit økonomisk og materielt. Mens Grosvolds evne til ikke å ha to tanker i hodet samtidig jo ikke er uvanlig. Derfor er det ofte vanskelig å komme noen vei med denne diskusjonen. Hva med å velge en annen angrepsvinkel?

Negasjon

Faldbakkens prosjekt i misantropitrilogien er å se hva som skjer når man snur ting på hodet, vrenger innsida ut, ikke vil være med på det store samfunnsprosjektet, rett og slett sier nei.

Simpel i bok nr. 1 gjør seg til talsmann for ikke å ha noe prosjekt, men ender opp med å bli omfavnet av publikum. Rebel i bok nr. 2 snur opprøret mot selve opprøret og går i allianse med reklamemannen Macht. Mens en av hovedpersonene i bok 3, Lucy, rett og slett sier: «Jeg er et vandrende nei.» Lucys familie kommer fra Ik-stammen i Uganda, og her siterer Faldbakken den reelle, men ytterst kontroversielle boka The Mountain people av Colin M. Turnbull. I følge Turnbull er Ik-folket uten empati. Når hungersnød og sykdom rammet stammen svarte Ik-ene med «en menneskelig reaksjon på vrangen: krisen og forfallet ble møtt med latter».

Også forfatteren Stig Sætherbakken har gitt seg i kast med denne tematikken. Slik reagerte han da flyene traff World Trade Centre 11. september 2001: «Jeg tenkte yes! Nå skjer det! Før jeg tok meg i det, og ble en del av fellesskapet og snakket om hvor forferdelig dette var». Sæterbakken kaller fenomenet 11. septembergleden, en irrasjonell nytelse over den store ødeleggelsen, det skremmende og truende.

Denne diagnosen rammer åpenbart en av karakterene i Macht und Rebel som er så fascinert av 9/11 at han tatoverer «south tower» nedover det ene benet, og «north tower» nedover det andre.

Er det egentlig noe poeng i å bruke fiksjonen på denne måten, til å vrenge, til negasjon, til å rive hele samfunnsmaskineriet ned? Vel, hvis du først har plukket alt fra hverandre kan det være lettere å stille seg spørsmålet om hvordan det hele skal settes sammen igjen. Samfunnsmaskineri, ja vel, men hvordan avgrenses så samfunnet? De vi har noe med å gjøre? Siden Norge anno 2008 er ekstremt tett vevd inn i den globale økonomien, er det sikkert at det riktige spørsmålet vi bør stille oss er hvorvidt det nasjonale prosjektet er fullført? Burde ikke spørsmålet heller være om den nasjonale ramma fortsatt skal være den eneste vi skal forholde oss til? Eller skal vi fortsette å ignorere de som rammes av vår proteksjonistiske handelspolitikk, våre klimautslipp og vår våpeneksport uten reelle sluttbrukererklæringer? Hva om de blir sinte?

Mellom Skandinavisk Misantropi 2 og 3 har Faldbakken gitt ut en annen bok, Snortstories, som er en samling ulike intervjuer og essays. Blant annet intervjuer Faldbakken skuespilleren Ed Norton som sammen med Brad Pitt spilte hovedrollen i den amerikanske filmen Fightclub fra 1999. Norton er i intervjuet opptatt av å ta tankene fra filmen videre. Han mener Fightclub viser at den som virkelig er undertrykt er den hvite heterofile mannen, fordi han i motsetning til kvinner, fargede og homofile, ikke kan knytte sin frustrasjon til en klar gruppeidentitet.

Slavenes hevn

Derfor er Norton i ferd med å etablere byen Waspville, der kun sånne som han selv (wasp er en forkortelse for «white anglo saxon protestants») skal kunne bo.

Intervjuet er selvfølgelig oppdiktet. Men poenget er interessant i forhold til hvem som fører ordet i Skandinavisk Misantropi-trilogien. I de to første bøkene ligger fortellerperspektivet i all hovedsak hos hvite menn, men i den tredje boka, Unfun, er jeg-personen ei farga kvinne. Det gjør at humoren i Unfun oppleves som enda litt mer smertefull enn i de to forrige bøkene. Det er i det hele tatt en tydeligere nord-sør-dimensjon i den tredje boka enn i de to første.

Unfun er bygd opp litt som en russisk babusjka-dukke. Handlingen i boka drives framover av diskusjoner rundt splatter-dataspillet Deathbox, som Lucys ex, den voldsintelektuelle Slaktus, forsøker å lage. Handlingen i spillet skal være som Joseph Conrads roman Heart of Darkness på vranga, der spillkarakteren Mbo skal være som «Kurtz in negativ. Going north instead of south… the heart of civilization instead of… the jungles jungle».

Slavene skal ta hevn over kolonistene, gjennom veiarbeideren Mbo og hans steinkutter med kjælenavnet Tuck. Vi i sivilisasjonens hjerte, lysets hjerte, skal få oppleve «Afrikas vrede». På denne måten skal skandinavene røskes ut av den apatien vi preges av på grunn av følgende to følelser: «Følelsen av usårbarhet: jeg kan ikke skades (av det jeg ser på tv) – og følelsen av utilstrekkelighet: jeg har ikke mulighet til å påvirke (det jeg ser på tv)».

Spillet skal åpnes med en filmsekvens, for å introdusere plottet. Til denne filmsekvensen har Slaktus engasjert den nigerianske skuespilleren Taiwo og amerikaneren Dan Castellaneta, sistnevnte eksisterer også i virkeligheten, best kjent som stemmen til Homer Simpson. Taiwo skal være Mbos kropp, Castellaneta skal være Mbos stemme. Under en diskusjon mellom de to konkluderer Taiwo: «That game is as anti-racist as rape/revenge movies are feminist».

Det er mye kraftig kost i Unfun, balansen mellom kvalme og humor er hårfin. Men det ligger tjukke metalag over alt, og sitater fra svartmetallbandet Darkthrone passer med den største selvfølgelighet sammen med sitater fra Celine Dion. Faldbakken er åpenbart merket av 1990-tallet, og jeg er usikker på hvordan lesere som hadde tilbakelagt sine formative år før dette tiåret, vil oppfatte bøkene. Faldbakken setter ulike ideer i spill på overraskende måter og resultatet gir en hel del å tygge på. Trilogien gir ingen ferdigtygde løsninger til Jens Stoltenberg. Likevel synes jeg Stoltenberg bør lese Unfun.

Å lese Unfun som et innlegg i nord-sør-debatten er kanskje å trekke strikken litt langt. Men nettopp å tøye strikken litt ekstra er helt i tråd med Faldbakkens prosjekt. Samtidig har han selvfølgelig reservert seg mot en slik lesning gjennom følgende sitat lagt i munnen på Slaktus, som en forklaring på hvorfor Slaktus ikke fikk offentlig støtte til filmprosjektet sitt:

«Med leftie-brillene på nesen og en god porsjon velvilje kunne man til og med gni ut et og annet standpunkt i forhold til kulturell fremmedgjøring, sivilisasjonskrasj eller kolonialistisk backlash. Men systemkritikken var ikke tydelig nok for manuskonsulentene, de avskrev «engasjementet» som en tynn unnskyldning for å kunne meske seg i et halvrasistisk slasherunivers, den eventuelle kritikken forsvant i boldtåke og avskårne lemmer».

---
DEL