Minus manus

Hvorfor skriver Jan Erik Vold? Skrev ikke jeg, var det en stemme som manglet, skal poeten ha svart på det spørsmålet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En gang på slutten av 1970-tallet tok jeg turen fra Løvenstad på Nedre Romerike til Høvikodden kunstsenter i Bærum. Det er en lang tur med tog og buss – det var ikke bare en reise i kilometer, det var også en klassereise. Grunnen til reisen var at jeg skulle på konsert med Jan Garbareks kvartett som spilte min musikk på den tida. Med i kvartetten var også poeten Jan Erik Vold, han med det vakre fornavnet og krigerske etternavnet. Dermed var de altså en kvintett. Poeten hadde jeg hørt mye om, til og med lest noen dikt av, men aldri opplevd live. De framførte det som seinere ble plata «Ingentings bjeller». Da jeg gikk ut etter konserten, var jeg hekta.

Tarjei fra Telemark

Poesien, skriver Jan Erik Vold i sin nye bok «Uten manus», er «hinsides markedskreftene, det er ingenting å tjene på den, den kan ikke gi noen produksjonsaktivitet som forrenter seg særlig.»

Vold er også i en viss forstand hinsides markedskreftene, men hans ord – ja, de forrenter seg stadig i nye ord, stadig nye bøker. Heldigvis og takk for det! Og takk for Tarjei fra Telemark, Vesaas som var en av de første inspiratorene. Til ham har Vold skrevet et flott dikt med tittelen «17. mai 1970» som går sånn: «Finnes det steiner/i himmelen?/Ja, det fins én/(den er flat) og på den/sitter Tarjei/og smiler, han lytter,/Vi må/skrive gode dikt.»

Tarjei Vesaas, en raus mann, det også – god på små flater, akkurat som poesien, akkurat som Jan Erik Vold. En som sier det som skal sies – det som ikke kan sies, men likevel skal sies.

Det er befriende å få vite at lesningens hemmeligheter for Vold heller ikke begynte med Dante og Shakespeare eller noen av de andre høylitterære kanonene, men med Hardy-guttene og Den ensomme rytter. Det første diktet hadde han på trykk i 21-22 års alderen, han er en halvstudert røver og knapt nok det fordi hans akademiske løpebane ikke består av mer enn engelsk grunnfag og norsk mellomfag. That’s it.

Vold har skrevet pent om mange norske og utenlandske poeter, men også vært kritisk til flere av sine kolleger. Flere av artiklene i «Uten manus», som består av samtaler med og ytringer av Jan Erik Vold lansert i radio, tidsskrift, aviser, bøker og fra talerstol over en tyveårsperiode, tar opp hans pamflett «Det norske syndromet» fra 1980. I denne pamfletten er han ikke nådig mot norske poeter som ga ut diktsamlinger i det Herrens år 1979. Da kom det nemlig ifølge Vold ut «en skog av støy». Konsulenter og kritikere får her mer enn nok å svare for. Noen av dem svarte også, men få klarte den gangen som nå å målbinde Vold. Han er som en jazzmusiker – han bare tramper takten med godfoten, kaster på hodet med det grånende håret, improviserer videre og er nesten umulig å stoppe når han er kommet i siget.

Mr. Jazz & Poetry

Torleiv Grue og Jón Sveinbjørn Jónsson intervjuet Vold i 1983. De sier at norsk lyrikk omtrent ikke selges og lånes lite ut fra bibliotekene, og de mener det er et problem at en debutant-prisvinner selger 20 eksemplarer mer enn den glade amatør som aldri skulle vært utgitt. Vold svarer: «På dette punktet har innkjøpsordninga vist seg å være en tvetydig velsignelse. Det er blitt for lett å hoppe på dette, å bli stipendpensjonert poet for livstid fra en alder av 26. Det er en mellomstasjon her som mangler. Og også noe som kan få lyrikken til å stå sterkere i offentligheten. Dialogen mellom leser og forfatter er ved å opphøre. Dette må norsk lyrikk prøve å finne grunnen til. Veien ut av dilemmaet vil trolig bli smertefull – og vil kreve en type nytenkning som innkjøpsordninga ikke stimulerer til.»

Dette er en bok som hvis man legger sammen alle intervjuene får en slags skisse til en biografi om Jan Erik Vold, en skisse som viser at Vold er mye mer enn en morsom poet som holder taler til loffen, raljerer over byråkratenes kulturuker eller bare er en snill ordsnekker som ikke liker enderim, men ellers simpelt hen elsker litteratur i sin allminnelighet og Gunvor Hofmo, Ernst Orvil og Olav H. Hauge i særdeleshet. Nei, han kan også være kritisk på litteraturens vegne. For det er ikke bare å skrive ned sine tanker og utgi dem i bokform – man skal ha tenkt og følt litt også. Men det gode diktet, det dyrker han uansett hvem som har skrevet det.

Og han er som kjent også både essayist og entertainer. Og for all del: Mr. Jazz & Poetry.

Hotell Hoggjernet

Duke Ellington skal ha sagt: «De største er beyond categories», det vil si: de er sin egen sjanger. Cornelis Vreeswijk var sin egen sjanger, mener Vold. Og Jan Erik Vold, kan vi legge til – men det er ikke hans egne ord. Sjølskryt er definitivt ikke hans sjanger, men han skryter i blant uhemmet av andre. Ikke alle gjør det, det krever generøsitet. Og det krever mot.

«Så har jeg sett det som en oppgave å trekke fram folk som har vært undervurdert, sidevurdert … som nå Udnæs, vår nyskapende dramatiker. Så man kan kanskje si at mye av det jeg har drevet med i den retning også er et slags sorgarbeide. – Sorg. Og omsorg … – Det er vel det.» Her møter vi poeten som omsorgsarbeider i samtale med Johan Fredrik Grøgaard i 1989.

Jan Erik Vold avslører også i denne boka – for dem som ikke visste det fra før – at han ikke kan klage over mangel på offentlig applaus, men at han savner den kvalifiserte applaus, den kvalifiserte motstand. Eller som han sa det i 1968 – dog i en helt annen sammenheng: «Alt er håpløst/Og vi gir oss ikke.»

Men sjøl om han også er en politisk dikter, noe han til gagns har demonstrert på 1990-tallet, kan han ikke brukes til alt. Han er ingen potet, men poet. Og han ser på det hele, verden og Hotell Hoggjernet i Oslo og mye, mye mer med et skeivt blikk. Og alltid fra undersiden, fra de svakes perspektiv. Noen vil nok kanskje si at han kan være litt nostalgisk i blant, for eksempel når diskusjonen går om Bislett Stadion, oslotrikken eller Deichmanske bibliotek på Hammersborg. Men pytt, pytt – det får vi tåle vi som er noen år yngre og ikke en gang har opplevd krigen.

To prosjekter

Noen av tekstene i denne boka har stått på trykk før i andre bøker. Det må det være lov å mene mye om. Sjøl kunne jeg tenkt meg disse byttet ut med andre dersom det er flere å velge i.

Det er bra, spennende og en berikelse for boka at flere av tekstene – for eksempel Håkon Gundersens intervju for NRKs «Sånn er livet» og delvis Bjørn Nilsens intervju som tidligere er utgitt i bokform – er kritiske til Jan Erik Volds prosjekt. Flere stemmer får på den måten synge, det blir ureint, noe som er en styrke for boka. Samtidig får poeten når det gjelder diktene sine kanskje litt av den motstanden han har savnet av den litterære offentligheten. Noen tematiske gjentagelser trekker ned, men det er kanskje ikke til å unngå i et sånt prosjekt som dette. Intervjuerne spør veldig ofte poeten om de samme tingene, de stiller de samme spørsmålene, og Volds kall er kun å svare.

Om sin essayistikk sier Vold: «Det fins to prosjekter som kan skimtes i mine essays. Det ene er å kaste lys over det som er for lite kjent. (…) Så er det sånne som har fått en posisjon, der jeg leser andre sider av et forfatterskap og synes det må være riktig å lyssette det annerledes. For å få fram skygger som andre ikke så. Det er det «alternative» prosjektet.»

Jeg leser mye. Det hender en sjelden gang i blant at jeg blir matlei – ja, så lei at jeg får lyst til å slutte å lese. Forever. Da skynder jeg meg å lese en bok av Jan Erik Vold. Så går ulysten over.

---
DEL

Legg igjen et svar