Minste felles ulykke?

WTO-møtet i Doha var starten på forhandlinger som kan vare både to og fire år. Det er nå forhandlingene skal bli konkrete. Det er nå jusen skal på plass omkring handel, investeringer og patentregler.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er stor enighet om hvordan det gikk med WTO-forhandlingene i Doha (Qatar). Fra USA og EU er meldingene entydige. Vi måtte vinne, og vi vant.

Eller for å sitere EUs landbrukskommissær Franz Fischler: «Historien vil huske disse dagene i Doha da den frie verden støttet mulilateralisme ved å si nei til isolasjonisme, da i-land og u-land valgte handel i stedet for terrorisme.»

Fra u-landshold er meldingene nesten like entydige: Vi ble overkjørt og tapte. Dette tapsbudskapet får støtte fra de globaliseringskritiske organisasjonene som i flere år har mobilisert mot en ny, grenseløs bølge av liberalisering.

Mer uavgjort enn seier og tap

Så entydig bør ikke WTO-møtet i Doha oppsummeres. For det er nå WTO-forhandlingene starter. Og alle parter oppsummerer Doha slik at forhandlingsposisjonen blir best mulig ved neste korsvei.

Møtet i Doha skulle sette dagsordenen for de framtidige forhandlingene, slik møtet i Seattle skulle ha gjort i 1999. Resultatet ble at det skal forhandles om mye av det EU og USA vil forhandle om – og svært mye som land i den tredje ikke vil forhandle om. Så langt vant EU og USA.

Men de såkalte «nye områdene», investeringsregler, regler for konkurransepolitikk, for offentlige innkjøp av varer og tjenester og for enklere regler for eksport og import, henger i samme tråd som før Doha, som før Seattle.

Brei eller smal runde?

Skal liberaliseringen av internasjonal økonomi drives fram på stadig nye områder? Dette var hovedspørsmålet i Doha – som det var i Seattle. EU og Japan er de sterkeste pådriverne for en brei forhandlingsrunde, altså at det må forhandles om videre liberalisering på flest mulig områder.

De fleste u-land sto på motsatt standpunkt: Ingen nye områder skal til forhandling før slagsida mellom u-land og i-land fra tidligere liberaliseringsrunder er retta opp.

USA stilte seg i en mellomstilling, men bidro aktivt til det presset som sprengte den u-landsfronten som før Doha sa kategorisk nei til forhandlinger på nye områder.

Presset mot u-land

Det var India som sto steilest imot en brei forhandlingsrunde, og siden alle vedtak i WTO må fattes «med konsensus», dvs. at alle er enige, var det nødvendig å få India med på det endelige vedtaket.

WTO-ledelsen tilbød helt på slutten India å stå utafor WTO-regelverket (opt-out) på de områdene hvor landet ikke ville være med på videre forhandlinger. En slik løsning ville latt svakere u-land i stikken, og ble heldigvis avvist av India.

Det sier mye om presset som ble satt inn, at det slutt bare var bare Cuba, Jamaica og Barbados som ga åpen støtte til India om ikke å undertegne slutterklæringen fra Doha-møtet. Det er tre små land så nær USA – geografisk – at det er verdt å merke seg i et land som sjelden våger å si USA imot.

– Eksplisitt konsensus?

Løsningen ble et kompromiss som ingen ser innholdet i. På de fire «nye områdene», investerings- og konkurranseregler, offentlige innkjøp og forenkling av utenrikshandel skal framtidige forhandlinger forberedes i arbeidsgrupper fram til WTOs neste ministerrådsmøte i 2003. Det møtet avgjør om reelle forhandlinger skal settes i gang.

Det er på dette punktet at India i sluttminuttene fikk WTO-ledelsen til å bekrefte at forhandlingene bare kan starte dersom det er «eksplisitt konsensus» om at de skal startes.

Hvordan «eksplisitt konsensus» skiller seg fra det «konsensus»-kravet som alltid har stått i WTO-reglene, må en langt inn i WTO-irrgangene for å forstå. Realiteten er nok den samme som den var i Doha: Det blir et nytt maktspill. Og det avgjørende blir hvilken støtte India får hvis landet også da vil gå mot forhandlinger om investerings- og konkurranseregler.

Vedtak med indre motsigelser

Og slik gikk det på punkt etter punkt. Så godt som overalt er vedtaka klare fram til komma, så blir det som er sagt før komma, motsagt av det som står etter.

Det gjelder også den serien med forhandlinger som skal starte over nyttår og som skal avsluttes på ministerrådsmøtet tidlig i 2003. Det er ikke lite det skal forhandles om. Det blir forhandlinger om hvor mye tollsatsene skal reduseres på industri- og landbruksvarer, om handel med tjenester, om patentrettigheter, offentlige støtteordninger, tvisteløsninger, anti-dumpingtiltak og om forholdet mellom miljø og vareflyt.

Friere handel med mat?

Handelen med mat og fôr er særlig omstridt. Slutterklæringen fra WTO-møtet i Doha fastslår at markedsadgangen må «forbedres vesentlig». Det betyr at tollsatsene på mat må kuttes, men hvor mye og hvor raskt?

«Handelshemmende hjemlig landbruksstøtte» skal også «reduseres vesentlig». På nytt blir spørsmålet, hvor mye og hvor raskt? Det blir harde forhandlinger både fordi mye står på spill, og fordi det i den samme slutterklæringen også står at en skal ta hensyn til «non-trade concerns», hensyn som ikke har med handel å gjøre. Der får både EU og Norge et fotfeste.

Videre er målet å «redusere, med sikte på å fase ut, alle former for eksportstøtte», men samtidig sies det uttrykkelig at en på alle disse tre landbrukspunktene ikke forutsetter noe om hva som blir resultatet av forhandlingene!

Det siste kom inn som følge av et ultimatum fra Frankrike – som sammen med Irland pressa EU til å stå fast til siste slutt.

Tapte ikke farmasi-industrien?

Kampen om hvorvidt u-land ved alvorlige helsekriser kan produsere eller kjøpe medisin utenom de selskapene som har patent på medisinen, endte med den klareste seiren for u-landa i Doha. Det har ingen media og ingen talspersoner fra WTO lagt skjul på.

Vedtaket ble gjort i form av en egen erklæring som knytter seg til den såkalte TRIPs-avtalen om «handelsrelatert intellektuell eiendomsrett».

Men var det en seier? Det benekter ledende talsmenn for farmasi-industrien: I følge Alan F. Holmer, presidenten for den amerikanske farmasi-industrien (PhRMA), er det «ingen ting i den nye avtalen som undergraver eller begrenser de intellektuelle eiendomsrettighetene som farmasiselskapene har».

Den internasjonale føderasjonen av farmasi-industriforbund, (IFPMA), har samme oppfatning. Begge organisasjonene understreker at Doha-erklæringen om TRIPs-avtalen er «et politisk dokument, ikke et juridisk bindende dokument.»

Så var heller ikke denne kampen vunnet.

Langt fra uavgjort til seier

:Uavgjort er bedre enn uomtvistelige tap. Men det er langt fra uavgjort til seier. For nå skal det tunge WTO-maskineriet i gang. Nå blir det kamp om juridiske regler som til minste detalj skal avgjøre hvordan denne kloden skal utvikle seg: hvordan handel og investeringer skal foregå, hvordan inntekt, ressurser og makt skal fordeles mellom rike og fattige land, om produksjon, transport og forbruk fortsatt skal utvikle seg i strid med alle ønsker om en økologisk bærekraftig utvikling.

Det er langt fram til regler som sikrer en mer rettferdig fordeling av goder og byrder mellom stater og innen stater – og til regler som er forsvarlige i et miljøpolitisk perspektiv.

Media kommer til å glemme WTO med en gang det ikke er dramatikk omkring organisasjonen, som når forhandlinger truer med å bryte sammen – eller når demonstrasjoner blir for omfattende.

Men de forhandlingene som 144 land nå skal inn i, er dramatiske nok – hvis en setter seg inn i hva de kan innebære av veivalg. Det går an å overse WTO. Men særlig lurt er det ikke hvis en vil forstå hva som skjer omkring oss. For ikke å snakke om hvis en vil endre på noe.

---
DEL

Legg igjen et svar