Det finnes to ting som hevdes av alle som i dag forsøker å forsvare eller forskjønne kolonialismen – og til disse forsvarere hører vi mer eller mindre til alle sammen. Dette helt enkelt fordi vi vet at kolonialismen er et særdeles mørkt kapittel i vår historie, men også fordi vi aner mere: vi aner at kolonialhistorien er verre – meget verre – enn sitt dårlige rykte. Og vi aner her nesten riktig, men uansett hvor redselsfulle våre anelser på dette punktet er; så er allikevel denne underslåtte delen av verdenshistorien verre enn vi tror. De to «argumenter» som vanligst anføres til vårt selvforsvar er:
Se på de nye, selvstendige statene i den «tredje» verden. De kan ikke ta vare på seg selv etter frigjøringen!
De hvite bragte i alle fall med seg sivilisasjon og kultur til Amerika, Afrika og Asia.
Først skal vi ta for oss disse to forsvarsbarrikadene, etterpå vil det bli lettere å se på sakene som de er – da kan vi betrakte regnskapet – regningen etter fire århundrers kolonialstyre, både det moralske men også en liten del av det økonomiske oppgjør.
«Vi bragte kultur og sivilisasjon …»
Det er et faktum at nesten alle afrikanske land har «minoritetsproblemer» – ofte av uhyggelig og blodig art, og dette er en av de ting vi kan henvise til med kommentaren: Se hvordan de svarte behandler hverandre! Er de bedre enn de siviliserte kolonialmaktene var? Men man glemmer at de afrikanske statene har fått sine helt unaturlige grenser opptrukket av kolonialmaktene, som brød seg pokker om naturlige og etniske grenser, og delte Afrika mellom seg som en bløtkake på generalstabens skrivebord. De delte afrikakartet i «spansk» Afrika, i «tysk» Afrika, «portugisisk» Afrika, «fransk» Congo, «fransk» og «portugisisk» Guinea osv., osv. – fullstendig som om Afrika tilhørte dem, og helt uten å bekymre seg om hvilke befolkningsgrupper som på denne vilt tilfeldige måte ble stuet sammen som landsmenn innenfor de linjerte grensene som ble fastlagt av de koloniale «myndigheter». Typisk er også at vi uten å blunke godtar den slags «eiendomsforhold» og den slags «myndigheter» – men «myndigheter» blir jo ikke virkelige myndigheter, før de er innsatt av det folk som eier landet. Men som sagt – Afrikanerne har minoritetsproblemer.
Hvordan har nå de europeiske minoritetsproblemer sett ut i de siste hundre år? Det er kjedelig å minne om det, men våre egne minoritetsproblemer har ikke vært mindre enn Afrikas, og de har til dels hatt en enda uhyggeligere og langt blodigere karakter. Vi kjenner minoritetsproblemene fra Schleswig-Holstein, fra områdene mellom Tyskland og Frankrike, vi har den dag i dag Spanias undertrykkelse av baskerne, vi hadde inntil for ikke lenge siden Englands undertrykkelse av irene, vi har stridighetene mellom Italia og Østerrike i alpeområdene, og vi har hatt katastrofene i Polen, Tsjekkoslovakia, i Baltikum og på Balkan. Til sist kan vi ta med et av de grufulleste «minoritetsproblemer» verden har sett – den rumensk-tyske løsning av minoritetsspørsmålet «jødene».
Våre egne minoritetsproblemer har ikke vært mindre enn Afrikas, og de har til dels hatt en enda uhyggeligere og langt blodigere karakter.
Allerede de jugoslaviske minoritetsproblemer har utløst en verdenskatastrofe gjennom attentatet i Sarajevo, eller ble i det minste brukt som et hovedpåskudd for første verdenskrig. Vi har to slike verdenskriger bak oss, utløst i Europa, men med katastrofevirkninger over hele kloden. Vi har Sovjet-Russlands undertrykkelser av «minoriteter» både i og utenfor Russland. Går vi tilbake i historien, har vi igjen andre masseutryddelser og folkemord å henvise til. Bør vi – med denne historiske og nåværende bakgrunn – hovere over ulykkene i Afrika? – Over Afrika, hvis blodbad har vært bagatellmessige i sammenligning med våre egne massakrer!
Biafra-tragedien var en direkte virkning av bl.a. den vilkårlige europeiske grensepolitikk i Afrika. Men dette er bare den minste del av de vanskeligheter de tidligere «portugisiske», «franske», «belgiske» og «engelske» kolonialområder kjemper med i dag. (Det er viktig å merke seg bruken av nasjonale adjektiver – hva hadde vi sagt til at tyskerne mellom 1940 og 1945 hadde omdøpt Danmark til «tysk Skandinavia» og Norge til «tysk Nord-vestskandinavia»?
«Vi bragte humanitet …»
Til koloniene bragte de hvite en sivilisasjon som så slik ut: Da franskmennene i 1830 overfalt og undertrykket Algerie, var det ifølge franske journaler to skoler i hver landsby. «Praktisk talt alle arabere kan lese og skrive», sier en fransk offiser – «… det fins i (det langt mindre) Algerie minst like mange folkeskoler som i Frankrike». – Hvordan står det til med kultur og sivilisasjon 120 år senere, i 1954, da algerierne begynte å kaste ut franskmennene? Jo, summen er klar: 92 prosent analfabeter. Vive la France! Hva skyldes miraklet, hva er årsaken til Frankrikes enorme sivilisatoriske ytelser? Helt enkelt at arabiske skoler ble forbudt, og arabisk forbudt som forvaltnings- og embedsspråk. Også i Tunis og Marokko er forfallet under herrefolkets regime respektvekkende. Og dette er under regi av Europas notorisk mest kultiverte folk.
– Da England forlot India, etterlot demokratiets og frihetens beskyttere seg mere enn halvparten av verdens samlede bestand av analfabeter – av 520 millioner kunne 390 millioner ikke lese og skrive. Indias enorme rikdommer var gått til engelske firmaer, banker, privatfolk og til staten – ikke til indiske skoler, sykehus eller kommunikasjonsmidler. Oppbygningen av indisk industri var konsekvent blitt forhindret. Indias økonomi og kultur var nesten utslettet.
Hvis vi nå tar for oss Portugal, som etter å ha utplyndret sine kolonier gjennom 400 år, fremdeles har Europas laveste levestandard, hvis vi tar for oss fascistiske NATO-allierte, da får vi et bilde av hva virkelig vanstyre, barbari og brutalitet er. Det «portugisiske» Afrika nærmer seg en verdensrekord. Selv har Portugal europeisk rekord i antall egne analfabeter, og de har energisk bragt sin egen kultur og sivilisasjon videre til Afrika: Angola har i dag 97 prosent analfabeter, Mozambique 98 prosent. Helsetilstand og ernæringsforhold er her som i de andre kolonialland i dag langt dårligere enn før den europeiske invasjon og dens gaver av kultur og sivilisasjon. Om Belgia skal vi tie.
Kultur og sivilisasjon …
Etter 300 års «kulturarbeide» etterlot hollenderne seg 95 prosent analfabeter i Indonesia. Av en befolkning på i dag 100 millioner fikk i 1908 nøyaktig 23 studenter anledning til å studere ved hollandske universiteter. 300 år tidligere – før det hollandske overfall – kunne majoriteten av indonesere lese og skrive. Fattigdom og politisoldater ydet sitt.
Da England forlot India etterlot demokratiets og frihetens beskyttere seg mere enn halvparten av verdens samlede bestand av analfabeter.
Slik kan man gjennomgå regimer av herrefolk etter herrefolk. Og hvis noen stadig tror at europeerne har bragt kultur og sivilisasjon til Asia og Afrika, da bør de springe over resten av artikkelen.
I Amerika ble urbefolkningen helt enkelt utslettet – og denne del av kolonialhistorien er et skoleeksempel på hvordan et brutalisert og barbarisk folkeferd (europeerne) utryddet en langt høyere kultur.
Men så en innvending: Vi lærte dem da i kristendommens navn humanitet og milde seder!
Man pisket dem, skjøt dem, hugget hendene av dem, tvang dem til å drikke urin fra de hvite herskere.
Nesten ikke en ting av hva Hitler gjorde innen Europa, var annet enn hva kolonialmaktene gjennom århundrer hadde gjort utenfor Europa. Torturen, massakrene, folkemordene, undertrykkelsen og terroren – alt var det samme – bare med den forskjell at Hitlers gasskammere virket hurtigere og humanere enn de franske, belgiske eller spanske utryddelsesmetoder – og med den andre forskjell at Hitler nå gjorde med hvite mennesker, hva de andre gjorde med fargede. Det var en feil av herr Hitler.
Avhuggede hender
For å se litt på de koloniale metoder gir jeg ordet til Roger Casement, som allerede har møtt en syvårig negergutt med avhakket hånd – han forteller nå videre: «Etter en stund kom det en gutt i femtenårsalderen, med venstre arm i en skitten fille. Jeg tok fillen av og oppdaget at venstre hånd var hugget av i håndleddet, dessuten hadde han et skuddsår i den tykkere del av underarmen. Gutten sa at det var en vokter i Oa Luganga-selskapet som hadde skåret hånden av ham. Jeg lette etter mannen, og litt senere kom han. Jeg stillet han overfor gutten, som ansikt til ansikt beskyldte ham for lemlestelsene. Mennene på stedet bekreftet hva gutten sa. Soldaten hadde intet å si til beskyldningene – han gjorde noen uklare bemerkninger om en annen vokter som hadde lemlestet gutten. Hans forgjenger hadde skåret av mange hender, og dette var sannsynligvis ett av hans ofre.»
Til dette skal man i alle fall ikke si en bestemt ting: Man skal ikke si at det var et særtilfelle eller en unntagelse. Det var det nemlig ikke. Vi kan igjen sitere Roger Casement: «Det var før de hvites ankomst ikke skikk og bruk (å skjære hendene av folk). Det var ikke et resultat av ville menneskers primitive instinkter …»
Dette med de avhuggede hendene var særlig utbredt i Kongo, og sørlig igjen i «belgisk» Kongo. Opprinnelig ble systemet innført for å telle dagens døde fra gummiområdene, dvs. hvor mange svarte soldatene hadde måttet skyte for å holde disiplinen og moralen oppe. Siden utviklet det seg til skikk og bruk, også med levende.
Elektriske ledninger festes til bryster, vagina, penis eller rektum.
Det er i og for seg intet oppsiktsvekkende ved saken, og Casement fikk treffe mange med avskårne hender. Det er simpelthen daglig rutine i et område behersket gjennom terror. Man pisket dem, skjøt dem, hugget hendene av dem, tvang dem til å drikke urin fra de hvite herskere – man gjorde kort sagt nøyaktig hva man fant på, for å knuse enhver antydning til oppsetsighet. Man gjorde det som «straff», hvis de «brøt» de «lover» de fremmede inntrengerne hadde laget. Akkurat dette med hendene var – i alle fall delvis – en belgisk spesialitet.
Kolonialhistoriens sadisme
Men vi kan ta en smaksprøve fra det «engelske» India; denne gang gir vi ordet til Times-korrespondenten William Russel: « … en av de ulykkelige ble trukket etter bena ut av ruinene. Man trakk ham over sanden til et sted som egnet seg bedre for den operasjon som ble forberedt. Noen av bødlene hans holdt ham fast, andre stakk ham i ansiktet og kroppen med bajonettene, mens enda andre med et visst besvær samlet sammen trestykker som de laget et slags bål av. Da alt var ferdig, ble denne mannen brent levende. Flere engelskmenn iakttok denne grusomme scenen, flere offiserer var vitner…»
Dessverre går skildringen videre, men vi skal avbryte den her, og gå til våre franske menneskebrødre og deres opptreden i Algerie for noen år siden. Fra Algerie-krigen har vi bare så altfor mange dokumenter av samme slag: Det dreier seg om hundrede og tusener av torturerte arabiske kvinner og menn – torturert på alle måter, men fremfor alt ved den franske spesialitet elektrotorturen – svært ofte med et seksuelt-sadistisk innslag, hvor de elektriske ledninger for eksempel festes til bryster, vagina, penis eller rektum. Franske varianter er forskjellige former for vanntortur, altså ved langvarige, gjentatte, nesten dødelige «drukninger» eller rettere sagt kvelninger under vann.
Og dette er ikke spesialtilfeller, helt fra den tidligste portugisiske og spanske overfall på de fargede folkeslag har vi dokumenter av en slik motbydelighet, at man uten videre kan slå fast at sadismen (i en helt annen og radikal form enn hva den gamle Marquis de Sade selv forestilte seg) er et gjennomgående trekk i hele kolonialhistorien. Det er historien om hvilke egenskaper som kan vise seg i et menneske som har fått makt over vergeløse. Ord som brutalitet og råskap eller grusomhet blir altfor svake i denne sammenheng.
Den økonomiske utplyndringen
Likevel virker den systematiske sadisme og bestialitet nesten menneskelig ved siden av den økonomiske utplyndringen av koloniene. Det lyder kanskje merkelig å si det – men utbytningen, bedrageriene, tyveriene og utplyndringen har et slikt omfang og antar en slik karakter, at det faktisk er enda mere motbydelig enn grusomhetene. Jeg tror ikke at noen, som ikke tilfeldigvis har gjennomgått noe av den økonomiske kolonialhistorien, selv i sine villeste drømmer kan forestille seg hvilken størrelse utplyndringene fant sted i. Rent generelt kan man si at det i samtlige kolonier uten unntagelse dreiet seg om rene overfall, altså om organisert «overfall og ran» som det heter i vanlig norsk kriminalterminologi. Jo mere man beskjeftiger seg med kolonialismen, desto mer enerådende blir dette synspunktet; alt er mord, overfall, mishandling, terror – og først og sist: tyveri, bedrageri og utplyndring og ran. Det finnes intet eneste unnskyldende moment.
I samtlige kolonier uten unntagelse dreiet det seg om organiserte «overfall og ran».
Bare én setning for å antyde størrelsene av de beløp som er gått fra koloniene til Europa: Allerede vår venn og barndomshelt og eventyrer, Cecil Rhodes, etablerte seg i Cap-kolonien med en årsinntekt på over ti millioner kroner (med den tids kjøpekraft), men han fikk se sine overmenn når det gjaldt å skaffe utbytte og dividender av investeringene i diamanter, kobber, gull og olje for nesten gratis arbeidskraft: Firmaet Ferriere Estat#e har i dag gjennom 15 år bragt et utbytte på 278 prosent, Premier Diamond Company har i 23 år bragt en dividende på 367 prosent – forretninger på mellom 50 og 200 prosent hører ikke til sjeldenhetene i de land vi tillater oss å kalle «fattige», og som ikke har råd til skoler og sykehus. Hvor er disse dividendene havnet – i hvilke hender kom de? Da de amerikanske kobberselskapene som eier Okiep Minen i det utsultede, lutfattige Sydvestafrika, nådde opp i et årlig forretningsoverskudd på 460 prosent av innskutt kapital, – hvem fikk da pengene? Gikk de til mat, klær, medisiner og skoler for de utpinte innfødte? Nei, vi vet hvor de gikk.
Die Weissen Kommen
Forfatter Paczensky regner i sin bok med at det siden 1900 er gått ca. 2000 milliarder kroner fra de «fattige» til de rike. Det er lavt regnet.
Disse to artiklene kan bare gi et meget svakt bilde av Gert V. Paczenskys bok Die Weissen Kommen. Den inneholder et hav av vel dokumenterte opplysninger, den er briljant skrevet, saklig, nøyaktig – helt uten sentimentalitet. Den er et enestående oppslagsverk, og en uvurderlig og uunnværlig dokumentsamling for alle som vil forsøke å forstå noe av tiden vi lever i.
Saken er at den «tredje» verden kjenner disse ting meget godt. Vi kan ikke forstå hva som i dag foregår i de tidligere kolonialland, hvis vi ikke også selv vet om det. Kolonialhistorien gir et uhyggelig klart eksempel på sannheten i at bare ved å kjenne fortiden, kan vi forstå vår egen tid.
Man blir ikke glad av å lese Die Weise Kommen, men jeg tror man blir klokere av det.
Se også Die Weissen kommen – Die Wahre Geschicte des Kolonialismus,
forfatter Gert v. Paczensky, Hoffman u. Kampe, 560s., Hamburg, 1970
