Leder: Minner fra et tiår

Ifølge myten skal et kinesisk ordtak lyde: «Måtte du leve i interessante tider.» Underforstått at man ikke ikke ønsker alt vel. Men…

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

LEDER: Nå er nok dette såkalte kinesiske ordtaket basert på en britisk feiloversettelse fra 1930-tallet. Det nærmeste man skal komme et originalt kinesiske uttrykk skal være «宁为太平犬,莫做乱世人» («níng wéi tàipíng quǎn, mò zuò luànshì rén»).

På norsk kan dette muligens oversettes med: «Det er bedre å leve som en hund i fredstid enn som et menneske i krigstid.» Og akkurat dét kan nok en god del av jordens befolkning kjenne seg noe igjen i. Den såkalte «Islamske Staten» (IS) sin spredning fra Irak og Syria til stadig nye land, nå både Libya og muligens Afghanistan (se ukas Ny Tid, s. 5), gjør at et fredelig hundeliv kan framstå som bedre enn den bestialske terror som nå bedrives mot våre medmennesker.

Samtidig ser vi prorussiske opprørere – eventuelt regulære russere – sette store Jesus-ikoner og kristne bannere på sine tanks under kampene i Øst-Ukraina. Da ser vi også hvorfor mytene om korsfarere, tempelriddere og Guds «hellige krig» ikke bare ennå lever med oss i 2015. Det virker som den religiøse fanatismen er verre enn på flere århundrer, siden korstogstiden på 1100-tallet eller religionskrigene på 1600-tallet.

Samtidig ser vi også en annen positiv drivkraft, nemlig motreaksjonen på galskapen. Den manifesterte seg sist lørdag, 21. februar 2015, da rabbiner Michael Melchior ropte ut «Allahu akbar» foran synagogen i Bergstien 13 i Oslo. Han gjorde dette i takknemlighet overfor de unge muslimer som dannet en «Fredens ring» rundt sine jødiske medborgere. I sum ble dette den mest positive hendelsen i Norge så langt i 2015, for ikke å si det mest konstruktive som har skjedd i dette landet det siste tiåret – etter at Muhammed-karikaturkrisen begynte i 2005.

Og mens vi snakker om tiår: Det er omtrent like lenge siden undertegnede første gang tok på seg ansvaret for å lede denne avisa, Ny Tid – hvori opptatt Orientering. I neste uke og med neste utgave tar Truls Lie, med lang og god erfaring fra det radikale nisjeavismarkedet, over å lede denne 62-årige avistradisjonen videre. Og det vil være en viktig videreføring, uavhengig av hvilket format du leser oss på – mobil, nettbrett, e-avis eller på papir.

For om det er noen tid Norge trenger landets siste venstreorienterte, globalorienterte og uavhengige ukeavis, så er det vel nå – midt i fanatismens tid. Vi lever i et 2015 der ekstremister, religionsfanatikere, nasjonalister og populister fyrer hverandre opp og sprer fordommer mer enn kunnskap. Det er nok også slik at den blåblå regjeringen, som er av Europas mest høyrevridde med et Frp i sentral regjeringsposisjon, kan trenge all den kritiske presse den kan få. I det minste kan verden og norsk offentlighet ha mye å tjene på flest mulig stemmer i norsk offentlighet.

Det siste tiåret har slik gitt grunn til ettertanke, samt at det har gitt erfaringer som man også kan bygge på for framtida. Denne avisa ble grunnlagt i 1953, åtte år før det fantes noe SF – som snarere kom som et utspring fra Orientering-kretsen.

Da SV vant valget og regjeringsmakten i september 2005, ble det for oss maktpåliggende å måtte bli helt fri fra partiet – som ennå var en stor minoritetseier. Styreleder Åge Rosnes og styremedlem Andreas Tinglum Olsen skal ha stor takk for at de hjalp til slik at det var et overveldende flertall i SV som da stemte for en fullstendig løsrivelse i januar 2006 – slik at pressefriheten og skillet partier/medier ble ytterligere sikret. En håndfull partiveteraner gikk da aktivt ut mot løsrivelsen, noe som jo skapte unødig mye vanskeligere arbeidsforhold for redaksjonen. Men i sum gikk mye over all forventning da forlaget Damm, Tom Harald Jenssen og Tom Dahl, tok en modig risiko og ble med på å sikre en uavhengig og radikal ukeavis framover, da i magasinformat.

Siden har vi vært gjennom det meste: Fra drapstrusler fra høyreekstreme for å ha kåret Mari Kohinoor Nordberg til Årets Nordmann 2007, til politianmeldelse og anklager om «rasisme» fra «gode nordmenn» for å trykke en kronikk fra det største offeret i Sofienbergparken, Ali Farah.

Vi har vunnet Gull under Årets Mediedager for en av «de aller mest vellykkede metamorfoser innen redaksjonell redesign i kongeriket i moderne tid». Vi har satt norsk opplagsrekord med 117 prosent økning på ett år. Og våre nyhetssaker og avsløringer har gjort Ny Tid til den mest siterte ukeavisa og periodiske publikasjonen i Norge fem år på rad.

Men vi har også vært sju timer fra nedleggelse i august 2013, da tidligere eiere forsøkte å påvirke det radikale og maktkritiske innholdet i vår avis. Det lyktes de ikke med. Vi tok isteden opp kampen for presse- og ytringsfriheten, koste hva det koste ville, fordi den norske samfunnsdebatten og du som leser fortjener det. Kampene har kostet. Det er derfor på tide å gi stafettpinnen videre, med mottoet fra forsiden på Orienterings siste utgave 13. august 1975: «Men ideene må ikke dø.» (Bilde t.h.: Finna Gustavsen (t.v.) og Kjell Cordtsen ser i siste Orientering-utgave.)

Og i den anledning vil vi også minnes det viktigste, og mest tragiske, som har skjedd oss det siste tiåret: Drapene og angrepene på våre kolleger. Først var det vår spaltist Anna Politikovskaja. Hun ble drept 7. oktober 2006, rett etter at hun sendte undertegnede en epost fra en minnesmarkering på skolen i Beslan. Hun ønsket meg til lykke med min sønns første skoledag: «A great strep», skrev hun. Så ble hun skutt på Putins fødselsdag.

Så, 20. mars 2014, på 11-årsdagen for Irak-invasjonen, ble vår Kabul-korrespondent Ahmad Sardar Khan skutt og drept på Serena Hotel sammen med kone og to barn. Sardar var stjernejournalist for AFP, en av de få som kunne rapportere med innsikt i hva som skjedde i landet. Nå er det slutt.

Både Politkovskaja og Sardar er umistelige. Umistelige er også de andre som skriver for oss, det være seg Elena Milasahina i Moskva, Ahmed Al-Kabariti i Gaza by eller Nawal El-Saadawi i Kairo. En god verden kan ikke klare seg uten modige stemmer som disse.

Måtte vi alle få mot til å kunne bli mer som dem. Da vil vi kanskje en dag kunne leve i mindre farlige tider enn disse. Takk.

DAG HERBJØRNSRUD, avtroppende redaktør

27. februar 2015

---

DEL