Mineryddere på ville veier

ENDURING FREEDOM: Norske mineryddere i Afghanistan har ikke bare ryddet miner. De har også bevisst latt være å rydde miner, for å beskytte USAs soldater.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da Forsvarets mineryddere var i Bagram under amerikansk kommando, lot de med vilje miner ligge igjen.

– Det hendte ofte at vi hørte smell fra miner som gikk av om natta. Da snudde vi oss bare over på andre siden og sov videre, fortalte en norsk minerydder til Ny Tids journalist i fjor.

Han var i en av de to første kontingentene med mineryddere fra det norske forsvaret som i 2002 reiste til Afghanistan, som del av Enduring Freedom, i den USA-ledede krigen mot

terror.

I dag vil minerydderen være anonym, i likhet med de fleste minerydderne vi har snakket med. De er stolte av jobben de har gjort, støtter Forsvarets utenlandstjeneste og er redde for å bekrefte det Ny Tid i dag kan avsløre: At norske mineryddere ved leiren Bagram i Afghanistan ikke bare har ryddet miner, men også lot miner ligge igjen for å beskytte amerikanske soldater mot afghanere.

Dette bekrefter deres amerikanske sjef og daglige kommandør oberstløytnant Chris Lozano

fra US Marines:

– De norske mineryddernes bistand til styrkebeskyttelse var til stor hjelp for å hindre terrorister i å komme inn i leiren. Nordmennene var ikke bare med på å fjerne landminer, men også med i avgjørelsene rundt hvilke miner som skulle ligge igjen for å beskytte grensene rundt basen, forteller Lozano til Ny Tid.

I tillegg opplyser Lozano at nordmennene ble satt til patruljering av leirens ytre grenser, og at deres grundige rekognisering hjalp amerikanerne til å finne svakheter i eget forsvar.

Operasjon Enduring Freedom

Jeg gikk rundt Hummeren og stoppet brått. Ved beina mine var ingen grensemarkør, men en grav. En grav der et MiG jetfly hadde stått for noen år siden, der soldater i dag pleier å blåse ting i lufta.

Graven var pent og nøysomt stelt av noen som elsket den som lå der. Den var liksom merkelig feilplassert, men i Afghanistan var det merkelige normalen. «Det er graven til et barn,» sa en stemme bak meg. Det var en av nordmennene. Jeg hadde ikke sett ham komme opp bak meg og snudde meg raskt. «Han skulle krysse sletta, men tråkket på en landmine. Familien gravla han på samme sted.» Like brått snudde han og gikk sin vei.

Sitatet er hentet fra Chris Lozanos reisebrev fra Afghanistan, datert 22. april 2002, offentliggjort på hjemmesiden som brødrene hans har laget for å hedre innsatsen han gjør for fedrelandet. Lozano har tjenestegjort i Afghanistan og Irak, og til sommeren skal han igjen forlate advokatjobben, kona og seks barn for å reise tilbake til styrkene i Irak. Til Afghanistan kom Lozano for å delta i Operasjon Anaconda: jakten på Osama bin Laden og Al-Qaida. Hver morgen fortalte han de norske minerydderne hvilke miner de skulle rydde.

De norske minerydderne som reiste til Afghanistan i første halvdel av 2002, var under amerikansk kommando, som deltakere i operasjonen med det overordnede navnet Enduring Freedom. Norges deltakelse i Enduring Freedom har vårt omstridt, først og fremst med bakgrunn i spekulasjoner om spesialstyrkenes manøvre under amerikansk kommando. Nå viser det seg at også minerydderne også har blitt satt til helt andre ting enn å rydde miner.

Krigens humanitære flaggskip

Minerydderne er selve flaggskipet i det norske forsvaret. Med spisskompetanse etterspurt i konfliktområder over hele verden, reiser de rundt som krigsstyrkenes humanitære ansikt. Afghanistan er verdens tettest minelagte land, og ulykkene er daglige og alvorlige.

– Bagram er et Mekka for mineryddere, fortalte en av de norske minerydderne Ny Tids journalist i fjor. Han ramset opp alle de ulike typene miner og eksplosiver som fylte hver meter av den tidligere slagmarken der militærleiren lå.

Bagram er en nedlagt russisk militær flyplass, mellom fem og ti mil fra den pakistanske grensa. Selve flystripa er tre kilometer lang, området langt større. Det er omgitt av høye fjell på alle kanter. Flyplassen er omgitt av doble gjerder med minefelt mellom. Hele området var fylt av miner og rester av ammunisjon og eksplosiver, av fly med og uten bomber på vingene, og det er tydelige spor etter tidligere kamper. Her foregikk også en av de siste store kampene mellom Taliban og Nordalliansen. Flere steder var det hull i gjerdene og stier gjennom minefeltene.

Disse bidro de norske minerydderne til å lokalisere og analysere, slik at amerikanerne kunne tette hullene og styrke vaktholdet.

– Enkelte steder lå

personellminene med en halv meters mellomrom, så du kan jo tenke deg hvor mye som

ligger i området der, sier Torbjørn Søterbø i dag.

Han var i den andre kontingenten mineryddere og kom til Bagram 15. mars 2002. På jobb som minerydder i Afghanistan var han omgitt av ulykker til hverdags. I 2002 registrerte Råde Kors 1286 tilfeller av ulykker med miner i landet. De anslår selv mørketallene som store og regner med at rundt halvparten av alle mineofre dør får de når noen lege. FN anslår at det

fortsatt er rundt 150 ulykker hver måned. 5. april ble Søterbø selv et tall i statistikken, da han ble blindet av en mine som sto plassert på skrått i bakken for å skade mineryddere.

– Det er et av de eldste triksene i boka – og det funker, sier han tørt.

Lokal militia

Søterbø vil ikke la seg avbilde, men lar oss sitere han på det han har sagt til Ny Tids journalist gjennom flere samtaler:

– Vi var med på å se etter hva slags eksplosiver som lå der, sjekket etter eventuelle hull i gjerder og minefelt. Når vi fant hull i gjerdene og minefeltene, gikk amerikanerne inn og satte opp nye gjerder og sikkerhetsforanstaltninger. Den norske leiren ligger rett bak

fangeleiren, i en bygning som ser forlatt ut på utsiden og er omgitt av mengder med piggtråd. Da jeg gikk til den norske leiren i går, sto en gjeng med fanger i blå joggedresser og håndjern utenfor, voktet av soldater. Jeg stirret på disse sub humans (undermennesker, journ.anm.), og mens jeg stirret fikk jeg øyekontakt med en av dem. Han gliste ondt mot meg og jeg gjorde den eneste voksne tingen jeg kunne komme på: Jeg skar en grimase.

Charles C. «Chris» Lozano, 22.4.2002

Det var uaktuelt

Å fjerne minefeltene rundt leiren, for som en minerydder har sagt det: «Da kunne jo Al-Qaida ha spasert rett inn».

– Når nordmennene fant svakheter i forsvaret, styrket vi det på nødvendige møter. Nødvendig var både nye gjerder, patruljering og observering, og dessuten samarbeid med lokal militia for å forsvare basen utvendig, sier Chris Lozano.

Han forteller at han ga de norske minerydderne ordre om å inspisere hele grensegjerdet rundt området til fots, og at de hadde gjort dette og rapportert inn all informasjon. De deltok også i overvåkningen av gjerdet og rapporterte til amerikanerne om alle tegn til liv. På disse patruljenes områder skulle minefeltene ligge, minerydderne tok bare enkelte stikkprøver for å sjekke hva slags miner som lå der.

Både Lozano og samtlige norske mineryddere vi har snakket med, forteller at det de kaller «lokale krigsherrer» ofte satte begrensninger på hvor og hva slags miner som kunne ryddes. De lokale grupperingene hadde sine egne områder rundt den gamle militærflyplassen, og de ønsket å bevare minefeltene for sin egen beskyttelse. Derfor nektet de ofte minerydderne å arbeide på sine områder.

– En general spurte til og med nordmennene om å gi ham noen landminer så han kunne legge

dem ut selv, forteller Chris Lozano.

– Da vi nektet på grunn av faren for at de skulle gå av, spurte vi om hvorfor han ikke lot en av soldatene sine gjøre det.

«Fordi jeg ikke vil at de skal vite hvor de er», svarte han. Minene hjalp de lokale kommandantene til å beskytte seg selv, og hjalp oss å beskytte basen fra lokale terrorister.

Etter nesten fem års utenlandstjeneste i Libanon, Bosnia, Kosovo og Afghanistan endte Torbjørn Søterbøs karriere i Forsvaret med blindhet og til slutt også erstatning fra Statens Pensjonskasse. I dag bor han i en koselig leilighet i Oslo med kone og barn. Han forteller at de norske minerydderne bisto amerikanerne på ulike møter under tida på Bagram.

– Vi klarerte områdene der soldatene skulle bo for miner, og var også med som støtte på enkelte patruljer.

– Disse patruljeringene, var dere da med ut av området på patruljer som tok del i Operasjon Anaconda?

– Ja.

Søterbø forteller villig at det var amerikanerne som bestemte hvor og hvor mye som skulle ryddes. Han beskriver i detalj hvordan mineryddere jobber. Men han er nølende når vi snakker om arbeidet i områdene der minene ikke skulle fjernes. Den minerydderen som først sa til Ny Tids journalist at de «selvsagt måtte ligge igjen, vi måtte jo beskytte osså, har i ettertid trukket tilbake uttalelsene sine. Søterbø er også «blitt rådet til» å ikke stille opp på noe bilde i media. For som han sier til Ny Tid:

– Amerikanerne er upopulære arbeidsgivere.

Populære kolleger

Men de norske minerydderne er høyt ansette allierte. Lozano forteller at han elsket nordmennene for deres gjestfrihet. Han spiste hvert måltid med dem, og etter Torbjørn Søterbøs ulykke flyttet han også inn i leiren deres.

– Som en U.S. Marine passet jeg mye bedre sammen med nordmennene enn med den amerikanske hæren. Jeg ville glede meg over en sjanse til å tjenestegjøre med dem igjen.

Lozano forteller at amerikanerne hadde stor glede av nordmennenes innsats på Bagram. For det første hadde de fleste norske minerydderne erfaring med samme type arbeid i Bosnia og

Afrika, de hadde bedre utstyr og kunne lære opp amerikanerne i minerydding. For det andre var de autorisert til å fjerne eller flytte miner istedenfor å sprenge dem på stedet.

– Til slutt vil jeg trekke fram den gode følelsen av koalisjon. Som major Espen Simonsen sa til meg: «Dette er ikke bare deres kamp». Nordmennene var stolte over å bidra til kampen mot Taliban og Al-Qaida, og deres deltakelse er godt for vennskapet mellom våre land og militære.

Lozano forteller at da han var i Kuwait for å planlegge invasjonen i Irak, spurte han nordmennene om de kunne delta.

– Dessverre avslo regjeringen deres deltakelse, selv om nordmennene tilbød oss utstyr.

Ordre ovenfra

Kaptein Jan-Erik Johansen, en minerydder fra den norske Hæren, sto på toppen av en haug noen hundre meter fra rullebanen på militærleiren og stirret tomt på scenen foran seg. Han pekte ut høydepunktene for besøket. «Velkommen til helvetet,» sa han.

Avisen Baltimore Sun, 7.4.2002

Ny Tids journalist har de siste månedene snakket med en rekke av de norske minerydderne som var i de to første kontingentene ved Bagram under amerikansk kommando. Da vi første gang snakket med dem, bekreftet flere at de gjentatte ganger lot miner ligge igjen i områdene der de ryddet, både på ordre fra amerikanerne, begrunnet med styrkebeskyttelse, og fordi «lokale krigsherrer» ønsket det. Flere hevdet også at amerikanerne satte ut såkalte

Claymore-miner, ladninger med snubletråd eller utløser som blir betjent av en soldat. De fortalte også at de norske minerydderne selv hadde med seg Claymore-miner i oppakningen, men ikke brukte dem. Minerydderne var åpne på at det var hyppige ulykker med miner rundt leiren, og de norske sanitetsfolkene jobbet også sammen med amerikanerne på sykehuset i leiren. Der hjalp de amerikanere og allierte som ble skadet. Skadede sivile fra området rundt, uten tilknytning til leiren som arbeidssted, måtte klare seg uten hjelp fra saniteten når de ble skadet i ulykker.

Etter at Ny Tids journalist hadde jobbet med saken en stund, tok informasjonsstrømmen og taleviljen brått slutt. Enkelte innrømmet at de hadde fått beskjed fra overordnede om at de ikke fikk lov til å snakke med journalister. Mange av minerydderne gikk tilbake på det meste de hadde innrømmet i tidligere samtaler. Noen fortalte de var redde for ikke å få tjenestegjøre utenlands igjen. De ville ikke lenger stå fram i noe intervju.

Torbjørn Søterbø er nøye på å understreke at de norske minerydderne i Enduring Freedom ikke var på noe humanitært oppdrag. De humanitære organisasjonene skal fjerne alt som er i bakken og lage 100 prosent frie områder. For det militære er hurtighet og framkommelighet det viktigste.

– Når det militære baner seg vei, kan det ligge miner igjen, sier han til Ny Tid.

– Det var mange ulykker på minefeltene rundt leiren. Har du noen formening om omfanget av

disse?

– Det var en del uhell, det er det ingen tvil om. Men på morgenen var det bare blodspor igjen, så det var ikke lett å vite omfanget – og vi fikk ingen rapporter om tapte liv.

– Dere tok også stikkprøver i områder som dere ikke ryddet.

Andre har pekt på det som én årsak til de mange ulykkene; at de sivile så at dere var i et område og trodde det var blitt ryddet …

– Ja, hele flyplassen var en tidligere stridssone der det lå flust av miner, flybomber og raketter, både inne på området og rundt. Vi så etter hva slags trussel det utgjorde inne på flyplassen og mellom flyvollene.

– Dere hadde en såkalt demo pit der dere sprengte miner og eksplosiver. Når dere skulle sprenge det dere fant, brukte dere bare dette stedet eller flere?

– Demo pit’en var ett område som amerikanerne valgte, men vi sprengte også flere steder. Mye ble gjort bak voller og noe på stedet der vi fant eksplosivene. Det ble sprengt litt her og der, for å si det sånn.

– I demo pit’en lå det en grav av et barn som hadde gått over området. Vet du når ulykken skjedde?

Nei, jeg vet ikke. Men det høres ikke usannsynlig ut at det skjedde.

n

mau@nytid.no

LES MER OM DETTE I PAPIRUTGAVEN AV NY TID NR 5 – 2006. Den er å få kjøpt i de fleste kioskene, i dagligvarebutikkene og på bensinstasjonene.

---
DEL

Legg igjen et svar