Mindre overvåkning, mer menneskelighet

Hvorfor blir overvåkning presentert som løsningen på terrortrusselen?

FOTO: Mario Tama/Getty Images/AFP
Tori Aarseth
Aarseth er statsviter, og fast journalist i Ny Tid.

Overvåkningen vi ser i dag, er ikke nødvendigvis en naturlig eller nødvendig respons til trusselen om terrorisme, hvis vi skal tro Cristina Archetti, professor ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Ny Tid treffer henne på instituttets årlige overvåkningsseminar hos Fritt Ord. Ifølge Archetti gir tanken om overvåkning som kontraterrorisme bare mening innenfor en konstruert virkelighet som på mange måter er vilkårlig. Et foucaultsk sannhetsregime utgjør rammene for hva man kan si om overvåkning, hva som er sant og hva som er usant. «Språket er veldig viktig, det har en nøkkelrolle,» sier hun. «Litt etter litt blir det håndfast. Det blir mer og mer ekte. Ordene blir vedtatt som lover, og blir til virkelighet.» Hva skjer da når premissene vi bygger språket om terror og overvåkning på, er falske?

«Skremmende.» Archetti mener at måten vi tilnærmer oss radikalisering som fenomen på, er preget av skremmende uvitenhet. «Plutselig har radikalisering blitt et ideologioverføringsproblem, eller et informasjonsproblem. Vi kan se dette på tiltakene mange land har satt igang mot radikalisering,» sier Archetti. Ett eksempel er USAs Global Engagement Center (GEC), som jobber med å spre budskap som skal skape engasjement mot terror blant utlendingene. Tanken er at mens jihadistene snakker om krig mellom islam og Vesten, kontrer GEC med fortellinger om demokrati og menneskerettigheter. «Her anses det å sende ut et budskap som løsningen på terrortrusselen. Det er et problem, for det er basert på helt utdaterte teorier om kommunikasjon,» sier Archetti. Hun sikter til den såkalte injeksjonsnål-modellen, som baserer seg på at når man mottar et budskap, vil man absorbere beskjeden uten videre spørsmål. I virkeligheten velger vi ut hvilken informasjon vi vil se, og vi tolker også det vi mottar. «Jeg kunne vist deg jihadistvideoer hele dagen, men jeg er sikker på at ingen av oss ville blitt terrorister for det,» sier Archetti.unspecified

«Radikalisering er ikke noe mysterium, vi vet hvorfor radikalisering skjer.»

Det at internett ses på som et mørkt sted med en nærmest mystisk kraft er også en viktig bestanddel i den konstruerte virkeligheten som former beslutningstakernes respons til terrorisme. Internett er stedet der unge mennesker blir utsatt for alt fra rekruttering inn i jihadistenes rekker til pedofile som er på jakt etter et nytt offer. For Archetti er tanken om at det finnes en verden på nett som er separat fra den virkelige verden, helt bak mål. «De som tror dét, lever ikke i vårt århundre,» sier hun. «Internett er bare et verktøy, men fokuset på teknologien har ført til at man har fått denne ideen om at det eksisterer noe som heter ‘nettradikalisering’, som om dette er noe som faktisk skjer på nettet.»

Politikken forsvinner. Demoniseringen av internett tar fokuset vekk fra viktigere ting, slik Archetti ser det. Når radikalisering ses på som et resultat av at man har kommet i kontakt med en «giftig ideologi» på nettet, blir overvåkning den opplagte løsningen på problemet. Det politiske og det sosiale sensureres ut. «Dette har betydning, for hvis man tror unge mennesker bare reagerer uten å tenke, som om de var roboter aktivert av et budskap, da fjerner man også deres evne til å ta beslutninger på egne vegne,» sier Archetti. «Hvis de ikke er i stand til å handle bevisst, fjerner du også de politiske og sosiale motivene de måtte ha. Det blir en rent teknologisk løsning som handler om å styre informasjon.»

Archetti tror noe av grunnen til at den teknologiske løsningen er å foretrekke for myndighetene, ligger nettopp der. Overvåkning og motpropaganda er håndfast, det kan telles. Da ser det ut som myndighetene gjør noe med problemet, samtidig som man slipper å ta tak i de store og vanskelige politiske og sosiale problemene som muliggjør radikalisering. «Radikalisering er ikke noe mysterium, vi vet hvorfor radikalisering skjer,» sier Archetti. «Selv om internett og sosiale medier er nyttige verktøy, er det etableringen av relasjoner og gruppefølelse som er viktig.» For å få innsatsen inn på riktig spor igjen må vi bruke riktig språk, men Archetti ser stadig at det dominerende språket har en tendens til å legge føringer. Det hender at forskningsmidler blir utlyst med føringer av typen «nettradikalisering» i bunn. «Skal man la være å søke fordi man er uenig i premisset?» sier Archetti. «Hva hvis jeg trenger finansiering og ikke kan la være å søke? Da blir jeg tvunget av systemet til å kjøpe ideen som ligger til grunn.»

Forskyvning i tid. Overvåkning som strategi mot terror er ikke bare basert på antakelser om hvordan en terrorist blir til. Under ligger også en forventning om at etterretningstjenestene skal være i stand til å avverge all terror. Er det en rimelig forventning? Heidi Mork Lomell, instituttleder på institutt for kriminologi og rettssosiologi, påpeker at terrorhandlinger er uforutsigbare i sin natur. Likevel forsøker man å tilpasse metodene slik at det vil bli mulig å finne terroristen før en terrorhandling er begått. «Kriminaliseringen på dette området har skjøvet lovbruddet stadig tidligere i tid. Vi har fått kriminalisering av forberedelser til terror, som er handlinger man gjennomfører i god tid før et eventuelt forsøk. Vi snakker altså om overvåkning og etterforskning på et veldig tidlig stadium,» sier Lomell. Hun fortsetter: «Denne mistanken som kommer før noe galt har skjedd, er veldig ofte en kategorisk mistanke. Det kan gå på hudfarge eller fremtoning; visse mennesker singles ut.»

I bunnen ligger en kategorisering av verden i binære motsetninger. Det begynner å bli et kjent refreng at dersom man ikke har noe å skjule, så har man heller ikke noe å frykte. Man er enten en terrorist, eller så er man uskyldig. Problemet oppstår når man skal ta noen før de i det hele tatt har gjort noe galt. Systemer gjør feil, og ikke alle intensjoner settes ut i livet. Dette dualistiske synet på verden er kanskje nettopp det som gjør at majoriteten ikke føler seg truet av overvåkningen. Det er laget for å skape avstand, og tanken på at man en dag kan bli ufrivillig plassert i den andre kategorien, føles altfor fjern. Archetti avslutter: «Kanskje vi trenger mindre teknologi og mer menneskelighet. Vi trenger mer menneskelighet når vi skal forstå hvorfor folk blir radikalisert og hva problemene deres er.»

---
DEL