Mindre handlingsrom

Også romfolk har menneskerettigheter mens de oppholder seg i Norge. Det har regjeringspartiene og Sp glemt når de nå gjeninnfører tiggeforbudet. Slik kan de også bryte den europeiske ytringsfriheten.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tegnet. Et sikkert sommertegn – i tillegg til is, bading og bar hud – har de siste somrene vært at debatten om romfolket og tiggeforbud har eksplodert i nyhetsbildet.

I juli 2012 nådde debatten bokstavelig nye høyder, da norske medier brukte helikopter for å filme hvor noen romfolk fra Romania overnattet i hovedstaden. Nå er sommertegnet tilbake, med sola.

Samtidig som mange i Norge slår røtter på en av de mange uteserveringene, er dette også sesongen hvor flest tilreisende rom kommer. Til tross for at romfolkdebatten har vært like aktuell flere år på rad, er den fortsatt en varm potet. I 2005 var det de borgerlige partiene som tok initiativ til å fjerne det eldgamle tiggeforbudet, i 2014 er situasjonen endret:

Tirsdag 10. juni ble det klart at regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet får med seg det tidligere rødgrønne Senterpartiet på å gjeninnføre mulighet for lokale tiggeforbud fra 1. juli. Målet er å utarbeide et nasjonalt forbud innen neste sommer. Det er de omreisende romfolkene de vil ramme.

Norsk hjelp. I 2005 ble det nasjonale forbudet mot tigging opphevet av et enstemmig Storting. «Den politisk korrekte meningen» ser nå ut til å ha tapt kampen på Stortinget, selv om både Venstre og KrF er klare i sin fordømmelse av Sps Jenny Klinge – i likhet med SV. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Ørstavik påpeker at dette «handler om å kriminalisere folk i sosial nød». Og hun sier at «det er åpenbart at forbudet også kommer for å rydde noen bort fra gatene våre». Disse «noen» er særlig romfolket, som står for mye av den synlige tiggingen i gatene.

KrFs Kjell Ingolf Ropstad er bekymret over formuleringene i innstillingen fra justiskomiteen. For der erkjenner Høyre, Frp og Sp at et forbud alene ikke vil gjøre slutt på den akutte nøden mange tiggere opplever. Justiskomitéflertallet ber derfor regjeringen om å sikre blant annet «målrettede sosiale tiltak overfor tiggere i Norge».

Problemet er bare at de målrettede sosiale tiltakene og helsehjelpen de foreslår kun er gjeldende for «norske» rusmisbrukere. For romfolk uten arbeid skal nå kunne stanses på grensa, slik Frp-politikere har uttrykt det. Ropstad påpeker da også at denne støtten kun «dreier seg om personer som har rett på sosiale ytelser i Norge, så det vil jo ikke gjelde de tilreisende».

Så langt jeg kan forstå, så overser regjeringspartiene og Sp det faktum at også fattige, tilreisende rom har menneskerettigheter mens de oppholder seg i Norge. Innstillingen og formuleringene bærer preg av ren kynisme, samt av forskjellsbehandling i praksis.

Ytringsretten. I fjor intervjuet jeg Johannes F. Nilsen, seniorkonsulent ved Nasjonal Institusjon for menneskerettigheter (NI), for den flerkulturelle avisa Utrop. Han uttrykte da at «et totalforbud mot tigging ikke kan anses som nødvendig i et demokratisk samfunn».

Nilsen viste til at nyere rettspraksis fra Den østerrikske grunnlovsdomstolen har fastslått at tigging i sin rene form er å regne som en ytring. Den nyter derfor vern etter artikkel 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen – som er EMK-artikkelen hvor ytringsfriheten er nedfelt.

Han understrekte også at det «samme vil kunne bli resultatet dersom Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mottok en klagesak om tiggeforbud, siden vernet om ytringsfrihet omfatter både norske og utenlandske tiggere».

Men samtidig som jeg synes at regjeringspartiene og Sp vedtak om å forby tigging er et dårlig og inhumant forslag – ettersom fattigdom ikke kan bekjempes med forbud og sanksjoner – synes jeg det også er inhumant å akseptere at noen mennesker livnærer seg ved å tigge i Norge.

Sosiale tiltak. Så hva kan gjøres? Som veldig mange andre synes jeg også at debatten om romfolket er veldig delikat. Og som veldig mange andre har jeg og hatt ulike negative erfaringer med både utenlandske og norske tiggere, noe som har vært med på å farge mine meninger. Til tross for dette mener jeg at et tiggeforbud ikke er det som trengs, men snarere praktiske og sosiale tiltak lokalt – både nasjonalt og i samarbeid med andre europeiske land.

Hvilke sosiale tiltak bør man satse på? Dét er det interessante spørsmålet. Og det å besvare dette spørsmålet, er politikernes vanskeligste oppgave.

Det er å håpe at den påfølgende debatten om romfolket vil handle om hvilket blindspor gjeninnføringen av tiggeforbudet er. Det er på tide å prioritere sosialpolitiske framfor justispolitiske tiltak. Men vil trioen H-Frp-Sp lytte til det?

Tika Sofa León har tidligere vært aktiv i Sosialistisk Ungdom. Hun er spaltist i Ny Tid.

---
DEL