Min utfordring til Storberget

Bokdebutant Adelheid Seyfarth Gulbrandsen er denne høsten blitt sterkt rost for sin roman «Fars hus». Men hun gleder seg ikke over det. Ikke før justisministeren Storberget viser at han har forstått alvoret i den, skriver hun i ukas Ny Tid-kronikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Da Knut Storberget overtok som justisminister, gjorde han noe som må kunne kalles ualminnelig vakkert for en norsk politiker: Gaven den påtroppende minister ga den avtroppende var romanen Fars Hus. Jeg kaller det vakkert – ikke som en kvalitetsvurdering av min egen roman, men som betrakter av en toppolitiker som på denne måten anerkjenner kunstens evne til å formidle menneskenes virkelighet. Nå venter vi på om vi også får se Storberget fullbyrde akten.

Med beskjedenhet kaller jeg Fars Hus kunst. Mindre beskjedent minner jeg om at romanen peker på forhold i samfunnet vårt som Storberget i praksis har signalisert at han vil forfølge. Etter all sannsynlighet har han blitt for stor gutt til å kose seg med forspill bare for kosens skyld… I hvert fall i lengden.

I Fars Hus vandrer hovedpersonen Mina til slutt rundt i nærmest selvødeleggende desperasjon. Det blir noe nærmest kafkask over fortellingen, fastslår enkelte anmeldere. Den hvileløse forvirringen kan også sammenlignes med Sult-skikkelsen, selv om denne skikkelsens forvirring nettopp kan, mange mener bør, leses uavhengig av samfunnsmessige betingelser.

Selvfølgelig blir jeg ydmyk når det henvises til Kafkas personer, eller ikke minst når litteraturkritikeren Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv omtaler av Fars Hus som litteratur for en verden større enn Norge. Men all oppmerksomheten omkring min romandebut har ennå ikke gjort meg glad. Dette til manges skuffelse eller overraskelse. De skulle bare visst at jeg i virkeligheten, ikke minst etter Gabrielsens sterke ros, lå utover bordet og gråt til jeg brakk meg.

Tidlig februar 2001 ble unggutten Benjamin Hermansen drept av norske nynasister. Få år tidligere hadde Arve Beheim Karlsen druknet på mystisk vis et annet sted i Norge. Også denne tragedien ble knyttet til hvite nordmenns reaksjoner på mørkhudede medborgere.

Juristen Storberget var aktuell i forbindelse med Beheim Karlsen-saken (som forsvarer for en av de to tiltalte, red.anm.). En ung og oppriktig journalist ba meg den gang kritisere Storberget, hvilket jeg avslo. Storberget opererte innen de rammer det norske rettsvesen setter. Da Benjamin Hermansen ble drept, fantes imidlertid ingen tvil som juridisk sett kunne redde overgriperne.

Overgriperne ble både dømt og sikkert også forhåndsdømt. Og Norge benyttet anledningen til å markere avstand fra overgrepet på en måte som absurd nok nesten kan kalles feiring av egen nasjon og denne nasjonens godhet.

De vanskelige spørsmålene ble unngått da, men også i ettertid. Hva er det i vårt samfunn som kan bidra til å legitimere negative handlinger mot mennesker med mørk hudfarge? Var Hermansens mordere (jeg holder her Karlsens sak utenfor på grunn av denne sakens formelle utgang) ensomme busemenn nærmest med en annen DNA-struktur enn den fakkelbærende sjokkerte typiske gode norske nordmann?

Ingen, uansett hudfarge, kan dele sorgen til Marit Hermansen, Benjamins mamma. Og et dødsfall som dette er nettopp ikke et partipolitisk tema. Tvert om er det alle typisk gode norske nordmann som representanter for en rekke partier og organisasjoner som må ansvarliggjøres for vår holdning til mørkhudede.

Norge har for lengst definert «de fremmede» som noe problematisk. I Dagbladet (19.9.2005, red.anm.) oppsummerer Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud argumentene for innføringen av innvandringsstoppen, innført av en Brattli-regjering på midten av 70-tallet. Vi lever også i et samfunn som regelmessig presenterer mørkhudede mennesker som en byrde. På 80-tallet framgår det av retningslinjene for Utlendingsloven at politiet oppfordres til å befatte seg med miljøer og individer som ikke ser ut som Den Typiske Nordmann. Også denne gangen, nå under Gro Harlem Brundtland, næres retningslinjene ved Arbeiderpartiets bryst.

I mitt eget hjemdistrikt frydes vi nå over nederlendere som vil bosette seg i skogene våre. Samtidig har min egen kommune sagt nei til flere flyktninger. Bygde-Norge trenger sårt hver flyvende hollender, men det jeg savner på vegne av min datter, og det som pirrer meg intellektuelt, er det krevende mangfoldet som blant annet flyktninger representerer. Kanskje tar kommunen feil når den tror at slike avvisende vedtak er en fornuftig investering. Kanskje noen blant oss velger å reise hvis vi bare får holde fram en hvit hånd når vi skal forsøke å overbevise om at By og Land kan holde hand i hand.

Å væra virkelig kar – og ikke bare ta imot naboer og kjinnsfælk, det koster.

Hovedpersonen i Fars Hus virrer rundt i en kafkask kakofoni av alt og intet. Hovedpersonens sinnstilstand og fortvilelse kan nettopp også sees som resultat av den måten samfunnet rundt henne har bestemt seg for å behandle henne på. Det er denne fortvilelsen som er mest relevant for Knut Storbergets i hans nye posisjon som justisminister.

Jeg har i mitt eget liv til det fulle erfart de politiske prioriteringene som ligger bak den hverdagen mørkhudede møter i Norge. I boka Norge, et lite stykke verdenshistorie minner Bromark og Herbjørnsrud om hvordan arbeiderbevegelsen ikke har noen bedre tradisjon enn de borgerlige partier med hensyn til hvordan man håndterer spørsmål som spesielt berører mørkhudede. I senere kronikker har de påvist hvordan tvilen omkring innvandringsstoppen kunne være vel så stor utenfor arbeiderbevegelsen. For den sosialistisk orienterte leser burde det være bekymringsfullt at en «sann liberalisme», som vi forøvrig knapt finner utøvd i noe norsk politisk parti i dag, fort kan oppfattes som et riktig ideologisk alternativ for voksende grupper mørkhudede.

I siste nummer av LO-aktuelt erkjenner fagbevegelsen at den har et alvorlig problem med hensyn til sitt forhold til nordmenn med «annen etnisk bakgrunn enn norsk». Dessuten innrømmes at disse nordmennene lever med helt spesielle utfordringer. Fagbevegelsen kunne erkjent virkeligheten for et tiår eller to siden. Det har for lengst kommet undersøkelser som pekte i samme retning, også med hensyn til de LO-organisertes holdninger spesielt. Opplysningene ble avfeid, i beste fall havnet de under teppet. I dag kan avisen Vårt Land lage oppslag på at fagbevegelsens organer har færre mørkhudede ombord enn Fremskrittspartiets.

Fagbevegelsens – arbeiderbevegelsens – holdninger har ikke minst vært til stor selvskading, samtidig som den selvfølgelig har vært med på å legitimere holdninger til mørkhudede, holdninger som «ingen» identifiserer seg med og «alle» engasjerer seg mot – så fort de får en fakkel i hånda. LO er for eksempel blant viktige bidragsytere til Benjamin Hermansens minnefond. Bidraget er uten tvil gitt i oppriktighet.

Men den som er svart og har erfart LO-organiserte tollere, eller politi som baserer seg på egne «profilanalyser», vet at vandringen egentlig begynner der fakkeltogene slutter.

Spørsmålet om en ekte liberalisme har mer ideologi å tilby svarte nordmenn enn en slitt arbeiderbevegelse, bør ikke bli stående åpent for lenge. Fars Hus knytter skjebnen til nordmenn med mørk hud sammen med livet til andre mennesker som lever under krevende samfunnsmessige vilkår, de fleste av dem fra den tradisjonelle arbeiderklassen. Historisk har disse menneskene utgjort Storbergets kjernevelgere. Disse velgerne finnes snart ikke lenger. Den nye kjernevelger vil ikke la seg målbinde av henvisninger til den solidaritet som arbeiderbevegelsen har et historisk eiendomsforhold til. I vår kultur kan få politiske bevegelser sies å ha en like ærerik historie som norsk arbeiderbevegelse – hvis vi bare går langt nok tilbake i tida. Og få bevegelser har et så reaksjonært potensial om vi ser bare ganske kort inn i framtida.

Stadig flere velgere vil være mørkhudede eller stå mørkhudede nær. Det er disse velgerne, velgere som knapt kan ta toget til Oslo uten å bli trakassert, også av offentlige tjenestemenn, Storberget allerede representerer.

Nå må vi håpe at han fullfører akten, at han tar de virkelige grep, slik at våre etterkommere oppfatter at det liv og den virkelighet som vi gir dem er unnfanget i glede og solidaritet.

Men tanken på de to guttungene Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen vil for alltid få oss til å gråte.

Adelheid Gulbrandsen er forfatter og skribent, aktuell med boka Fars hus.

---
DEL

Legg igjen et svar