Min tale til verden

Dette er talen som årets Olof Palme-prisvinner ikke fikk holde i Stockholm 6. mars.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[talen] Jeg er svært glad og beæret over å motta Olof Palme-prisen 2007. Prisen, som hvert år deles ut til en person som gir sitt liv for rettferdighet og fred, bringer med seg et stort ansvar.

Jeg velger å tro at dette ikke bare er en anerkjennelse av kvinneaktivistenes kamp i Iran, men av hele kvinnebevegelsen og andre rettighetsbevegelser i landet vårt. Tildelingen av prisen synliggjør – tross mange opp- og nedturer og patriarkale hindre langs veien – at anstrengelsen med å forsvare like rettigheter og frihet i Iran virkelig har vært effektiv.

Og, ja, i dag har vårt krav om rettferdighet møtt gjenklang i det internasjonale samfunnet. Jeg er også klar over at ved å motta prisen vil jeg bli underkastet sterkere press og flere beskyldninger i mitt hjemland.

Jeg dedikerer prisen til alle kvinner i mitt land, til min mor, og til samvittighetsfangenes mødre. Jeg dedikerer den til alle mødre i mitt land, som har lært oss hvordan vi skal stå imot diskriminering, slik at vi også kan gi denne lærdommen videre til våre barn og kommende generasjoner. Denne store anledningen sammenfaller med feiringen av Kvinnedagens 100-års-jubileum 8. mars og den rettferdige kampen til kvinner over hele verden.

Jeg er stolt av å være en sekulær kvinne og tilhøre en bevegelse med hundre års historie av kvinnekamp. I over hundre år har vi, i likhet med våre søstre over hele verden, slåss for å oppnå de mest basale menneskelige rettigheter. Blant disse er friheten til å velge vårt privatliv og våre klær – krav som gjentatte ganger har blitt ofret til fordel for våre myndigheters politikk.

I de 30 årene etter den islamistiske revolusjonen i Iran har mye av det kvinnesakskvinnene alt hadde oppnådd, blitt radert ut. Lover, som familiebeskyttelsesloven, ble kullkastet. Friheten til å velge vår egne klær ble omgjort til én obligatorisk klesdrakt for kvinner.

I nesten 30 år har vi kjempet for å oppnå retten til skilsmisse og like rettigheter for kvinner og menn i ekteskapet. Vi har gjentatte ganger krevet aksept for at flerkoneri skaper en uutholdelig virkelighet for kvinner. Likevel har disse patriarkalske lovene blitt opprettholdt. I mange år har vi protestert mot ulik «diyeh», kompensasjon for legemlige skader. Vi har lurt på hvorfor det er slik at kjønn avgjør størrelsen på utbetalingssummen til den som rammes av en ulykke. Hvorfor setter lovene våre mennene som standard, mens de verdsetter kvinner halvparten så mye eller mindre?

Sekulær kvinne

Vi erklærer at i samfunnet vårt beveger kulturen seg fortere enn loven. Den høye andelen av kvinner som tar utdanning på universitetsnivå, og deres kamp for å delta i sosiale, politiske og kulturelle sfærer, legger tyngde til disse kravene. Vi kan ikke opprettholde en situasjon hvor lovene ligger etter kulturen vår. Vi spør: Hvordan kan det ha seg at den iranske regjering skriver under på internasjonale konvensjoner – som FNs overenskomst om sivile og politiske rettigheter – men likevel ikke føler seg forpliktet til å oppfylle betingelsene?

Ifølge disse internasjonale konvensjonene skal alle former for diskriminering – inkludert kvinnediskriminering – avskaffes. Hvorfor er det for eksempel begrensning av kvinneandelen ved flere studieretninger på universitetet?

I mange år har vi snakket om behovet for å sette opp den juridiske lavalderen. Likevel blir jenter på ni og gutter på femten stadig funnet skyldig i kriminelle handlinger, og man fortsetter å behandle dem som voksne. Det eneste som innvilges de unge lovovertrederne, er at man utsetter henrettelse ved dødsstraff til barna når myndighetsalder. Vi er generelt imot dødsstraff, og ønsker å sette punktum for henrettelsene av barneforbryterne.

I mange år har vi snakket om å sette en stopper for steining og æresdrap. Vi har ønsket å endre lover som gjør vold på kvinners rettigheter. Likevel fortsetter æresdrap og død ved steining å kreve sine ofre. Denne praksisen – disse forbrytelsene – kan ikke lenger sees på som kultur og tradisjon. Snarere er de klare bevis på vold mot kvinner, støttet av loven, og derfor gjennomført med større kraft.

Som kvinnerettighetsforkjempere har vi avdekket den negative innflytelsen våre lover har på våre liv. Vi har kritisert de voldelige lovene og krevet reformer og endring. Som svar på våre fredelige protester, har regjeringen beskyldt oss for sikkerhetsforbrytelser, for å spre propaganda mot staten. Men hvis vi, som kvinnerettighetsforkjempere og borgere, er uroelementer som truer nasjonens sikkerhet – hvem er det da, spør vi, som er beskyttere av den nasjonale sikkerheten?

Trass i vanskeligheter fortsetter vi å forfølge våre mål. Vi gjør det ved å ved å styrke vår historiske hukommelse og nyttiggjøre oss erfaringene til de iranske feministene som har gått foran oss. Vi lærer av erfaringer og utfordringer for feminister i andre land, og av deres teorier, mens vi hele tiden verdsetter våre egne daglige opplevelser og styrker vår egen vilje til handling. Gjennom målbevissthet, gjennom å lytte og lære av ulike ideer og perspektiver, har vi oppnådd bredde i vår tenkning. Ved å benytte disse strategiene har vi forsøkt å endre juridiske ulikheter og å realisere kvinners rettigheter.

Marokko-inspirasjon

Vi har også søkt å bygge på suksessen kvinner i vår region har oppnådd, og å dele informasjon og erfaring med hverandre. «The One Million Signatures Campaign» er inspirert av våre søstre i Marokko. Mens de startet og realiserte underskriftskampanjen med støtte fra den marokkanske regjering, har iranske kvinner satt i gang denne kampanjen på grasrotnivå. Kravet er at lovgivningsmakten endres og at kvinnediskriminerende lover endres.

I dag er det ett og et halvt år siden kampanjen ble startet. Vi har ikke klart å endre lover, men oppnådd økt bevissthet og fremmet demokratiske og nyskapende diskusjoner. Vi har greid å utvide diskursen omkring kvinners rettigheter, noe som har gitt gjenklang på flere nivåer i Iran. Debatten har til og med sivet inn i offisielle institusjoner i landet vårt. Vi har tvunget offentlige funksjonærer til å reagere og svare på våre krav.

Vi tror at veien mot demokrati først og fremst må inkludere like rettigheter for kvinnen. Vi kan ikke lenger marginalisere kvinners krav om like rettigheter, og vi må vrake unnskyldningen om at større krav trenger å bli tatt hensyn til først.

The One Million Signatures Campaign – med sine spesifikke og konkrete krav, med sin fredelige innsamling av underskrifter, med aktivistenes lojalitet, med solid støtte fra advokater som stiller sine tjenester til disposisjon – har oppnådd internasjonalt ry. Per i dag har over femti aktivister – de fleste i tjueårene, menn og kvinner – blitt arrestert, truet, eller innkalt til retten. De har blitt skyteskiver på grunn av sin fredelige støtte til kampanjen: underskriftsinnsamling på metroen eller i parken, deltakelse på workshops eller for å ha skrevet artikler for kvinners rettigheter på kampanjenes hjemmeside: Change for Equality (we-change.org).

En del aktivisters mødre, fedre og andre familiemedlemmer har også blitt med i likestillings- og fredskampen, noe som har utvidet rekkevidden av vårt arbeid og styrket båndene mellom forskjellige grupperinger i Iran. I dag har kampanjens slagord, Change for Equality, overskredet geografiske grenser. Støtten internasjonale feministorganisasjoner, presse og menneskerettsgrupper har gitt oss ved å sette lys på vår situasjon, fortjener berømmelse. Fortsettelsen på vår historie avhenger av støtten vi får i og utenfor Iran.

Bevegelsen for like rettigheter i Iran drar nytte av samarbeidspartnere, og den er i rask og kraftig vekst. Våre motstandere har selvfølgelig også vokst seg sterkere og mer bestemte.

Men frykt ikke! Den fredfulle aktivismen vi tror på styrker vår besluttsomhet. Og vi vil fortsette å la oss styrke av det faktum at energien som flyter gjennom vårt dagligliv både er nyskapende, produktiv, stimulerende og kraftfull.

Vi vil forsvare den med våre liv. Takk!

Parvin Ardalan grunnla Women’s Cultural Center på 1990-tallet. Siden 2005 har hun vært redaktør for Irans onlinemagasin for kvinners rettigheter, Zanestan. Hun er også en av initiativtagerne for å samle inn én million underskrifter for kvinners rettigheter. I fjor ble hun dømt til tre års fengsel, men dommen er ikke rettskraftig ennå.

Oversatt fra engelsk av Therese Stordahl

---
DEL