Min nabo, min bror

NYSKAPENDE: Eksperimentelle kortfilmer inntar hovedscenene i Berlinalen 2019.
IN-BETWEEN
Neil Young
Young er fast filmkritiker for Modern Times Review.
Email: neilyounggb@gmail.com
Publisert: 27.05.2019

Berlin gjør ting på sin egen måte. I fjor skapte juryen ved den ærverdige filmfestivalen i hipsterhovedstaden mye furore ved å gi Gullbjørnen til en hybridfilm som forbandt dokumentar og fiksjon, en outsiderfilm som de færreste tenkte på som en viktige priskandidat: Adina Pintiles intime essay om seksualitet og kroppsbilde, Touch Me Not. Tolv måneder senere gikk tremannsveldet som var ansvarlig for å tildele festivalens kortfilmvariant – også en gullbjørn – enda lenger.

Koyo Kouoh (Senegal), Vanja Kaludjercic (Kroatia) og Jeffrey Bowers (USA) bestemte seg for en ikke-fortellende eksperimentell kandidat, noe som er et dristig valg for en festival med en så høy profil som denne. Umbra av den tyske duoen Florian Fischer og Johannes Krell er en halv-abstrakt, forlokkende gåtefull 20-minutters utforskning av naturlig mørke, der de særlig tar i bruk de merkverdige skyggeeffektene som kan oppstå under en solformørkelse. «Vår formelle ambisjon i alle våre filmer», kommenterte regissørene, «er å skape en audiovisuell opplevelse som ligger så nær som mulig klardrømmer eller lucid dreams – og dermed utforske sanseevnens grenser.»

Svanesang

Mens filmen selv er nedtonet og andante, er tildelingen av Gullbjørnen til en kortfilm som Umbria slående, og dessuten den første «hjemmeseieren» siden Helke Sander vant for Vest-Tyskland i 1985 – og en sensasjonell finale i Berlinale-karrieren til Maike Mia Höhne, som har vært leder for kortfilmseksjonen siden 2007. I motsetning til andre avdelinger av Berlinalen – et flytende monster av et arrangement som mange anser som villfarent etter at Dieter Kosslick ble gjort til kunstnerisk direktør i 2001 – har kortfilmseksjonen alltid utvist intelligens og demonstrert en veloverveid, disiplinert og fokusert kuratering (bare 26 filmer kom gjennom nåløyet i år) med en særlig vekt på det nyskapende og avantgardistiske.

IN-BETWEEN

Det ligger en viss ironi i at Höhne skal trekke seg for å ta over Hamburg kortfilmfestival – nettopp når den geniale og strålende Kosslick (som er en herlig fyr, om han enn ikke tilsvarer noens meningsfulle begrep om en filmfantast) er på vei ut døren. Den påtroppende Carlo Chatrian vil ta over for 2020-festivalen og tar med seg et betydelig renommé som han har bygget opp ved Locarno filmfestivalen i Sveits. Locarno er også kjent for sitt flotte kortfilmprogram, og det er derfor gode og oppmuntrende odds for at biennalen vil kunne opprettholde sin sterke posisjon på området.

In Between er et freidig dypdykk i landsbylivet i dagens Kosovo.

I år skilte to filmer seg ut ved sine vidt forskjellige behandlinger av maskulinitet på Balkan. Den første var Manuel Abramovichs Blue Boy, bygget omkring en serie intervjuer med unge rumenske sexarbeidere på baren med samme navn som filmens tittel, en legendarisk homseklubb i Berlin. Den andre filmen, Samir Karahodas In Between (Në Mes), som handler om et merkelig sosialt fenomen der en rekke familier i Kosovo bygger identiske hus som brødre på reise (etter sigende) skal kunne bo i.

Mannlige sexarbeidere i Berlin

Blue Boy, som vant Sølvbjørnen som andreplass, er en 18 minutters øvelse i humanistisk utvidelse av sympatien, fanget inn i sju atskilte kapitler. I hvert av dem følger vi en ung stamgjest i baren, som ligger i Kleiststraße i det hippe Schönberg-området og som er kjent som et av de vennligste homo-orienterte etablissementene i den definitivt homo-vennlige tyske hovedstaden. Hver av dem stirrer inn i kameraet mens han lytter til et opptak av seg selv, antakelig gjort like før scenen. Et par av de medvirkende har problemer med å holde seg alvorlige, særlig «Razvan» i den andre delen, der han lytter til sin egen gjengivelse av en typisk rett-på, eksplisitt utveksling mellom en «eskorte» og hans mulige kunde.


Blue Boy

Men ellers er tonen nokså mørk når de ulike deltakerne diskuterer seksuelle preferanser (de fleste beskriver seg selv som hetero, og sexarbeidet har mer med økonomiske behov enn med personlige tilbøyeligheter å gjøre), identitet og, i den siste delen en hendelse som utløser en betydelig følelsesmessig bevegelse. Abramovich (som også er produsent) tar selv jobben som fotograf og presenterer gutta i saftige widescreen-bilder med blinkende ufokuserte lys fra baren i bakgrunnen.

Blue Boy har den kompakte stramheten som gjerne kjennetegner
de beste kortfilmene.

Den femte delen, som er tilegnet «Marius», fanger inn intervjuobjektet i et glorete romantisk rosa lys. Han er den mest filosofiske av de sju («vår verden er ikke annet enn en scene, vi er som dukker») – og den Dietrich-aktige glamouren i atmosfæren forstyrres bare av en flue, som også opptrer i andre segmenter. I kraft av redigeringen til den framstående rumenske klipperen Catalin Cristutiu (best kjent for samarbeid med den framstående spillefilm-orienterte forfatter-regissøren Radu Jude) får Blue Boy den kompakte stramheten som gjerne kjennetegner de beste kortfilmene.

Abramovich, som visstnok arbeider med en utvidelse av prosjektet til spillefilmformat, gjør klokt i ikke å prøve å tegne et fullt bilde av Berlins eskorte-scene, men konsentrere seg om å forme sensitive og skarpt observerte bilder av disse enkeltpersonene som er ført sammen av ytre omstendigheter. Den argentinske regissøren er kanskje mest kjent for filmen Light Years (2017), som skildrer innspillingen av Lucrecia Martels Arthouse-suksess Zama (på en måte som kunne hevdes å være mer tilfredsstillende enn filmen, som har skapt så mye oppstyr).

Abramovich liker ofte å fokusere på yngre mennesker: La Reina (Dronningen) fra 2013 er en av tiårets fineste kortfilmer – et tiltakende hjerteskjærende ni-minutters innblikk i skjønnhetskonkurranser for barn der presset er enormt. Han er en produktiv og eventyrlysten regissør som – med egne ord – elsker kortfilmer fordi de er «som et spill. Jeg trenger bare å finne på reglene, og i noen minutter inviterer jeg publikum til å ta del i spillet».

Landsbyliv i Kosovo

Som 31-åring har den produktive Abramovich allerede skapt seg en betydelig nisje som regissør. Karahoda er derimot debutant – og ti år eldre. Så langt har han vært mer kjent for kameraarbeid, der han har meritter tilbake til 2007 – og han har vært engasjert i flere filmer om Kosovo – (de fleste av dem kortfilmer) siden landet erklærte uavhengighet fra Serbia i 2008. Han er også grundig involvert i Dokufest, den høyt respekterte filmfestivalen i hjembyen Prizren, som alltid har gitt behørig plass til kortfilmer ved siden av mer omtalte arbeider i «konvensjonell» spillefilmlengde.

Til tross for den litt trauste tittelen er In Between et freidig dypdykk i landsbylivet i dagens Kosovo, der mange familier langt på vei er avhengige av pengebidrag fra avkom som jobber i rikere land som Tyskland og Sveits. (Sistnevnte lands fotballag er på sin side kjent for å ha gjort seg avhengig av «importerte» kosovarer.)

Mens Abramovich drar nytte av tidens motegrep (som objektivt sett er sprøtt), dokumentarfilm-teknikken der deltakerne stirrer inn i kameraet som om de skulle fotograferes, benytter Karahoda dette grepet gjentatte steder og helt uten ironi. Vi får høre flere paterfamiliaser som forklarer hvordan familiens rikdom har blitt delt opp for å bygge identiske hus på nabotomter. Disse husene er vanligvis minst tre etasjer høye, med det i tankene at jo likere de er, desto mindre sjalusi og konflikt vil det oppstå – noe som er forståelig gitt det tidligere Jugoslavias historie – og vi ser disse «familiefedrene» posere stolt for ettertiden.

Som et visningsrom for Karahodas talenter som filmfotograf er In Between spesielt slående der han bruker widescreen-formatet for å vise husene i sin helhet – tre, fire, fem, seks – og på et punkt ni identiske hus, spredd systematisk langs filmutsnittet – presentert foran et underbefolket landskap av jorder og enger. Mørke grå skyer henger over dem på himmelen, bønneropet fra en minaret gjenlyder i landskapet, lyset fra den sørlige skumringen på Balkan glitrer forsiktig i utkanten av arbeidskrevende åkre.

Framstillingen avslutter med en støyende bryllupsfeiring, det første innslaget av kvinner i dette gammeldagse mannssamfunnet; fem brødre dukker opp, alle sammen i arbeid langt av sted, og sjelden på besøk hjemme. «Bare bryllup og begravelser samler oss», kommenterer en av dem, og bringer i tolvte time inn det interessante spørsmålet om hvor mange av disse husene som noensinne vil bli brukt som planlagt.

Kommentarer