Kan miljøvern forstås som et evolusjonært trekk ved menneskeheten? Vil et slikt perspektiv kunne gi ny innsikt i den grønne politikkens indre motsetninger og samtidig hjelpe oss til å tenke gjennom hva miljøvern bør være? Professor Douglas Spieles er ambisiøs i Environmentalism: An Evolutionary Approach. Det krever litt å gripe hva han forsøker å oppnå, men den tålmodige leseren belønnes med viktige innsikter.
Ifølge Spieles er vår vilje til å ta ansvar for andre mennesker og for den ikke-menneskelige verden et fundament både for den moderne sivilisasjonen generelt og for miljøverntanken mer spesifikt. Dette ansvaret er imidlertid blitt forstått på varierte måter, i så vel filosofisk som politisk forstand. Det vi står overfor, er derfor ikke entydig, snarere tvetydig og bevegelig. Dette har bidratt til den grønne bevegelsens indre motsetninger. Står mennesket over naturen, eller inngår vi i den? Bør vår relasjon til naturmiljøet forstås i materialistiske eller spirituelle termer? Er beveggrunnen for å verne miljøet menneskesentrert eller økosentrert? Bør handlingene våre forankres i individet eller i kollektivet, og bør vår orientering være lokal eller global?
Menneskehetens tvetydige ansvar
Dette mangslungne og tvetydige landskapet er utvilsomt komplekst å forholde seg til. Motsetningens effekt er at grønne mennesker med felles engasjement kan ha helt ulike oppfatninger om det vi står overfor. Mange finner tidlig sitt forankringspunkt, og herfra utleder de skråsikre argumentasjonslinjer. Det er derfor krevende, men desto mer viktig, å etablere en posisjon som ivaretar ulike perspektiver.
Vi må bare anerkjenne at det ikke er naturen som sådan vi skal redde, men våre egne livsbetingelser.
I så henseende finner mitt grønne forfatterskap og boken til Douglas Spieles gjenklang i hverandre. Det kan virke som om mitt eget skriveprosjekt har åpnet meg for verdien av hans perspektiv. Han forteller at menneskeheten via den sosiobiologiske evolusjonen har utviklet både samarbeidsvilje og evne til å skape ulike scenarier (som gjør at vi mentalt kan forstå skillet mellom fortid, nåtid og fremtid). Disse faktorene har vært avgjørende for at det har kunnet oppstå en miljøetisk tenkning der vi søker å dempe endringer skapt av oss selv. Samtidig har den sosiokulturelle evolusjonen, med dens normer og mentale konstruksjoner, brakt oss fra jeger- og sankersamfunn via dyrking av jord og uttak av mineraler til industrialisering og et gradvis mer syntetisk massesamfunn. Vår kapasitet til å endre naturmiljøet er blitt stadig mer kraftfull, samtidig som vi med økende bekymring registrerer effektene av våre aktiviteter.
Gjennom fremstillingen av vår biologiske og kulturelle evolusjon belyser Spieles både menneskehetens utvikling og de tvetydighetene denne har vært preget av. Landskapet blir ikke mindre komplekst når boken beveger seg videre inn i den sosioøkonomiske evolusjonen, som drøftes via temaer som kapitalisme, arbeid, vekst og miljøskadelige eksternaliteter. Etter dette følger kapitler om sosioøkologisk, sosiospirituell og sosioestetisk evolusjon. Viljen til å lytte i flere retninger er en tydelig ledesnor gjennom hele boken.
Den sosioøkologiske evolusjonen
Det er mange nyanser som kunne vært behandlet her, men la oss konsentrere oss om den sosioøkologiske evolusjonen. Siden 1800-tallet har vestlig tenkning vært preget av innsikten i at vår sosiale utvikling er forankret i en økologisk kontekst som vi samtidig påvirker og alltid vil påvirke. Denne innsikten er imidlertid ikke en lukket sannhet. Tvert imot, forståelsen av økologien og økosystemene har vært preget av brytninger, og den har endret seg gjennom årene.
Ifølge Spieles er vår vilje til å ta ansvar et fundament både for den moderne sivilisasjonen generelt og for miljøverntanken mer spesifikt.
Lenge var økologisk tenkning preget av et holistisk-romantisk perspektiv. Man så for seg en naturlig natur preget av stabilitet, balanse, likevekt og samarbeid, som vi burde gjøre alt vi kunne for å la leve uten vår påvirkning. En god del av 1970-årenes miljørefleksjon, med Arne Næss og dypøkologien som sentralt eksempel, ble formet langs dette tankesporet. Uberørt villmark er på et vis idealet i en slik tenkning. Utfordringen er at dette perspektivet neppe er faglig holdbart. Økologien kan like gjerne beskrives som tilfeldige samlinger av arter, innenfor et naturmiljø som er i kontinuerlig endring, der brytninger og kamp er like fremtredende som gjensidig samspill. Derfor bør vi avstå fra å se et økosystem som et idealisert samfunn, og heller betrakte det som en midlertidig samling av varierte enheter. Dette betyr at det ikke finnes noen naturlig natur å søke tilbake til, kun en uendelig rekke med nye tilpasninger.
Forskyvningsfase?
I den grad det romantiske natursynet har satt seg fast i vår tenkning, kan det i verste fall stå i veien for et tilpasningsdyktig miljøvernarbeid. En slik påstand må ikke tolkes dithen at de stressfaktorene vi tilføyer økosystemene, er uproblematiske. Vi må bare anerkjenne at det ikke er naturen som sådan vi skal redde, men våre egne livsbetingelser. Når vi utvikler ny teknologi og justerer vår levemåte, handler det mest av alt om at redusert karbonutslipp, økt naturmangfold og bedre relasjoner til naturmiljøet vil kunne styrke menneskesamfunnets økososiale bærekraft.
Jeg skriver disse ordene samtidig som min neste bok klargjøres for trykking. Det jeg tydelig ser, er at min tekst har beveget seg i omtrent samme retning som det Douglas Spieles tar til orde for. Kan det være at den grønne bevegelsen er i en forskyvningsfase, der vi miljøvernere er i ferd med å endre hvem vi er og hva vi søker å oppnå?
