Miljøpoeten

Er det greit med miljøbesparende tiltak, samtidig som man opplever verden med underprisede flybilletter? Den 1. mars kommer den første norske diktsamlingen som tar opp miljøengasjement og paradoksene rundt.

Carima Tirillsdottir Heinesen
Journalist i Ny Tid (migrasjon, konflikt).

Dikt. Global oppvarming, klimagasser og oljefeltsutbygging. Hva har min kildesortering å si i den store sammenhengen? Det skal ikke så mye til før debatten om miljøforurensning, olje og utslipp beveger seg til et nivå som er uhåndgripelig og vanskelig å plassere for mange.

Med diktsamlingen Det er ikke vår, det er global oppvarming ønsker forfatter Rune F. Hjemås å gjøre begrepene tilgjengelig i hverdagen. Håpet er at han kan bidra til at flere gjør sitt for miljøet.

– Det er viktig å skape miljøengasjement på grasrotnivå. Ved å bruke begrepet global oppvarming i en annen setting enn den storpolitiske, ønsker jeg å depolitisere begrepet og dermed skape mer bevissthet rundt et tema som for mange kanskje er litt abstrakt, forteller Rune F. Hjemås, når Ny Tid møter ham på et litteraturhus.

Den 1.mars gir han ut sin første diktsamling, Det er ikke vår, det er global oppvarming på Tiden Norsk Forlag. Med denne ønsker han å hverdagsliggjøre miljøbegreper og sette miljøengasjement på dagsorden.

– Å først og fremst snakke om global oppvarming og miljøspørsmål i politiske sammenhenger, tror jeg virker demotiverende på folk. Diskusjonen må foregå i et språk som berører alle. Det handler om signalene man sender ut. Jeg tror det er viktig at man legger mer opp til de små miljøbesparende handlingene i hverdagen, forklarer Hjemås.

– Gjør det enkelt

Er det enten eller? Hjemås mener at nasjonale og internasjonale tiltak for miljøet ofte settes i motsetning til hverandre. Han ønsker seg bedre tilrettelegging fra staten og kommunenes side. Det er ikke vår, det er global oppvarming er den første diktsamlingen i Norge som tar opp miljøspørsmål, og tar opp paradoksene rundt vår holdning til dem.

– Man trenger ikke enten være som Bellona-leder Frederik Hauge, eller gi blaffen. Det er for eksempel temmelig ironisk at det går så langsomt å utrede mulighetene for høyhastighetstog i Norge, eller at forholdene ligger så dårlig til rette for kildesortering i byene. Man trenger ikke å vente på høyhastighetstoget eller lenke seg fast til borerigger for å være engasjert, det er aktivisme bare å velge riktig lyspære også. Hvorfor kan man ikke gjøre det enkelt? spør Hjemås.

Mens forurensning og miljøspørsmål ligger som et bakteppe for hele utgivelsen, tas også temaer som behovet for å utforske verden, musikk, og kjærlighet opp i diktsamlingen.

23.14 (hvor som helst i verden)

fotografier av jorden
ovenfra: gatenett og elver, åkerlapper
klynger av hus, solsvidde sanddyner
og fjellområder, flyplasser; en klode
som rommer alt dette
et blikk som glir over verdenshav
millionbyer, skoger av skyskrapere –
det finnes en bevegelse i kroppen
som står stille, en lengsel
som ikke vet hva den lengter mot,
og jeg skriver navnet på min egen gate
sirkler inn bygården, leiligheten
vinduet, tenker: kan jeg finne meg selv
om jeg bare zoomer nært nok –
uskarpe former, en saus av piksler
fotografier av fotografier
av meg selv foran en skjerm
som rommer alt dette?
jeg prøver å samle tankene
følge blikket som glir videre
mot et punkt i enden av lengselen,
i sentrum av tanken: et sted å være
et liv å leve meg inn i

Fra diktsamlingen Det er ikke vår, det er global oppvarming (2012)

Verdens paradoks

– Et viktig tema i boka er reising. Jeg tror det er noe grunnleggende menneskelig i å ville gjøre seg kjent med den verden vi lever i, og et behov for å oppdage nye verdenshjørner. Samtidig er det beste for jorden om vi holder oss i ro. Er det ikke ganske paradoksalt at vi skader jorden ved å utforske den? undrer Hjemås.

Ferske tall hentet fra miljøorganisasjonen Bellona sine hjemmesider, viser at Norge i 2010 slapp ut 186.000 tonn skadelige nitrogendioksid- gasser. Dette er 30.000 tonn mer enn hva Norge har forpliktet seg til gjennom Gøteborgavtalen.

Samtidig planlegger Statoil en «ny oljeprovins i nord», etter Skrugard og Havis- funnene i Barentshavet. Transporten på norske flyplasser økte også med ti prosent i 2011.

– Måten det snakkes om miljø på, samsvarer ikke alltid med de tiltakene som iverksettes. Man snakker om forurensning, men benytter seg av billige flybilletter, kjører bil, og dropper kildesortering. Hvorfor? Fordi det er vanskelig å se effekten av det. Også blant miljøtoppene råder det en dobbeltmoral når det kommer til dette. Miljøtoppene flyr inn fra alle verdenshjørner for å diskutere fram en avtale som ikke forandrer noen ting. Dette illustrerer miljøparadokset, og hvorfor det kan være vanskelig for folk flest å motivere seg.

– Så hva bør skje framover?

– Å bo i et land som har bygget opp hele sin rikdom på oljeutvinning, skaper et moralsk ansvar for å bidra til å utbedre klimaet. Her har alle et ansvar, både politikere og enkeltpersoner, avslutter Hjemås. ■

Postkort fra framtiden.

I et oppslag blafret i vinden
på en stolpe utenfor one canada square
hun stanset og leste høyt:
«learn how to use crystals
to remove blockages in the aura»
vi lo av prisen for en tredagers workshop
rev ned plakaten og brettet et papirfly
det landet mykt på themsen
og ble liggende og vugge
slik handelsskipene hadde gjort
før havnedriften stengte i 1980
og canary wharf ble et fulltids finanssentrum
med egen landingsstripe for privatfly –
ennå var det vinter
og himmelen lignet en hvit presenning
hvor lyset slapp inn gjennom små gliper i kantene
annerledes enn i turbinhallen på tate modern
der folk hadde lagt seg ned på gulvet
under olafur eliassons gigantiske sol
som i transe eller som om de fløt på vannet
i en av de oversvømte byene
på de manipulerte bildene i rommet ved siden av –
jeg snudde meg rundt, et vindpust
den tynne huden i pannen hennes
skjulte alt hun hadde opplevd
men en rynke viste seg
da hun fortalte at de radiale demningsportene
som beskyttet byen mot oversvømmelser
ville settes ut av spill allerede i 2030
dersom havnivået fortsatte å stige,
slik ville virkeligheten hentes inn av kunsten
for var det ikke postcards from the future
serien med fotografier hadde hett;
bykjernene lignet skogstjern med stubber og greiner
stikkende opp av den blikkstille vannflaten
og det slo meg at det uhyggelige var
hvor idyllisk det så ut
på tuben la hun hodet mot skulderen min
sovnet et sted mellom holborn og russell square
jeg tenkte på noe jeg hadde lest
eller på hvorfor jeg alltid leste alt jeg kom over,
som studiebrosjyren til jenta som satt rett overfor oss
som avisen som lå innsmurt i søle på gulvet
som oppslaget på stolpen med bildet av krystallene
som lignet blinkende fly
på nattehimmelen

Fra diktsamlingen Det er ikke vår, det er global oppvarming (2012)

---
DEL