David Grinspoon er astrobiolog, og tilhører dermed et nytt og underlig fag som studerer hypotetisk liv på andre planeter. De fleste får med seg nytt fra letingen etter liv på Mars, men de færreste er klar over at fagfeltet sammenliknende planetologi, der astrobiologien er en underavdeling, er i eksplosiv vekst. En årlig konferanse ble nylig avholdt i San Francisco med over 20 000 deltakere. Det er to grunner til at dette tverrfaglige feltet er blitt så populært: For det første oppdager vi stadig flere planeter utenfor solsystemet – såkalte eksoplaneter – og lærer mer om vårt eget solsystem. For det andre har klimakrisen gjort planetologi til en form for teoretisk sivilisatorisk førstehjelp. Premisset for boken Earth in Human Hands er at menneskeheten for å overleve må forstå hvordan planeter fungerer – både i det korte og det lange løp.
Grinspoon blander de patosfylte problemstillingene med en avvæpnende ironi, der han omtaler seg selv og sine kolleger som geeks, fulle av en ungdommelig entusiasme over verdensrommet og med en science-fiction-preget tankegang. Samtidig demonstrerer han ettertrykkelig at den globale situasjonen har gjort kosmiske perspektiver til noe mer enn bare nysgjerrighet og fantasi. Balansen mellom kompromissløst alvor og barnlig undring kaster et fascinerende stjernelys over jordens tilstand.
Klodens bevissthet. Grinspoon skisserer planetologien og astrobiologiens historie, og hans vennskap med den berømte NASA-astronomen Carl Sagan og planetologipioneren Jim Pollack gjør fortellingen levende og personlig. Førstehånds omgang med andre sentrale skikkelser som Lynn Margulis og James Lovelock gir også anledning til å presentere Gaia-hypotesen: ideen om at livet på jorden og de atmosfæriske syklusene, ja, atmosfæren selv, er et «levende», selvregulerende system. Grinspoons premiss er at menneskene er en vital del av dette systemet. For samtidig med historien om planetologien utfolder en annen og langt større fortelling seg, nemlig historien om hvordan planeten vår i løpet av de siste århundrene, og særlig de siste tiårene, har utviklet en form for selvbevissthet. Overvåkningen og kartleggingen av planeten via satellitter, modeller og simulasjoner inngår i et slags jordens nervesystem, med menneskenes hjerner og instrumenter som noder. Dette er hva tidlige tenkere som Teilhard de Chardin og Vernadsky kalte «noösfæren», eller «bevissthetssfæren» .
Tanken om planetary stewardship eller spaceship earth har sirkulert siden 1960-tallet og er dermed ikke noe nytt. Det nye er kanskje at en slik forståelse av menneskets posisjon virkelig begynner å vinne forfeste. Slik Grinspoon uformelt beskriver det er vi medlemmer av en art som har snublet inn i en situasjon der vi på et vis er ansvarlige for driften av en planet.
Siden planetens CO2-syklus arbeider langsomt, vil det ta 100 000 år før nivåene er tilbake til normalen.
Ny æra. Antropocen, epoken der mennesket agerer som en geofysisk kraft, er et begrep forfatteren omfavner, selv om han kjenner mange av reservasjonene og forbeholdene som har dukket opp i de siste årenes debatt. Mange har for eksempel diskutert tidspunktet for antropocens begynnelse – var dette ved jordbruksrevolusjonen, den industrielle revolusjon eller ved sprengningen av den første atombomben? For Grinspoon er det viktigere å ta inn over seg hvor lenge antropocen vil vare, siden vi etter alt å dømme bare er i startfasen av menneskehetens geologiske tidsalder. Siden planetens egen CO2-syklus arbeider langsomt, anslår han at det uansett vil ta omtrent 100 000 år før nivåene er tilbake til normalen.
Med slike lange tidsforløp er det klart at også sivilisasjonen må tenkes i en helt annen tidsskala enn noen gang tidligere. Her ligger styrken i Grinspoons bok; han viker ikke tilbake fra de store perspektivene, tvert imot. Slik tegner han et bilde av vår egen tid som en tidlig og umoden fase, preget av uintendert atmosfærisk påvirkning. Han tenker seg at vi vil tre inn i den «modne antropocen» når vi og klarer å tilrettelegge vår egen sivilisasjon slik at vi på bevisste, villede måter hjelper snarere enn forstyrrer den skjøre klimatiske likevekten. Mennesket har endt opp i en fremskutt posisjon i naturen der vi både har enorme kunnskaper om og en direkte påvirkningskraft på de klimatiske systemene. Situasjonen forplikter: Vi kan ikke hyklersk huke oss ned igjen og late som vi er nok en uskyldig dyreart blant andre dyrearter.
Allerede geoingeniører. Når Grinspoon snakker om en «moden antropocen» der vi påvirker kloden og klimaet med vitende og vilje, kommer vi heller ikke utenom begrepet geoengineering. Dette begrepet forbindes først og fremst med desperate og høyst diskutable tiltak mot drivhuseffekten, slik som å tilsette støv eller svovel i atmosfæren for å minske innstrålingen. Når Grinspoon tar til orde for at vi ikke har noe valg, men allerede er geoingeniører, er det fordi enhver bevisst endring av atmosfæren må regnes som et tiltak av denne typen. Om vi bestemmer oss for å plante enorme mengder skog eller finner andre måter å binde opp CO2 på, er det ifølge Grinspoon varianter av det samme: bevisste handlinger for å endre og stabilisere atmosfæren. Dette betyr absolutt ikke at det er fritt frem. Mange foreslåtte praksiser er vanvittig risikable hestekurer som ville kreve en erfaring ingen av oss har.
Overvåkningen av planeten inngår i et slags jordens nervesystem, med menneskenes hjerner og instrumenter som noder.
Grinspoon viser oss imidlertid at planetologien allerede har bidratt på avgjørende måter til geopolitikken og historien. Selve teorien om drivhuseffekten ble utviklet da forskere studerte atmosfæren til Venus og prøvde å forstå hvorfor den er så varm. Tilsvarende ble teorien om atomvinter utviklet på 1980-tallet i modelleringer av sandstormer på planeten Mars. Prediksjonen om at selv en regional atomkrig vil kunne føre til en apokalyptisk global nedkjøling, fikk stor innvirkning på nedrustningsbevegelsen og ikkespredningsavtaler. Viktigst og mest oppløftende er historien om hvordan videre studier av Venus-atmosfæren førte til en forståelse av ozonlaget på 1980-tallet. Dette er det klareste eksempelet på geoengineering vi har erfart så langt: I løpet av bare en tiårsperiode hadde internasjonale avtaler blitt inngått, klorfluorkarbongassene var blitt forbudt og ozonlaget har siden den gang kommet seg betraktelig. Uten planetologien ville vi knapt ha visst hva som skjedde før det hadde vært for sent.