Miljøkrisen fra stjernenes synsvinkel

David Grinspoon: Earth in Human Hand – Shaping Our Planet’s Future. Grand Central Publishing

Den «modne antropocen» tar til når vi hjelper fremfor forstyrrer den skjøre klimatiske likevekten.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid.

Earth in Human Hand – Shaping Our Planet’s Future

David Grinspoon

Grand Central Publishing

David Grinspoon er astrobiolog, og tilhører dermed et nytt og underlig fag som studerer hypotetisk liv på andre planeter. De fleste får med seg nytt fra letingen etter liv på Mars, men de færreste er klar over at fagfeltet sammenliknende planetologi, der astrobiologien er en underavdeling, er i eksplosiv vekst. En årlig konferanse ble nylig avholdt i San Francisco med over 20 000 deltakere. Det er to grunner til at dette tverrfaglige feltet er blitt så populært: For det første oppdager vi stadig flere planeter utenfor solsystemet – såkalte eksoplaneter – og lærer mer om vårt eget solsystem. For det andre har klimakrisen gjort planetologi til en form for teoretisk sivilisatorisk førstehjelp. Premisset for boken Earth in Human Hands er at menneskeheten for å overleve må forstå hvordan planeter fungerer – både i det korte og det lange løp.

Grinspoon blander de patosfylte problemstillingene med en avvæpnende ironi, der han omtaler seg selv og sine kolleger som geeks, fulle av en ungdommelig entusiasme over verdensrommet og med en science-fiction-preget tankegang. Samtidig demonstrerer han ettertrykkelig at den globale situasjonen har gjort kosmiske perspektiver til noe mer enn bare nysgjerrighet og fantasi. Balansen mellom kompromissløst alvor og barnlig undring kaster et fascinerende stjernelys over jordens tilstand.

Klodens bevissthet. Grinspoon skisserer planetologien og astrobiologiens historie, og hans vennskap med den berømte NASA-astronomen Carl Sagan og planetologipioneren Jim Pollack gjør fortellingen levende og personlig. Førstehånds omgang med andre sentrale skikkelser som Lynn Margulis og James Lovelock gir også anledning til å presentere Gaia-hypotesen: ideen om at livet på jorden og de atmosfæriske syklusene, ja, atmosfæren selv, er et «levende», selvregulerende system. Grinspoons premiss er at menneskene er en vital del av dette systemet. For samtidig med historien om planetologien utfolder en annen og langt større fortelling seg, nemlig historien om hvordan planeten vår i løpet av de siste århundrene, og særlig de siste tiårene, har utviklet en form for selvbevissthet. Overvåkningen og kartleggingen av planeten via satellitter, modeller og simulasjoner inngår i et slags jordens nervesystem, med menneskenes hjerner og instrumenter som noder. Dette er hva tidlige tenkere som Teilhard de Chardin og Vernadsky kalte «noösfæren», eller  «bevissthetssfæren» .

Tanken om planetary stewardship  eller spaceship earth har sirkulert siden 1960-tallet og er dermed ikke noe nytt. Det nye er kanskje at en slik forståelse av menneskets posisjon virkelig begynner å vinne forfeste. Slik Grinspoon uformelt beskriver det er vi medlemmer av en art som har snublet inn i en situasjon der vi på et vis er ansvarlige for driften av en planet.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here