Et uoverskuelig antall nazistiske krigsforbrytere sto fram foran domstolene og sa: «Jeg handlet etter ordre.» Om de hadde myrdet hundrer, tusener eller titusener, om de var menige, underoffiserer eller høyere i gradene, så fant de alle sin skyldfrihet i disse ordene. At noen av dem løy, er uten interesse sett i forhold til at det store flertallet utvilsomt mente å være uten personlig ansvar når de hadde vært beordret til massemordene. Millioner mennesker ble utryddet fordi krigsforbryterne automatisk fulgte krigens urgamle lov om lydighet, enda mange av dem nok visste at deres handlinger stred mot krigens lover. Lydigheten sto over alt annet og ga intet valg.
Og i etterkrigstiden, fram gjennom My Lai: det samme opp igjen. Løytnanten som massakrerte sivile, oldinger, barn og kvinner, hadde fått sin ordre fra kapteinen, som hadde fått sin ordre fra obersten, som hadde – og forbrytelsen løste seg opp i den tomme luft, mot en himmel av gullstjerner.
Festningen faller
Hør så denne vurderingen, framført overfor en oberst av hans nestkommanderende (NK) – en avgjørende revolt: «Ansvarsrekken må snus når det gjelder individets egne handlinger: at den som bokstavelig talt begår ugjerningen er mest skyldig i nettopp den ugjerningen, at eksekusjonssoldaten er mer skyldig enn Dem, at De er mer skyldig enn overkommandoen som er mer skyldig enn politikerne som utløste ordrekjeden.»
Obersten svarer med spørsmålet: «Er den menige soldat ansvarlig for krigens planlegging og igangsetting?» NK: «Nei, det er selvfølgelig generalene og politikerne. Men soldaten er medansvarlig for de politiske tilstander som gjorde planlegging og igangsetting av krigen mulig, og derfor er han medansvarlig for krigen, som han jo for øvrig deltar i. Vi er alle medansvarlige. Dessuten har vi hovedansvaret for hver eneste handling vi utfører etter ordre. Dette er den naturlige orden som her krysser den kunstige, og den er den eneste som gir grunnlag for en virkelig opplevelse av ansvaret. For den er nær. Det kollektive ansvar kan være et skjold vi skjuler vår feighet bak, noe som kan pulverisere forandringsforsøk.»
Alnæs reiser fundamentale spørsmål om det enkelte menneskes ansvar i krig og fred.
Sitatene er hentet fra boka Festningen faller av Finn Alnæs (Aschehoug, 1971), en av de meget få betydelige politiske romaner som er skrevet av norske forfattere etter krigen. Alnæs reiser fundamentale spørsmål om det enkelte menneskes ansvar i krig og fred, og knapt noen har som ham gått rakt mot en hovedstrømning i tiden – den, at alle vi små «menige» i samfunnene verken har forutsetninger for eller noen forpliktelse til å vurdere – eventuelt bekjempe – det sivile og militære ekspertvelde og dets handlinger. I sine kompromissløse krav til enkeltmennesket er Alnæs i usedvanlig grad en landsmann av Ibsen.
Festningen faller er et oppgjør med blokk- og maktpolitikk og med militarismens forgiftning av menneskeheten. Etter de første romanene Koloss (1963) og Gemini (1968) kunne en være usikker på hvor denne begavede, ofte eksplosivt fabulerende forfatteren ville havne.
Okkupasjonsmakten kan være USA, det okkuperte landet kan være Norge, men det er uvesentlig.
Med den tredje boka har Alnæs nådd fram til en avklaring som ikke etterlater noen tvil om hans grunnsyn. En individualisme med strenge moralske krav rommer et revolusjonært, humanistisk opprør som retter seg like mye mot Vest som mot Øst, fordi Alnæs på begge sider finner en skjebnesvanger kombinasjon av sentralisert samfunnsmakt, teknokrati, militarisme og streben mot verdensherredømme.
For å framheve det allmenne i denne trusselen mot all verdens folk har han valgt å gi romanen et tid- og stedløst preg: Vi får bare vite at en av supermaktene har funnet det nødvendig å okkupere et lite, alliert land, og at overgrepet er møtt av en nasjonal motstandsbevegelse, mens den andre supermakten har forholdt seg i ro fordi maktbalansen ikke har forrykket selve festningen. Festningen faller er et genialt forsvarsverk, konstruert av romanens hovedperson NK – ingeniør og offiser, etter at den lokale motstanden er nedkjempet.
Okkupasjonsmakten kan være USA, det okkuperte landet kan være Norge, men dette er uvesentlig. Vi skal tvinges til å se problemene og den avgjørende brytning i menneskesinn som en utfordring uavhengig av landegrenser.
Albert Speer
Det ligger mange mektige, aktuelle realiteter bak navnløshetens kamuflasje, og for meg var det nesten umulig å lese de 290 sidene uten å tenke på en bestemt, levende person i tilknytning til romanens «NK», som fra å være den lojale konstruktør ender med å sprenge festningen i lufta, fordi han har nådd fram til en erkjennelse som krever dette – og hans eget liv.
For et par år siden vant Hitlers rustningsminister Albert Speer internasjonal sympati med selvbiografien hvor han erkjente sine synder, framfor alt en blindhet som nå åpenbart virker ufattelig også for ham selv. Speer var ingen psykopat, men den geniale teknokrat og organisator, en ekspert som ble besatt av utfordringen i krigens «faglige» oppgaver og ikke så de uhyrlige redslene hans oppdragsgivere førte over hele verden. Antagelig forlenget Speer krigen med mange måneder, og ingen vil noensinne kunne telle de menneskeliv dette kostet. Nå har han sonet og er fri, tilgitt og dermed snart glemt. Som mennesketype er han den mest skremmende advarsel verden har fått, men han har talløse etterfølgere i dagens vitenskap og teknokrati. En av Speers åndelige slektninger, «pioneren» Werner von Braun, kom i amerikansk tjeneste kort etter sin innsats for Hitler.
Sikkerhetspolitikk og fåmannsvelde
Hos Alnæs gjennomgår NK en utvikling og tar til slutt et standpunkt som sparer ham for Speers 20 års fengsel. Vi kan si at NK både er et portrett av typen Speer og forfatterens ønskedrøm om hans motstykke: en Speer som mens krigen ennå varer, oppdager sin funksjon som barbariets geniale tjener og bryter ut.
En lidenskapelig appell om ansvarsfølelse hos hvert enkelt menneske.
Dette er NKs erkjennelse: «Maktbalansen og den materielle havesyken har nå gått oss slik til blodet at det ikke lenger er noen grenser for vår toleranse overfor egne og andres utskeielser. Uten å blunke følger vi parolen ‘hensikten helliger midlet’. Uten å blunke følger vi en sikkerhetspolitikk som får oss til å akseptere nasjonale og internasjonale forbrytelser.» Demokratiet – hvor er det? spør han seg selv. «Hvor er den innebygde mekanismen som forhindrer at det parlamentariske system blir et fåmannsvelde til glede for teknokratiet og kapitalen, og proletariatets diktatur et diktatur også over proletariatet? Hvor finnes den stat som har gjort alt som står i dens makt for å gi folket fri tilegnelse av den informasjon som er den første betingelse for et demokratisk styre? – I generasjoner, i århundrer, i årtusener, har man snakket om demokrati, men ennå har ikke verden sett det. – Alt er misbrukt, alt er blitt et vrengebilde av sin opprinnelige idé.»
Det store romanverket har sin kjerne i en lidenskapelig appell om ansvarsfølelse hos hvert enkelt menneske, hvor «lite» det enn er. Mot statlig maktmisbruk finnes bare ett vern: «den enkeltes mot og evne til å være ulydig i rett tid. Behovet for ulydighet er følgelig menneskehetens største behov.» Tidligere i sine refleksjoner har romanens NK sett fram mot at han etter krigen måtte gå inn i «en politisk virksomhet som siktet mot å sprenge maskineriet i stykker innenfra».
Sitatene kan bare bli stikkprøver fra en dikters kamp med vår tids altoverskyggende problemer – manipuleringen med folkene under ulike samfunnssystemer, verdens være eller ikke være. Neppe noen annen norsk forfatter i etterkrigstiden har som Alnæs våget seg på et slikt løft. Ingen spenner forventningene som han, men han stiller også krav til sine lesere, som han stiller krav til hvert enkelt menneske som føler avmakt i sin tilværelse. Les ham langsomt og gi ikke opp under presset av refleksjonene i romanen!
Dag Solstads salg av Klassekampen var langt mer betydningsfullt i avisspaltene …
Sjelden har dagspressens «toneangivende» anmeldere demonstrert det miserable nivå i norsk kritikk, som i behandlingen av Alnæs’ roman. Dagbladet hadde nylig en serie artikler om årets litteratur, og ikke én av kritikerne gikk inn på Festningen faller. Da var Dag Solstads salg av Klassekampen langt mer betydningsfullt i avisspaltene gjennom måneder.
Men Finn Alnæs skal nok greie å overleve.
(Alnæs døde i 1991,
59 år gammel, red. anm.)
