Militærets irrganger

Militærets makt i Burma vedvarer. Den har bare blitt overført til andre samfunnsområder.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Mon Mon Myat har i mange år vært opposisjonell journalist i Rangoon, Burmas gamle hovedstad. Hun skriver eksklusivt for Ny Tids lesere.


Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).


Rangoon, Burma. Uttrykket «irreversibel transformasjon» har blitt populært i disse dager, ettersom burmesiske generaler ofte brukte det under sine tidligere internasjonale propagandareiser.

Transformasjonen av det burmesiske militæret har i realiteten foregått siden 90-tallet, gjennom endringen av militært personell over til sivile offiserer og ministre, og fra militæret over til forretningskonglomerater.

Folket kan ikke i sitt daglige liv unngå to militære konglomerater, Union of Myanmar Economic Holding Company (UMEH) og Myanmar Economic Cooperation (MEC). Disse to dominerer kollektivtransport, drikkevann, matforsyninger og enhver annen økonomisk sektor som jobber med grunnleggende samfunnsbehov.

Mesteparten av de statlig eide eiendommene ble overført til disse militære konglomeratene og deres støttespillere, før regimet omgjorde seg selv til en såkalt sivil regjering.

I The Heritage Foundations økonomiske frihetsindeks for 2012, forblir Burma en av de ti mest undertrykkede økonomier, etterfulgt at Den Demokratiske Republikken Kongo.

Indeksen forklarer at «den burmesiske økonomien henger etter i produktivitetsvekst og dynamisk økonomisk ekspansjon, grunnet utstrakt statlig kontroll og strukturelle problemer, som i alvorlig grad undergraver utviklingen av den private sektoren.»

Uroligheter om kobbergruver

Latpadaung kobbergruveprosjekt, et samarbeidsprosjekt med kinesiskeide Wan Bao Gruveselskap og UMEH, viser tydelig militærets dominans. Ikke bare innad i myndighetene, men også over landets naturressurser.

Den siste tidens uro rundt kobbergruvene skaper bekymringer for de økonomiske båndene mellom det burmesiske militæret og kinesiske myndigheter. Få timer før den prominente politikeren og demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi skulle besøke det kontroversielle kobbergruveprosjektet Monywa nord i Burma i slutten av november, slo autoritetene brutalt ned på aktivister som demonstrerte mot prosjektet.

Blant de skadede var også munker, noe som minnet folket på militærets brutalitet under safranrevolusjonen i 2007.

Under en folkesamling i Monywa oppfordret Suu Kyi den sinte folkemengden til å være tålmodige, og å løse problemet på en moden måte, i likhet med mange andre saker som involverer nasjonal forsoning eller relasjonen mellom Burma og Kina.

Et spørsmål som kom fra folkemengden under talen var: «hvorfor var det UMEH som hadde ansvar over dette gruveprosjektet, og ikke det statlige gruvedepartementet?»

Den burmesiske antipatien mot Kina og militæret økte under disse urolighetene rundt koppergruvene.

Dong Yunfei, administrerende direktør for den burmesiske delen av Wanbao gruveselskap, sa til en lokal avis at demonstrantene i begynnelsen krevde sine økonomiske rettigheter, men at kravene ble endret til en politisk agenda etter at politiske organisasjoner involverte seg i demonstrasjonen. Han kommenterte også at disse hendelsene skyldtes «mangel på gjennomsiktighet i prosjektet».

Arv fra militærregimet

Kobbergruveprosjektet er en del av arven fra Burmas tidligere militære regime. Kinas statsminister, Wen Jiabao, var på et to-dagers statlig besøk i 2010, i anledning 60-årsjubileet for diplomatiske relasjoner mellom Kina og Burma.

Her signerte han bilaterale avtaler om energi, vannkraftprosjekter, gruvedrift, handel og teknologiutvikling. Dette var fem måneder før det militære regimet endret navnet sitt til en såkalt sivil regjering.

Latpadaung kobbergruveprosjekt, som ble startet tidlig i 2011, dekker omtrent 8000 dekar i nordlige Burma. I samme område, langs Latpadaungfjellene, finnes det mer enn 26 landsbyer.

Suu Kyi fordømte at «diktatorene tar avgjørelser som de ønsker, uten å rådføre seg med befolkningen.» Det hun ikke kan benekte er at slikt diktatur ennå eksisterer i dagens Burma, i form av de militære konglomeratene eller kvasi-statlige strukturer, med sterk støtte fra Kina.

Forsvarsminister og generalløytnant Wai Lwin har måttet forklare seg om UMEH i parlamentet, og sa at «UMEH er opprettet med sparepengene til veteraner, skadede soldater og offiserer i tjeneste, og profitten går direkte til disse deleierne.»

Dette forklarte imidlertid ikke den militære dominansen av landets økonomi, hvor militæret utgjør mindre enn én prosent av den totale befolkningen på 61 millioner.

En middelaldrende lokal demonstrant, som ville forbli anonym, sa at «det burde ikke skje under denne transformerte regjeringen, at våre ressurser blir styrt av et selskap som UMEH.» Flere spørsmål har i stedet blitt reist omkring hvor lenge denne såkalte «irreversible transformasjonen» skal vare under en kvasi-statlig struktur, eller om det bør settes i gang reell institusjonell reform umiddelbart.

Myndighetenes reaksjoner

Bilder av brannskadede munker etter myndighetenes voldelige aksjon mot kobbergruvedemonstrantene, sirkulerer i lokale og sosiale medier, og forårsaker fortsatt uro i Rangoon, Mandalay og Monywa.

Dette til tross for at myndighetene har satt i gang tiltak, som unnskyldning fra politiet til de skadde munkene, og nedsettelsen av en etterforskningskommisjon ledet av Suu Kyi.

Lokalbefolkningen har akseptert Aung San Suu Kyi som forhandler, men en kvinnelig aktivist, Thwe Thwe Win sa at «de vil fortsette å boikotte prosjektet.»

DOMINANS: Latpadaung kobbergruveprosjekt dekker omtrent 8000 dekar i nordlige Burma. I samme område finnes det mer enn 26 landsbyer. Her en landsbyboer som tjener til opphold på gruvedriftavfall. Foto: Mon Mon Myat

Medlemmer av etterforskningskommisjonen for kobbergruveprosjektet møter lokalbefolkningen for å samle informasjon angående de miljømessige og sosiale konsekvensene av prosjektet.

Khin San Hlaing, medlem i kommisjonen, uttalte at «vi skal levere en rapport til kommisjonen etter vi har samlet fakta. Vi forventer å finne sannheten som reflekterer folkets behov, og kommer lokalbefolkningen til gode.»

Grunnet folks krav om å stoppe oppdemmingen av en elv i Kachin-staten i Burma, tok presidenten i 2011 en historisk avgjørelse om å stanse Myitsone demningsprosjekt. Det var et kinesisk-sponset megaprosjekt på landets viktigste elv, Irrawaddy, i samarbeid med landets elektrisitetsdepartement, som ble satt i gang under hans presidentperiode.

Selv om lokalbefolkningen fortsetter å kreve at gruvedriften på deres land må stanses, brukte ikke presidenten sin vetorett denne gangen mot det militære konglomeratet, fordi det ligger utenfor hans administrasjon.

I forhandlinger med demonstranter forrige måned innrømmet minister Aung Min at «vi er redde for Kina.» Han nevnte hvordan Kina reddet Burma etter 1988. Tilfeldigvis er den kinesiske våpenprodusenten Norinco, i tillegg til det burmesiske militæret, også involvert i gruveprosjektet.

En lokal forretningsmann innen gruvedrift, med kallenavn Sai Sai, sa at «det er familieinteressene til de store gutta som er involvert i dette prosjektet. Alt avhenger fullstendig av disse gutta som egentlig styrer landet.»

Forretningsbånd

Store deler av Burmas naturressurser ble solgt til Kina under militærregimet for over to tiår siden. I dag har Kina blitt den største investoren i Burma, og ikke bare i gruve- og energisektoren. Et annet kontroversielt utviklingsprosjekt, med Kina som hovedinvestor, er en naturgassrørlinje kjent som Shwe gassprosjekt, i Arakan-staten på landets vestkyst.

Kinesiske energiselskaper inkludert det statseide China National Petroleum Corporation (CNPC) og China National United Oil Corporation er involverte i oljelagringsfasiliteter på øya Maday, og konstruksjonen av Burma-Kina-rørledningen.

I rapporten «Utsolgt» fra thailandsbaserte Shwe gass-bevegelsen (SGM), nevnes det at en 2,8 kilometer lang rørlinje vil pumpe 12 milliarder kubikkmeter naturgass årlig til Nanning. Der vil det bli brukt til å generere elektrisitet som skal distribueres i sørvestlige Kina, noe som vil bidra stort til utviklingen av den regionen.

Ytterligere 1100 km rørlinje vil transportere en anslått mengde på 22 millioner tonn olje årlig fra Afrika og Midtøsten til et raffineri i Kunming. Gjennom rørlinjen vil Kina ikke bare kunne transportere olje og gass fra Burma, men også fra Afrika og Midtøsten.

Gruvedrift som grunnlag

Disputten rundt kobbergruven utfordret ikke bare myndighetene, men også de militære konglomeratene og den kinesiske motparten. Den kinesiske ambassaden i Burma lovet et «gunstig miljø for prosjektets virksomhet, basert på respekt for Burmas lover og regler».

Mange forretningsområder som shipping, gruvedrift, tekstil, bankvirksomhet, transport og bryggerivirksomhet, kontrollert av to militære konglomerater og deres samarbeidspartnere, har blitt avslørt gjennom sosiale nettverker og media. De avslører urettferdige skattefritak til UMEH og MEC under det militære styret, noe som skapte de sterkeste selskapene i landet. Representanter for selskapene var ikke tilgjengelige for å kommentere sin privilegerte stilling.

Lokale aktivister har startet en kampanje for å boikotte produkter fra UMEH, selv om det er umulig å unngå noen av produktene som er nødvendige for å leve. Overflaten av Burmas politikk viser en overgang til demokrati, men militæret har bygget seg et grunnlag som ligger under landets politiske og økonomiske plattform.

Demonstrasjonene mot kobbergruvene stanger hodene mot en murvegg, og de har ingen mekanismer til å stå i mot et slikt mektig konglomerat. Hvis imidlertid hele landet kunne slå i murveggen med anti-kinesiske og anti-militære meninger, ville det kanskje kunne snu den «irreversible transformasjonen.»

I en nylig pressekonferanse spurte lokalpressen lederen av kommisjonen, Aung San Suu Kyi, om det ville være vanskelig å løse kobbergruvedisputten på grunn av UMEHs involvering.

Hun svarte at hun ikke trodde det ville bli vanskelig å løse dette, uansett om UMEH eller andre selskaper er involverte, fordi vi skal løse dette problemet basert på rettsstaten.

Spørsmålet er om rettsstaten kan bringe reel institusjonell reform i Burma.

Oversatt fra engelsk av Kari Nøst Hegseth


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 11.01.2013. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL