Migranter har også navn

Vi journalister bruker ofte blokkbetegnelser som «flyktning» om kriserammede mennesker. Slike betegnelser sier ingenting om individenes grufulle realiteter.

FOTO: AFP PHOTO / Tony KARUMBA

Det var en stekende het dag i Malawis hovedstad Lilongwe. Tyngdekraften kjempet mot moren hennes som prøvde å finne balansen mens hun holdt henne, den ni år gamle datteren, i hånden. På formiddagen hadde solen vært mild, så de sto på rekke og rad slik mennene med beige UNHCR-vester stadig insisterte på at de skulle. Midt på dagen, omtrent fem timer senere, hadde køen så vidt blitt kortere foran, og vokst seg minst tre ganger så lang bak dem. Da klokken tikket fem minutter over ett, hadde det gått fra å være hett til uutholdelig varmt. De få som sto igjen i køen, klamret seg til slitte, hullete paraplyer. Resten av dem prøvde å finne ly under trær, hustak og alt annet som lager skygge.
Hodene deres kokte bokstavelig talt over. De var sultne, tørste og utmattede. Noen var syke, andre fortvilte – og alle var møkk lei den køen.
Niåringen så på de andre barna rundt seg, og de så på henne. Ingen gråt, lekte eller sa noe. Til og med babyer oppførte seg skikkelig – de holdt munn og ventet. Hver dag gjorde de det samme: flokket seg utenfor FN-bygget i byen og ventet på å få vite om asylsøknaden deres var innvilget. For menneskene i køen kunne et nei bety en forhastet utsending til et elendig liv eller en sikker død i et krigsherjet land. Det kunne også bety at man ble tvangssendt til overfylte flyktningleirer uten tilgang til nok rent vann, mat, fungerende sanitæranlegg eller elektrisitet.

«Flyktning.» Faren hennes fortalte meg: En flyktning i et fremmed land er ingenting verd. Da de hadde flyktet til andre byer i sitt eget land, Kongo, ble de i hvert fall sett på med godvilje av fremmede. Selv om de ikke kunne gjøre så mye, følte de i alle fall med dem og ønsket dem alt godt. Da de kom til Kenya, var det mye vanskeligere. Av mange ble de oversett, kritisert og til og med sett ned på. Folk gjorde alt de kunne for å signalisere at flyktninger var uønsket. Men det var helt greit, fortalte faren. For han visste at han kom fra et sted, og at han ville dra tilbake til livet han forlot så fort muligheten bød seg.
For dem var ordet «flyktning» et negativt ladet ord, på samme måte som den etniske eller religiøse betegnelsen «jøde» også kan brukes som et skjellsord. Men å oppnå merkelappen «flyktning» var også deres eneste vei til å få matrasjonene fra FN og et tak over hodet. Mange håpet på å bli tatt opp som kvoteflyktninger til vestlige land for å starte et nytt liv der. Det var et scenario som minnet meg om foreldreløse Annie eller Oliver Twist på leting etter den gode adoptivfamilien. Derfor sto de i den køen, dag ut og dag inn, til de fikk provisoriske ID-kort utstedt av FN med tittelen «flyktning» på. Det var kun et knippe utvalgte som fikk statusen. It’s a hard-knock life for flyktninger også.

Enkeltskjebnene. Dette kunne vært en fin introduksjon til en reportasje om kongolesiske flyktninger i Malawi. Heldigvis skrev jeg den aldri ferdig. Jeg hadde ikke spurt hva jenta eller faren het. Som journalist er jeg fullstendig klar over at personlige tragedier ofte fungerer som flotte retoriske virkemidler i artiklene vi skriver. De brukes for å skille ut enkeltpersoner fra de store tallene i statistikker. Når vi skriver om de mange studentene som hver høst står uten bolig eller studieplass, prøver vi som regel å finne en case – et eksempel på en sånn person for å gi saken en menneskelig vinkling. Målet er å bringe historien nærmere leserens referanserammer. Man gir dem en slags påminnelse om at studenten kunne vært sønnen din, naboen din eller en bekjent. Dette gjøres ofte i innenrikssaker – men når det gjelder utenrikssaker, kan det sitte litt lenger inne. Tenk for eksempel på hvor mange navn du husker å ha lest om blant de millionene av krigsofre fra Kongo, Sør-Sudan, Syria eller Libya, sammenlignet med ofrene for terrorangrepet på Utøya. Her i landet har flere av ofrene for Utøya-massakren stått frem med alt fra grufulle beretninger fra åstedet til fortellinger om livet i etterkant.

Ingen gråt, lekte eller sa noe. Til og med babyer oppførte seg skikkelig – de holdt munn og ventet.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here