FOTO: AFP PHOTO / Tony KARUMBA

Migranter har også navn


Vi journalister bruker ofte blokkbetegnelser som «flyktning» om kriserammede mennesker. Slike betegnelser sier ingenting om individenes grufulle realiteter.

Email: nifiki@gmail.com
Publisert: 2015-09-16

Det var en stekende het dag i Malawis hovedstad Lilongwe. Tyngdekraften kjempet mot moren hennes som prøvde å finne balansen mens hun holdt henne, den ni år gamle datteren, i hånden. På formiddagen hadde solen vært mild, så de sto på rekke og rad slik mennene med beige UNHCR-vester stadig insisterte på at de skulle. Midt på dagen, omtrent fem timer senere, hadde køen så vidt blitt kortere foran, og vokst seg minst tre ganger så lang bak dem. Da klokken tikket fem minutter over ett, hadde det gått fra å være hett til uutholdelig varmt. De få som sto igjen i køen, klamret seg til slitte, hullete paraplyer. Resten av dem prøvde å finne ly under trær, hustak og alt annet som lager skygge.
Hodene deres kokte bokstavelig talt over. De var sultne, tørste og utmattede. Noen var syke, andre fortvilte – og alle var møkk lei den køen.
Niåringen så på de andre barna rundt seg, og de så på henne. Ingen gråt, lekte eller sa noe. Til og med babyer oppførte seg skikkelig – de holdt munn og ventet. Hver dag gjorde de det samme: flokket seg utenfor FN-bygget i byen og ventet på å få vite om asylsøknaden deres var innvilget. For menneskene i køen kunne et nei bety en forhastet utsending til et elendig liv eller en sikker død i et krigsherjet land. Det kunne også bety at man ble tvangssendt til overfylte flyktningleirer uten tilgang til nok rent vann, mat, fungerende sanitæranlegg eller elektrisitet.

«Flyktning.» Faren hennes fortalte meg: En flyktning i et fremmed land er ingenting verd. Da de hadde flyktet til andre byer i sitt eget land, Kongo, ble de i hvert fall sett på med godvilje av fremmede. Selv om de ikke kunne gjøre så mye, følte de i alle fall med dem og ønsket dem alt godt. Da de kom til Kenya, var det mye vanskeligere. Av mange ble de oversett, kritisert og til og med sett ned på. Folk gjorde alt de kunne for å signalisere at flyktninger var uønsket. Men det var helt greit, fortalte faren. For han visste at han kom fra et sted, og at han ville dra tilbake til livet han forlot så fort muligheten bød seg.
For dem var ordet «flyktning» et negativt ladet ord, på samme måte som den etniske eller religiøse betegnelsen «jøde» også kan brukes som et skjellsord. Men å oppnå merkelappen «flyktning» var også deres eneste vei til å få matrasjonene fra FN og et tak over hodet. Mange håpet på å bli tatt opp som kvoteflyktninger til vestlige land for å starte et nytt liv der. …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)