Midtøsten og Den andre

Israelske og palestinske arkeologer har i flere tiår gravd i bakken etter bevis på at deres side har mer rett til området enn den andre. Edward Said og Sigmund Freud er også arkeologer, i overført betydning, og de viser fram en annen måte lete på: I stedet for å kaste bort det som ikke passer inn, er det nettopp det som ikke passer inn som skal løftes opp og betraktes som viktige «funn», skriver Stian Bromark i dette essayet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En sjelden gang kommer det ut bøker som tilbyr ditt inngrodde tankemønster en kopernikansk vending, bøker som insisterer på at den er et sentrum alle andre ideer bør kretse rundt. Bibelen var nok en slik bok. Charles Darwins Artenes opprinnelse høyst trolig. Dan Browns Da Vinci-koden sikkert, på sin måte. En fjerde slik bok kan være Freud og det fremmede av Edward W. Said (1935-2003). Den utkom på norsk i fjor, fikk så godt som ingen oppmerksomhet (anmeldelse kun i Vårt Land, Oppland Arbeiderblad og Prosa) og solgte så godt som ingenting. Å si at den har potensial til å løse Midtøsten-konflikten, er muligens å ta litt hardt i, men den har åpenbart sprengkraft nok til å åpne øyne og få deg til å se dine fiender med nytt blikk.

Egentlig er den bare en parafrasering, som denne teksten igjen parafraserer: Edward Saids Freud og det fremmede baserer seg på Moses and Monotheism av østerrikeren og jøden Sigmund Freud (1856-1939). Psykoanalytikerens bok om jødedommens grunnlegger består av tre lengre essays, og ble påbegynt i 1934, året før Edward Said selv ble født i Vest-Jerusalem. De to første essayene ble publisert i 1937, det tredje først da Freud flyktet til England året etter. Freud visste at stoffet var kontroversielt, og vegret seg for å offentliggjøre det. Det skyldes den klaustrofobiske katolske knyttneven over Østerrike på 1930-tallet, men vel så mye Hitlers kvelende antisemittisme fra 1933. Begrunnelsen var altså både politisk og religiøs, men likevel er det kanskje først og fremst våre kulturelle forestillinger som blir forskjøvet i boka.

Jødens forhold til Den andre, jøden

Moses and Monotheism var Freuds siste store verk, skrevet mens han var kreftsyk. Freud og det fremmede var noe av det siste kreftsyke Said skrev. Den høystemte kan altså betrakte de to bøkene som to testamenter, alternativt som den døendes siste uttrykte vilje og håp, om man vil. Forlaget vurderte lenge å kalle den norske oversettelsen av Saids bok for Freud og Den andre. (på engelsk heter den Freud and the Non-European). «Den andre» er et langt mer politisk og aktuelt ladet begrep, så det er forståelig hvorfor forlaget valgte det mer nøytrale «det fremmede», men Saids Freud-bok handler, i likhet med Orientalismen (1978), om vårt syn på de andre. Problemet er bare at når det gjelder Freud, så er det vanskelig å se hvem som er oss og hvem som er dem. Er jødene de andre for jøden Freud? Muslimene/araberne? Europeerne eller ikke-europeerne? Representerer Freud både oss og dem? Som Said – palestineren og amerikaneren – gjør det?

Det som synes klart er at både Said og Freud bruker historien om Moses som en brekkstang inn i det minefeltet som handler om jødenes identitet og jødenes forhold til verden, kulturer, religioner og symboler omkring seg. Moses, en av oss, er egentlig en av dem. Freud og Said er nok forut for sin tid en lang stund framover.

Det nasjonale vs det kosmopolitiske

Mange har opp gjennom historien hatt sine helt egne planer for jødene, men ingen overgår Hitlers fantasi på 1930- og 40-tallet. De våkne forsto at det var noe muffens med makta allerede fra mars 1933, da kanslerens totale herredømme ble sikret i valget og det begynte å dukke opp tannpastatuber i salg med hakekors på. «’Vi’, den truede jødedom. Jeg føler mer skam enn angst, skammer meg over Tyskland. Jeg har alltid følt meg helt ut som tysker,» skrev journalisten, professoren og jøden Victor Klemperer samme måned i sine dagboknotater fra 1933 til 1945 (Jeg skal vitne til siste stund). Jødene er en trussel mot det tyske, og dermed en truet menneskeart, selv om man som jøde primært betrakter seg som tysker. Jeg truer meg, altså bør jeg ikke være.

Men hva gjør Freud? Han bidrar ikke til å konsolidere jødenes identitet, for å styrke åndsfrender i kampen mot utryddelsen, han svekker den. Det kan synes som en mindre god gjerning, men den som står støtt på en kompleks og fragmentert grunn, står tross alt stødigere enn den som har fast, heldekkende fundament under føttene. Kanskje kan det sies så vanskelig. Eller kanskje er det så basalt som Håkon Harket fremlegger det i Jødestaten (2001): «Det raskt ekspanderende jødiske samfunnet i Wien hadde sitt mønsterdannende tyngdepunkt i en stabil og moderne elite som stilte til skue en kosmopolitisk og påkostet livsstil og forkynte den liberale dannelsens velsignelse.» Det var ikke jødenes etnisitet som var en trussel mot den tyske nasjonen, men jødenes kosmopolitisme.

Den ikke-jødiske jøden

Freud selv var ingen god jøde, som noen ville uttrykt det. Han hadde et «håpløst uløst» forhold til sin egen jødiske bakgrunn, skriver Said. I 1930 nektet Freud å underskrive en appell fra Jewish Agency om at britene måtte tillate økt jødisk immigrasjon til Palestina, og han fordømte dem som tilla symboler i Jerusalem for mye innhold. Det bidrar bare til å fornærme dem som allerede bor der, mente han.

På den annen side: I 1935 hevdet han at Jewish National Fund var et «velsignet instrument» for å etablere et nytt hjem for jødene i «våre forfedres gamle land». Freud kalte seg tysk og jøde om hverandre, på et tidspunkt i historien hvor noen insisterte iherdig på at man ikke kunne velge både og. Freud var ikke jøde i religiøs forstand, det vet vi. 72 år gammel svarte han en amerikansk prest som oppfordret Freud til å lytte til Guds indre, lavmælte stemme: «For meg har Gud aldri gjort så meget, han har aldri latt meg høre en slik stemme, og hvis han ikke – av hensyn til min alder – skynder seg meget, vil det ikke være min skyld om jeg ikke helt til slutten forblir det jeg er nå – en ikke-troende jøde.» Verken islam eller kristendom har denne doble bunnen – identiteten både som en religiøs og en etnisk kategori (tro og blod) – knyttet til ett og samme utspring, jødedommen. Det er fordi jødene i større grad enn andre troende har vært gjenstand for kontinuerlig etnisk og religiøs forfølgelse, men det skyldes også ideen om at jødene er et utvalgt folk. Det lar seg gjøre for en jøde å konvertere til islam, men han vil, paradoksalt nok, fortsatt være en jøde – om ikke i egne øyne, så i hvert fall i andres.

«Du skal elske innflytterne»

Historisk har jødene vært en minoritet som har hatt krav på beskyttelse. Og i en tid hvor den globale antisemittismen øker (500 tilfeller registrert i Frankrike i 2004, en fordobling fra året før), er det grunn til å rope varsko og mane til varsomhet – det gjelder ikke minst i tilfeller der gamle konspirasjonsteorier skjuler seg bak betimelig kritikk av Israels uforsonlige politikk. Men i konflikten mellom Israel og Palestina er førstnevnte den sterke majoritet, og slik har det vært i snart 60 år. Det hjelper ikke om Israel reduserer sitt militærbudsjett til det halve. Det hjelper heller ikke at USA trekker sin støtte. Det ville trolig heller ikke hjulpet om verdenssamfunnet hadde arrangert et rollebytte – til det er symbolene i Jerusalem for mange og hukommelsen for god. Den svenske forfatteren og Palestina-forkjemperen Göran Rosenberg hevder i Det tapte landet (1996) at løsningen på konflikten ikke ligger i Israel, men i jødedommen selv. Utferden fra Egypt og pakten med Gud ved Sinai – Eksodus-beretningen – er selve det jødiske folks master story, som han skriver. Den mytologiske bærebjelken. Du skal «elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt,» som det står skrevet i Mosebøkene (men det står selvfølgelig mye annet også, som at «ikke-jøden er ikke din neste»).

Pakten må omskrives, mener Rosenberg, intet mindre. Virkeligheten må diktere mytene, ikke omvendt. The master story må forandres, slik at den ikke lenger insisterer på at jødedommen er et etnisk fellesskap, i opposisjon til de andre, spesielt kristendommen: «Like lite som kristendommens konstitusjonelle anti-jødiskhet kan avskaffes uten at dens master story blir skrevet om, like lite kan jødedommen opphøre å definere sin utvalgthet i opposisjon til kristendommen (…) Det jødiske folkets skjebnefellesskap er i dag sterkt knyttet til kristendommens historiske syn på jødene og jødedommen.»

Moses var egypter

Dette er bakteppet for Freud og Said, i Moses and Monotheism og Freud og det fremmede. Begge gir seg i kast med å omskrive jødenes master story, riktignok fra en annen vinkel, men ikke mindre ambisiøst. Og det hele har sitt utgangspunkt i at Moses, jødedommens grunnlegger, ikke var jøde, men en egypter og at jødedommen startet i kjølevannet av en ikke-jødisk monoteisme. Når Freud utfører sin «arkeologiske utgravning av den jødiske identiteten», insisterer han på at den ikke begynte med seg selv, men med andre identiteter (egyptisk og arabisk) som han anstrenger seg for å avdekke og granske. «Denne andre ikke-jødiske, ikke-europeiske historien er i dag blitt utvisket. Den finnes ikke mer, ifølge offisiell jødisk identitet,» skriver Said.

Moses kan altså, ifølge Said og Freud, brukes til å forsone jødedommen/sionismen med sine ikke-jødiske forløpere og etterfølgere, og dette gjorde Freud, ifølge Said, «for å undergrave ethvert dogmatisk forsøk på å skape et trygt fundament for jødisk identitet, enten den var religiøs eller sekulær». Araberne og jødene har hver sine konkurrerende fortellinger om hva Jerusalem er og skal være, men det finnes også konkurrerende fortellinger internt på begge sider. For enkelhetens skyld kan vi si at den ene er mer forsonlig enn den andre.

Det som kommer for en dag

Israelske og palestinske arkeologer har i flere tiår gravd i bakken etter bevis på at deres side har mer rett til området enn den andre. Said og Freud er også arkeologer, i overført betydning, og de viser fram en annen måte lete på: I stedet for å kaste bort det som ikke passer inn, er det nettopp det som ikke passer inn som skal løftes opp og betraktes som viktige «funn». Det gjelder ikke bare for Israel, men også for Palestina.

Islam er, som kjent, tuftet på jødedommen og kristendommen. Ifølge islamsk tradisjon grunnla Ismael den arabiske nasjonen, mens Isak er forløperen for den jødiske. De to var halvbrødre, med Abraham som felles far. Moses og Jesus skal stamme fra Isak-familien, mens Mohammad kommer fra Ismael. Og som det står i Koranen: «Vi sa til israelittene: ‘Bosett dere i landet. Når løftet om evig liv blir oppfylt, skal Vi samle dere alle i fellesskap’».

Det lyder vakkert. Kanskje er det også sant. Og muligens kan det forandre noe. I hvert fall korresponderer det med psykoanalytikeren Freuds syn på mennesker og kulturer generelt: Drømmer er veien til underbevisstheten, og i underbevisstheten skjuler den fortrengte sannheten seg. Når neste osloavtale skal framforhandles, bør det muligens sitte færre statsvitere og sosialøkonomer rundt bordet, og flere etnologer, religionsvitere og psykologer.

Stian Bromark er forfatter, forlagsredaktør og oversetter av Freud og den fremmede (Cappelen 2004).

Edward W. Said

«Freud og det fremmede»

Cappelen 2004

Sigmund Freud

«Moses and Monotheism»

Random House

---
DEL

Legg igjen et svar