Midt på i Midtens rike

Den kinesiske middelklassen er i sterk vekst. Vil den kunne endre Kina?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Gao Yiping var en av anslagsvis 20.000 kinesere som ble født den 20. september 2007. Utdannelsen hans begynte allerede i mors liv. I det studiefikserte Kina får fostrene «taijiao», noe som grovt kan oversettes til «fosterutdannelse». For Gao betydde dette å lytte til en cd-plate med enkel pianomusikk ispedd lyden av hjerteslag. Dessuten fikk han store mengder vitaminer og næringsstoffer som mamma Li Xiaoye (26) tok for å stimulere hans utvikling. Alt for at lille Yiping skal holde seg flytende i den strømmen av mennesker han ble født i.

Når vi treffes på en McDonalds i Shanghai, har Li nettopp kommet tilbake fra Hongkong. Der har hun kjøpt engelske læremidler for babyer, blant annet en cd, bildekort og bøker.
– Hvis han skal finne seg jobb i fremtiden må han kunne engelsk, sier Li.

Neste steg i utdannelsen kommer når Gao fyller tre år – da begynner han å ta pianotimer. I tillegg til språk og matematikk er et kulturelt talent viktig for å komme inn på gode skoler. Omtrent samtidig skal han begynne i barnehage for å lære seg å omgås andre barn. Li har allerede begynt å bekymre seg for at gutten ikke skal få plass i en velrenommert barnehage. Konkurransen om skoleplasser kommer trolig til å bli ekstra hard for de som ble født i 2007. Det året var nemlig det heldige Gullgrisens år i henhold til kinesisk astrologi. Derfor valgte mange par å få barn da.

Det kinesiske mirakelet

Da de markedsøkonomiske reformene ble innledet i 1978, fantes ingen kinesisk middelklasse. Nå er kinesiske forsteder dominert av Giao-familiens kloner, bosatt i nyoppførte leilighetskomplekser møblert med møbler fra Ikea. Gaos mamma Li Xiaoye er gruppeleder i en internasjonal bank, og pappa Gao Lei (31) er it-konsulent. Med en samlet netto årsinntekt på 250.000 yuan regnes familien som del av en stabil øvre middelklasse. De har også alle middelklassens kjennetegn: leilighet i en stor by, feriebolig, bil (Nissan), vaskehjelp og utenlandsreiser.

Ingen andre store land har hatt så rask økonomisk vekst over så lang tid som Kina. En kineser opplever like store endringer på 2,6 måneder som en svenske gjør over et helt år. Det mener i det minste Stephen Green, utredningsleder ved Standard & Chartered Bank i Shanghai, som har sammenlignet vekstrater i 60 land. Det enorme tempoet i utviklingen har gjort at Gao Lei og Li Ziaoye er vant til å tilpasse seg et samfunn i stadig endring. I en globalisert økonomi er det en styrke.
Bilmarkedet er et typisk eksempel på hvor fort utviklingen går. Så sent som i 2004 var Kina en nettoimportør av biler. I 2005 ble landet en nettoeksportør, og i 2007 hadde de solgt over en halv million biler og lastebiler, de fleste av dem er kinesiske merker myntet på eksport til utviklingsland.

Beijing har gått fra å være kjent for sine syklister til å bli forbundet med bilkøer der byens 3,3 millioner kjøretøy (et antall som stiger med 1.000 per dag) hoper seg opp under et lag av smog. Kinesiske selskaper kan bygge opp enorme reserver gjennom salg til det voksende hjemmemarkedet, og da først og fremst til middelklassen. Regnet i kjøpekraft hadde Kina 14 prosent av verdensøkonomien i 2005. Bare USA var større. Landet har derfor kunnet bli verdens nest største marked for biler.

Den kinesiske veksten beskrives ofte som et «mirakel». Men i realiteten følger Kina i stor grad samme vei som nabolandene Japan og Sør-Korea mot modernisering. De startet med eksportrettet produksjon basert på lave lønninger. De har satset på utdanning. De har bygd ut infrastrukturen. De har valgt bilproduksjon som økonomisk lokomotiv. Deretter har en middelklasse vokst fram med et forbruk som driver økonomien mot stadig nye høyder. Det var unektelig et mirakel at Sør-Korea, som i all hovedsak var en utbombet grushaug etter Korea-krigen, i dag er en demokratisk cyberfantasi med noen av verdens sterkeste merker som Hyundai og Samsung. De siste 20 årenes utvikling i Kina kan vel best beskrives som logisk.

Til og med avholdelsen av OL er en etterligning av nabolandene: Både sommer-OL i Tokyo i 1964 og OL i Seoul i 1998 symboliserte de to landenes samfunnsmessige omveltning. Den samme funksjonen vil OL i Beijing ha for Kina. Den eneste forskjellen er at Kina er så mye større – og effekten ventes å bli deretter.

– Et fantasifoster

Ifølge konsulentfirmaet McKinsey vil det i løpet av de 20 neste årene komme til å vokse fram en enorm middelklasse i Kina med en gigantisk kjøpekraft. Skal vi tro spådommene, er den voksende middelklassen i ferd med å erstatte amerikanske forbrukere som lokomotiv i verdensøkonomien. Men samtidig som dommedagsscenarioene vekselvis avløser markedsføringsplanene for den myteomspunne kinesiske middelklassen, har det i den siste tiden dukket opp stadig flere «myteknusere» som hevder at den gigantiske middelklassen hovedsakelig er et fantasifoster manet frem av pengegriske konsulenter. Problemet er at middelklassen ikke er klart definert. Kina-eksperten Joseph Fewsmith anslo i en rapport fra i fjor sommer at den kinesiske middelklassen utgjorde knapt 50 millioner, eller seks prosent av befolkningen.

– Det kommer til å ta mange år før vi kan snakke om Kina som et middelklasseland, skriver Fewsmith. Blant middelklassen regner han kinesere med en moderne og urban livsstil.

Kommunistpartiet har som mål å skape en nasjon med middels velstand fra 2020. Det kan grovt sett likestilles med en middelklassenasjon.

På samme måte som Fewsmith, nedvurderer forbruksanalytikerne ved Access Asia den kinesiske middelklassen. De har gjort en undersøkelse i samarbeid med Dragonomics, der de fant at under ti prosent av Kinas befolkning tilhørte middelklassen, drøyt 130 millioner. De regnet inn alle med en årsinntekt fra 5.000 til 15.000 dollar (25.000-80.000 kroner).

– Det finnes ingen ny og enorm middelklasse, og den middelklassen som finnes, forbruker en mye mindre andel av inntekten sin enn europeerne gjør, sier Matthew Crabbe ved Access Asia. Selv om han erkjenner at middelklassen vokser raskt, vil den ikke utgjøre mer enn 15 prosent av befolkningen i år 2015, påpeker han. Det vil på den andre siden tilsvare to ganger Tysklands befolkning.
Debatten om middelklassens størrelse kan sammenlignes med diskusjonen om glasset er halvtomt eller halvfullt. Kina er et land som er fattig nok til å kunne tilby u-landsproduksjon, samtidig som det er et middelklassesamfunn samtidig.

Middelklassens makt

Samtidig avfeier den anerkjente Kina-kjenneren Fewsmith middelklassen som en politisk endringskraft. I familien Gao er alle, unntatt Li, medlemmer av kommunistpartiet – en organisasjon som ligner stadig mer på en stor Rotary-klubb for den øvre middelklassen.
I motsetning til i Europa har Kinas middelklasse vokst fram i skyggen av, eller på innsiden av partiet og staten, snarere enn i opposisjon. Den politiske konsekvensen har heller vært støtte til systemet, skriver Fewsmith i en artikkel i China Leadership Monitor. Helt siden massakren på Den himmelske freds plass i 1989 har vestlige kommentatorer hevdet at en politisk bevisst kinesisk middelklasse vil vokse fram, på samme måte som borgerstanden i Europa drev fram demokratiske reformer mot kongemakten og adelen på 1800-tallet. Men hittil har middelklassen nøyd seg med høyere inntekt i bytte mot et fortsatt maktmonopol for Kommunistpartiet.

De siste årene har likevel middelklassen vist tegn til politisk liv. Den første juni 2007 demonstrerte tusenvis av mennesker på gatene i Xiamen. De hadde organisert seg gjennom internett og SMS-kjeder og protesterte mot planene om å bygge en gigantisk kjemikaliefabrikk i den vakkert beliggende kystbyen. Demonstrantene filmet og tok bilder som de lastet opp på nettet. Statsledelsen fordømte handlingene, men forsikret samtidig om at de var åpne for folkets synspunkter. Investeringsprosjektet ble stanset, til tross for at det var verdt ti milliarder yuan.

Hvert år gjennomføres titusenvis av demonstrasjoner i Kina. De blir ofte slått ned og glemt. Partiet nøler ikke med å sette inn paramilitære og militære styrker for å slå ned uro som i Tibet i mars. Men partiet må også lytte til middelklassen, ikke minst fordi de gjerne er partimedlemmer.

I januar 2008 var det Shanghais tur. Tusenvis av middelklassekinesere demonstrerte foran rådhuset mot planene om å bygge ut skinneganger for elektromagnetiske høyhastighetstog, maglev, utenfor deres hjem. En aktivist forteller at de hadde lært av demonstrasjonen i Xiamen. Demonstrantene uttrykte bekymring over de helsemessige effektene og stemplet maglev-banen som et unødvendig skryteprosjekt for Kommunistpartiet, finansiert med deres skattepenger. Til tross for at politiet grep inn og førte bort et flertall, var de likevel ute av stand til å hindre folkemassene fra å ta over torget og marsjere med roperten: «Støtt myndighetene. Ned med maglev-banen!» Etter planen skulle prosjektet vært påbegynt allerede i år. Men i begynnelsen av mars erklærte borgermesteren at maglev-prosjektet i hvert fall ikke vil bli påbegynt i løpet av 2008. Dai Qing, miljø- og menneskerettighetsaktivist som ble fengslet i 1989, mener middelklassen er blitt seg bevisst sine rettigheter.
– Kineserne har vært lydige objekter i tusenvis av år. Nå blir de forvandlet til borgere. Hver dag, steg for steg, erobrer middelklassen økt innflytelse uten å skape avisoverskrifter.

De kommer hjem fra utenlandsreiser med en bevissthet om at ikke alle på jorden må leve under et dekke av smog. De nekter å godta industrianlegg og infrastrukturprosjekter som truer verdien på deres nyervervede eiendommer. Med tid og ressurser til å gjøre annet enn å jobbe har den unge kinesiske middelklassen fattet interesse for samfunnsspørsmål. Da jordskjelvet rammet Sichuan, vellet det fram en hittil ukjent givervilje og ønske om å hjelpe til. I et land der frivillig hjelpeinnsats tradisjonelt har vært et statlig styrt initiativ, var dette noe nytt. Hu Shuiqing, en hotelleier i Lhasa, forteller at han solgte forretningen da han hørte om jordskjelvet. Nå forsøker han å bygge opp igjen skolevirksomheten i et jordskjelvrammet område.

Partiledelsen har forstått hvilken retning vinden blåser. Under årets Folkekongress, partiets årsmøte, oppfordret statsminister Wen Jiabao partikadrene til å «frigjøre deres sinn». Formuleringen er vag, slik politiske slagord vanligvis er i Kina, men en tolkning er at partiet skal tilpasse seg et mer deltagende samfunn. Wen forsikret at sivilsamfunnet skal få større mulighet til å uttrykke folks bekymringer. Han lovet at regjeringen skulle «la hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger strides». Mao brukte det samme uttrykket i 1956, da han oppfordret til fri tenkning. Men da partiet merket hvor store protester som vellet fram, knuste de kritikerne. Den leksen sitter. Dagens middelklasse vokter seg vel for å rette kritikken direkte mot Kommunistpartiet. Derfor ser det nå ut som partiet kan beholde sin uinnskrenkede makt over Kina. I motsetning til Burma, som har Aung San Suu Kyi, har Kina ingen opposisjonleder. Alle former for organisert motstand er slått ned. De fleste middelklassekinesere man treffer, virker ganske fornøyde med tingenes tilstand. Dette skyldes dels at de er indoktrinert av statskontrollerte medier til å tenke slik, men delvis skyldes det også en oppriktig fornemmelse av at partiet styrer landet i riktig retning: mot økt velstand.

Hard konkurranse

For omverdenens del er Kinas voksende middelklasse en utfordring. Den ekstreme konkurransebevisstheten kineserne lever med gjør at de satser beinhardt på studier. Og de erfaringer man har gjort seg fra Vesten og Kina de 200 siste årene viser at det ikke finnes noe som lønner seg mer en utdannelse, særlig når det, som i kinesernes tilfelle, kombineres med en evne til å tilpasse seg en virkelighet i rask endring.

Det å skaffe seg barn har blitt en stor byrde for den kinesiske middelklassen. Ettbarnspolitikken gjør at man bare får én sjanse. De fleste mener selv at barna burde få leke i det minste i helgene, men de tør ikke av frykt for at barnet skal henge etter i konkurransen.
Samtidig har Li og Gao Lei mindre stress enn svenske småbarnsforeldre. Som vanlig i Kina har svigerforeldrene flyttet inn hos dem og passer på barnet. Dessuten har de planer om å ansette en «ayi», en hjemmehjelp. Det koster 8-9 kroner timen i Shanghai. Li har derfor tid til å ta masterstudier i økonomi mens hun har mammaperm.

Den kinesiske middelklassen er svært sparsom. Li og Gao sparer halve inntekten – 30 prosent av inntekten går direkte inn i banken som en form for selvbeskatning. Svindyre helsetjenester og skjør sosialforsikring gjør at man må ha penger i banken hvis ulykken skulle skje. De resterende 20 prosentene plasseres i aksjer og fond. Målet er at aksjene skal betale Gao Yipings skolegang når han vokser opp. Som Li Xiaoye sier:
– Barnets fremtid må planlegges fra fødselen av!

Oversatt fra svensk av Tonje M. Viken

---
DEL