Midt- Østen – mot nye konflikter

Vår medarbeider John E. Andersson gir i denne artikkelen en oversikt over situasjonen i Midt-Østen og de krefter som er implisert i konflikten. Samtidig som forholdet mellom Israel og araber-statene fremdeles er sterkt tilspisset, ikke minst etter massehenrettelsene i Irak, legger de to supermaktene opp til en ny politikk i området – men har forskjellige motiver.

Email: john@nytid.com
Publisert: 01.02.2019

Geriljastyrkene i Midt-Østen har sine viktigste baser i Jordan. To tredjedeler av befolkningen utgjøres av Palestina-flyktninger som etter at staten Israel ble opprettet måtte flykte til Jordanstrandens vestre bredde. Der slo de seg ned i flyktningeleire. Etter seksdagerskrigen i 1967 ble de drevet over Jordanfloden, og de bor nå under elendige forhold i flyktningeleire rundt Jordans hovedstad Amman. Fra disse leirene rekrutteres geriljastyrkene og her har de sine støttepunkter. Gerilja-enhetene er et alvorlig politisk problem for kong Hussein. Han er av politiske grunner tvunget til å godta deres aktivitet. Kongen har sin støtte i beduinbefolkningen, mens Palestinaflyktningene ikke har tiltro til hans manøvre. I et intervju med engelske Observer har han uttalt at han ved et kompromiss med Israel ville avstå vestsiden av jordanstranden. Dette området kunne han tenke seg som et område for palestinaflyktningene, men han var på samme tid klar over at området ville være under Israels kontroll.

FN-vedtaket i 1948

Sett i historisk perspektiv ville dette være en stor innrømmelse. Under den første krigen i 1948 utvidet jødene sitt område med mer enn 20 prosent mer enn de var tildelt av FN. En arabisk palestinastat som var forutsatt i FN-vedtaket kom aldri i stand. De andre områdene av hva FN tildelte flyktningene ble okkupert av Jordan og Egypt. Kongens forslag er ikke akseptabelt for flyktningene. Derfor er han blitt tvunget til å trekke tilbudet tilbake. Geriljaens holdning til Hussein begynner også å gjøre seg gjeldende overfor Nasser. Nå mistenker de han for å ha gjenvinning av de tapte områdene i 1967 som eneste mål.

El Falah

Geriljaorganisasjonene med El Fatah som den største får ikke støtte hverken fra Nasser eller Hussein, men deres innflytelse i Jordan er stadig voksende. Den har rundt 50 baser i de jordanske fjellene og en regner med at El Fatah består av omkring 10 000 soldater med en utbygd organisasjon i flyktningeleirene. De israelske aksjonene med angrep i Jordan, Egypt og Libanon blir rettferdiggjort som represalier for terrorvirksomhet i Israel eller i de okkuperte områdene. Men geriljaens sabotasjevirksomhet står ikke i noe rimelig forhold til de massive represaliene. Regulære styrker er satt inn fra Israels side og aksjonene har rammet land som ikke har kontroll over geriljaorganisasjonene som opererer derfra.

USA’s nye politikk

Både USA og Sovjet-Unionen legger opp til en ny politikk i området, men har forskjellige motiver. Amerikanerne innser at de må skaffe seg større innflytelse i araberlandene. Årsaken er at de er avhengig av en jevn oljetilførsel fra Midt-Østen. Pressgrupper, oil-lobbies, er blant de sterkeste kreftene bak Nixon. Av de amerikanske investeringene i utlandet er det oljeinvesteringene i Midt-Østen som gir det største utbyttet. Guvernør Scrantons reise i området og de uttalelsene han kom med, tyder på en ny politikk. Han uttalte at både Hussein og Nasser la opp til en realistisk og fornuftig politikk. Dette betyr ikke at USA vil gi opp Israel som dels instrument i området. Landet kan ennå tjene til å bremse de progressive kreftene. Men i den senere tid har landet ført en politikk som har radikalisert massene i araberlandene og svekket USA’s innflytelse i de samme områdene. Nixon er ikke på samme måte som sin forgjenger avhengig av jødenes støtte i USA. De hjalp han ikke til å bli president. I FN har amerikanerne stått sammen med Sovjet i kritikken av Israel.

Sovjet og vedtaket i Sikkerhetsrådet i 1967

Sovjet-Unionens holdning er fortsatt at det må komme til en politisk løsning, og at denne må være basert på sikkerhetsrådets resolusjon fra 22. november 1967. Denne holdningen som innebærer økt fordømmelse av Israel, lederne i landet og de som støtter dem, men med hovedvekten på en politisk løsning av krisen, ble gjentatt av Tabeev, medlem av presidiet i det øverste Sovjet på solidaritetskonferansen i Cairo nylig. En må huske at det var en militant forsamling Tabeev sto overfor. Dette understreker Sovjets vilje til en politisk løsning. Russerne er samtidig redd for Kinas voksende innflytelse i området. De peker på at én av maoistenes metoder er «å understøtte alle bevegelser med separatistiske og ekstremistiske tendenser og samtidig forsyne dem med våpen». En politisk løsning vil etter Kremls mening samtidig svekke Pekings innflytelse. Dette er kanskje ikke den minst viktige grunnen til at Sovjet står fast på kravet om at sikkerhetsrådets resolusjon av 22. november 1967 må settes ut i livet.

Kommentarer