Middelklassen uten midler

Henning Melber (red.): The Rise of Africa’s Middle Class. Myths, Realities and Critical Engagements Zed Books. UK

Dette er et meget solid akademisk arbeid hvor alle forfatterne er kritiske – til dels svært kritiske – til denne forståelsen av middelklassen i Afrika

Myths, Realities and Critical Engagements er undertittelen til denne boken redigert at den svenske sosiologen, statsviteren og Afrika-forskeren Henning Melber. Og det er dette boken handler om. Alle bokens ti kapitler er kritiske til det siste tiårets mantra om at Afrikas middelklasse øker raskt og kraftig. Denne myten startet med at den afrikanske utviklingsbanken i 2011 definerte middelklassen i Afrika til å inkludere alle som disponerte mellom to og ti dollar om dagen, noe som resulterte i at 300 millioner afrikanere, nesten en tredjedel av kontinentets innbyggere, tilhørte middelklassen. Det var da allerede et faktum at afrikanske økonomier økte kraftig på 2000-tallet; når middelklassen også økte, viste det implisitt at rikdommen kom flere til gode.

Ujevnt fordelt. The Rise of Africa’s Middle Class er et meget solid akademisk arbeid hvor alle forfatterne er kritiske – til dels svært kritiske – til denne forståelsen av middelklassen i Afrika. Få av forfatterne er enige i at en middelklassedefinisjon kun basert på inntekt er hensiktsmessig. Av dem som vektlegger økonomiske definisjoner mest (Carola Lentz, Tim Stoffel og Oluyele Akinkugbe) er det ingen som aksepterer at man kan ha en så lav inntekt som to dollar for at dagsarbeid og likevel tilhøre middelklassen. Dersom middelklassen må tjene over fem dollar hver dag, blir den forsvinnende liten i Afrika. Dette indikerer at den økonomiske veksten kontinentet som helhet har opplevd de siste 15 årene, ikke blir fordelt jevnt utover befolkningen. Snarere tvert imot viser forfatterne at ulikheten mellom rike og fattige øker kraftig, og at mellomsjiktet, middelklassen, ikke får «sin» andel i den økonomiske velstandsøkningen.

«Middelklassen» i Afrika kjenner i likhet med fattige på en usikkerhet i forhold til arbeidsløshet, sykdom og prisøkninger på basisvarer.

Økende forskjeller. Sirkku Hellsten bruker sitt kapittel til å vise at det ikke er noen direkte sammenheng mellom økt middelklasse og økt (krav om) demokrati i Afrika, slik mange hevder har vært tilfellet i Europa. Hun mener at i dagens Afrika er det så mange ulike verdisystemer, blandinger av tradisjonell solidaritet og individualisme, patrimonialisme og egenrådighet at klasseanalyser mister forklaringskraft. At middelklassen i Afrika, i alle fall i Tanzania som Hellsten skriver mest om, dessuten er helt avhengig av elitens goodwill for å kunne drive entreprenørskap eller for å få en brukbar betalt jobb i staten, gjør at de ikke nødvendigvis er pådrivere for et sterkt demokrati. Dette vil jo svekke elitens makt, noe som igjen vil minske middelklassens mulighet for å forbli middelklasse. Til dét er de fattige for mange. Akinkugbe og Karl Wohlmuth er inne på det samme når de argumenterer for at middelklassen må være pådriver for at staten skal levere offentlige tjenester som sikkerhet, utdanning, helsetjenester, infrastruktur dersom de vil være med på å endre samfunnene de lever i. Men de konkluderer med at den øvre middelklassen kjøper tjenestene som det offentlige er forventet å tilby på det private markedet isteden, fordi staten ikke gjør jobben sin. Det laveste middelklassesjiktet har derimot ikke økonomisk mulighet til dette, og heller ikke kapasitet til å presse staten til å levere tjenestene til en lav nok pris. Dermed forblir det laveste middelklassesjiktet marginalisert og akterutseilt, mens den høyere middelklassen aspirerer mot å bli elite.

Middelklasse for alle. I tillegg til de generelle kapitlene i bokens første halvdel, inneholder den også casestudier fra Kenya, Sør-Afrika, Nigeria, Angola og Tanzania. Slike detaljerte studier har manglet i tidligere akademiske analyser av «middelklassen» i Afrika. Jeg skriver «middelklassen» i anførselstegn fordi jeg er enig med de forfatterne i boken som er svært skeptiske til å bruke begrepet på afrikanere overhodet. I sitt kapittel om Angola vil Jon Schubert heller bruke «politisk bevisste, ikke-fattige mennesker» enn «middelklasse» om denne befolkningsgruppen i landet. Dieter Neubert hevder at «middelklassen» i Kenya karakteriseres av å ha sterke familiebånd, være religiøse, ha en eller annen i bekjentskapskretsen som har reist fra landet og sender penger hjem samt være aktive brukere av mobiltelefoni. Men, sier han, akkurat det samme kjennetegner også de fattige så vel som eliten. Likevel – «middelklassen» har mer til felles med de fattige ved å hele tiden kjenne på en usikkerhet i forhold til arbeidsløshet, sykdom og prisøkninger på basisvarer. Neuberts forsøk på å dele den kenyanske befolkingen inn i Bourdieu-inspirerte sosiokulturelle grupper viser at nesten alle, på en eller annen måte, kan sies å tilhøre middelklassen. Det er veldig få som vil snakke om seg selv som fattige eller som rike. Begge deler er stigmatiserende, selv om rikdom er mer akseptert enn fattigdom. Neubert stiller spørsmål om hvorvidt ønskene til den afrikanske middelklassen er inspirert av den globale middelklassens liv. Da er det i alle fall soleklart at Afrikabankens økonomiske definisjon ikke er en god indikasjon på hvem som tilhører middelklassen; globale middelklassegoder som en gammel bruktbil og høyere utdanning koster som oftest mer i Afrika enn i Europa.

Sørafrikansk unntak. Redaktør Melber avslutter med å si at middelklassebegrepet er vanskelig å bruke hensiktsmessig i Afrika. Selv om klasse muligens kan ha noe for seg, påpeker han at andre identiteter og interessefellesskap som etnisitet, religion, klantilhørighet, farge (eller pigmentation som han politisk korrekt kaller det) spiller en mye større rolle enn klasse. Og selv om kapittelet som

Globale middelklassegoder som en gammel bruktbil og høyere utdanning koster som oftest mer i Afrika enn i Europa.

med analyser fra Sør-Afrika konkluderer med at klasseaspektet er svært relevant og middelklassen høyst eksisterende, vil jeg hevde at Sør-Afrika utgjør unntaket på kontinentet; landet har både hatt apartheid og stor gruvedrift som begge har gitt grobunn for en felles arbeiderklasseidentitet, hvor enkelte, etter 1994, gradvis utviklet seg mot en middelklasse. I resten av Afrika, derimot, er jeg enig med de bidragsyterne som mener «middelklasse» er en lite anvendelig kategori for å forstå både solidaritet og identitet blant afrikanere i dag.