Middelklassen uten midler

Henning Melber (red.): The Rise of Africa’s Middle Class. Myths, Realities and Critical Engagements Zed Books. UK

Dette er et meget solid akademisk arbeid hvor alle forfatterne er kritiske – til dels svært kritiske – til denne forståelsen av middelklassen i Afrika

Hansen er fast anmelder i Ny Tid.

The Rise of Africa’s Middle Class Myths, Realities and Critical Engagements

Henning Melber (red.)

Zed Books

UK

Myths, Realities and Critical Engagements er undertittelen til denne boken redigert at den svenske sosiologen, statsviteren og Afrika-forskeren Henning Melber. Og det er dette boken handler om. Alle bokens ti kapitler er kritiske til det siste tiårets mantra om at Afrikas middelklasse øker raskt og kraftig. Denne myten startet med at den afrikanske utviklingsbanken i 2011 definerte middelklassen i Afrika til å inkludere alle som disponerte mellom to og ti dollar om dagen, noe som resulterte i at 300 millioner afrikanere, nesten en tredjedel av kontinentets innbyggere, tilhørte middelklassen. Det var da allerede et faktum at afrikanske økonomier økte kraftig på 2000-tallet; når middelklassen også økte, viste det implisitt at rikdommen kom flere til gode.

Ujevnt fordelt. The Rise of Africa’s Middle Class er et meget solid akademisk arbeid hvor alle forfatterne er kritiske – til dels svært kritiske – til denne forståelsen av middelklassen i Afrika. Få av forfatterne er enige i at en middelklassedefinisjon kun basert på inntekt er hensiktsmessig. Av dem som vektlegger økonomiske definisjoner mest (Carola Lentz, Tim Stoffel og Oluyele Akinkugbe) er det ingen som aksepterer at man kan ha en så lav inntekt som to dollar for at dagsarbeid og likevel tilhøre middelklassen. Dersom middelklassen må tjene over fem dollar hver dag, blir den forsvinnende liten i Afrika. Dette indikerer at den økonomiske veksten kontinentet som helhet har opplevd de siste 15 årene, ikke blir fordelt jevnt utover befolkningen. Snarere tvert imot viser forfatterne at ulikheten mellom rike og fattige øker kraftig, og at mellomsjiktet, middelklassen, ikke får «sin» andel i den økonomiske velstandsøkningen.

«Middelklassen» i Afrika kjenner i likhet med fattige på en usikkerhet i forhold til arbeidsløshet, sykdom og prisøkninger på basisvarer.

Økende forskjeller. Sirkku Hellsten bruker sitt kapittel til å vise at det ikke er noen direkte sammenheng mellom økt middelklasse og økt (krav om) demokrati i Afrika, slik mange hevder har vært tilfellet i Europa. Hun mener at i dagens Afrika er det så mange ulike verdisystemer, blandinger av tradisjonell solidaritet og individualisme, patrimonialisme og egenrådighet at klasseanalyser mister forklaringskraft. At middelklassen i Afrika, i alle fall i Tanzania som Hellsten skriver mest om, dessuten er helt avhengig av elitens goodwill for å kunne drive entreprenørskap eller for å få en brukbar betalt jobb i staten, gjør at de ikke nødvendigvis er pådrivere for et sterkt demokrati. Dette vil jo svekke elitens makt, noe som igjen vil minske middelklassens mulighet for å forbli middelklasse. Til dét er de fattige for mange. Akinkugbe og Karl Wohlmuth er inne på det samme når de argumenterer for at middelklassen må være pådriver for at staten skal levere offentlige tjenester som sikkerhet, utdanning, helsetjenester, infrastruktur dersom de vil være med på å endre samfunnene de lever i. Men de konkluderer med at den øvre middelklassen kjøper tjenestene som det offentlige er forventet å tilby på det private markedet isteden, fordi staten ikke gjør jobben sin. Det laveste middelklassesjiktet har derimot ikke økonomisk mulighet til dette, og heller ikke kapasitet til å presse staten til å levere tjenestene til en lav nok pris. Dermed forblir det laveste middelklassesjiktet marginalisert og akterutseilt, mens den høyere middelklassen aspirerer mot å bli elite.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.