Michael vs. Justin

Michael Jackson ble popens aller største stjerne ved å gjøre musikken sin mer hvit. Nå falmer storheten, men en utfordrer gjør seg klar til å ta over den populærkulturelle tronen. Hans suksessoppskrift er å gjøre musikken sin mer svart.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I videoen til «Thriller» fra 1982 forvandles Michael Jackson til en råtnende zombie, som like fullt fortsetter å danse og synge foran øynene på kjæresten sin. Nå er den humoristiske skrekkfilmhyllesten blitt blodig alvor for superstjerne Jackson: Både karrieren, kroppen, økonomien og livet til er i ferd med å gå fullstendig i oppløsning. Og som det ikke var nok: En ung, hvit tidligere boyband-stjerne lager bedre Michael Jackson-plater enn Jackson selv.

Det er som i actionfilmen «Face/Off» av John Woo fra 1997. Der bytter John Travolta og Nicholas Cage ansikt i en komplisert operasjon, slik at den hederlige politimannen Sean Archer fanges i kroppen til erkeskurken Castor Troy – og omvendt. Nå virker det som om Michael Jackson og Justin Timberlake har gått gjennom samme operasjon.

Jackson er i ferd med å rote bort karrieren i plastiske operasjoner, endeløse skandaler og stadig mindre interessant musikk, mens den tidligere så bleke boybandstjernen Justin Timberlake lager sexy, dansbar og funky popmusikk av beste Michael Jackson-merke. En «face/off»-operasjon kunne forklart både Timberlakes forvandling til en av klodens morsomste popstjerner og Jacksons stadig mer eksentriske oppførsel, men sannheten er nok en smule mer komplisert.

Popens konge

Tidlig på 80-tallet ble Michael Jackson «the king of pop» og populærkulturell og kommersiell tungvekter ved å gjøre seg selv og musikken sin hvitere. Samtidig banet han paradoksalt nok vei for svart musikk på hitlister, TV og radio. Nå har ting snudd, og når Justin Timberlake i 2003 skaffer seg troverdighet, kunstnerisk integritet og salgbarhet er det ved å gjøre musikken sin svartere.

Popbransjen i USA har nesten alltid vært en stadig vekselvirkning mellom svart og hvit musikkultur, og Michael Jackson er et av de tydeligste eksemplene. Han debuterte med Jackson 5 allerede i 1969, 11 år gammel, på Motown – et plateselskap som spesialiserte seg i å gjøre svart musikk spiselig for et hvitt ungdomspublikum. Men det var «Thriller» i 1982 som var den perfekte fusjonen mellom svart disco, funk og soul og hvit pop og rock.

Jackson og produsent Quincy Jones hentet inn et fotballag hvite musikere for å spille på «Thriller»: Jeff Porcaro, trommeslager i Toto, sto for det rytmiske drivet, Van Halens virtuose gitarist Eddie Van Halen bidro med riff og solo på «Billie Jean», skuespilleren Vincent Price snakket om «the funk of 40 000 years» på tittelsporet – men hadde ikke James Brown i tankene. Og ikke minst: Den sukkersøte popduetten «The Girl Is Mine» med Paul McCartney. Oppskriften traff blink; Jackson ble den første svarte popstjernen på MTV, og «Thriller» har i dag solgt over 40 millioner eksemplarer.

Men Jackson stoppet ikke der. Samtidig som både musikken og Jackson selv ble flere hakk hvitere på «Bad» i 1987, var svart musikk – i form av hip-hop og r&b – i ferd med å ta over hitlistene. På 90-tallet har Jackson paradoksalt nok forsøkt å finne tilbake til sine musikalske røtter. På «Dangerous» fra 1992 sparket han ut Quincy Jones til fordel for produsent Teddy Riley – som har fått æren for hip-hop/soul-fusjonen «new jack swing» med grupper som Guy og Blackstreet. Og på 2001s «Invincible» tok Jackson det helt ut, og hentet inn svarte artister som Babyface, R. Kelly, Brandy, Rodney «Darkchild» Jerkins og til og med den avdøde rapperen Notorious B.I.G. i et desperat forsøk på å oppdatere seg til popmusikken på 2000-tallet.

I 2001 var det også premiere på Jacksons egen Halloween-spesial, en slags oppfølger til «Thriller» kalt «Michael Jackson’s Ghosts». Den ble vist på musikkanaler som MTV og VH1, basert på et 1993-manus av Stephen King – og skulle vise seg å være et skremmende omen for Jacksons videre liv. I løpet av 38 minutter møter vi den ensomme ulven Michael Jackson, som elsker å skremme naboguttene med sine spøkelseshistorier. Men idyllen blir brutt når innbyggerne og ordføreren i «Normal Valley» stormer Jacksons slott i en scene som er «Frankenstein» verdig.

I filmen klarer Jackson seg, men parallellene til politiets storming av Jacksons ranch, Neverland, i november i fjor er slående, og denne gang er det langt fra sikkert at «the king of pop» klarer å overbevise om sine gode intensjoner. For i «Michael Jackson’s Ghosts» var ikke 45-åringen siktet for ni punkter av barnemishandling og bedøving av barn. Han sto heller ikke i fare for å miste foreldreretten til sine egne små.

Den nye kongen

Samtidig som Michael Jackson mistet grepet over tidsånden, har en ny generasjon popstjerner med 80-tallets Jackson som forbilde vokst frem. En av dem er Justin Timberlake, som med 2002s «Justified» ga ut popalbumet Jackson ganske sikkert har våte drømmer om. Timberlake ble berømt gjennom boybandet

  • Nsync, som i 1998 slo gjennom med musikk produsert av svenskene Max Martin, Kristian Lundin og Denniz Pop. De opplevde på tampen av 90-tallet stor suksess med låtskriving for Backstreet Boys, Ace Of Base og Britney Spears – og nå skal de arbeide med verdenslanseringen av norske Marion Ravn.
  • Nsync ante imidlertid at den glatte svenskpopen var på vei ut – til fordel for mer hip-hop-inspirerte toner, rytmer og harmonier. På gruppens tredje album, «Celebrity» (2001), er Max Martin fortsatt med – men det er også hip-hop-produsentene The Neptunes. Og da det ble tid for solodebuten året etter, tok Timberlake skrittet helt ut.

«Justified» er skrevet i samarbeid med The Neptunes og Tim «Timbaland» Mosley, som sammen med Dr. Dre utgjør den mest kommersielle, suksessfulle og kunstneriske interessante produsenttroikaen på 00-tallet – både innen hip hop og pop.

På «Justified» fyller The Neptunes og Timbaland samme – eller motsatt om du vil – funksjon som Toto og Eddie Van Halen på «Thriller»: De tar Timberlakes hvite pop ned på gatenivå, og gjør den svartere og mer funky. Resultatet blir nok en perfekt fusjon; denne gang av glatte popballader og boyband-innstilling på den ene siden og hip-hop-rytmer, futuristisk funk og vellykkede samarbeid med rappere på den andre.

Ringen er sluttet, og det er som om Michael Jackson har gjenoppstått som hvit unggutt med en drøm om at han egentlig er svart.

---
DEL

Legg igjen et svar