Mezzosopranens skjebne

To av verdens fremste mezzosopraner er ute med ny cd. De har samme akkompagnatør, men forholder seg forskjellig til mezzosopranens «skjebne» og til sangrepertoaret. På samme måte som en fiolinist har et mye større solorepertoar å ta av enn en bratsjist, finnes det mange flere heltinneroller for sopraner enn for mezzosopraner. Mezzosopranen får heller rollen […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

To av verdens fremste mezzosopraner er ute med ny cd. De har samme akkompagnatør, men forholder seg forskjellig til mezzosopranens «skjebne» og til sangrepertoaret.

På samme måte som en fiolinist har et mye større solorepertoar å ta av enn en bratsjist, finnes det mange flere heltinneroller for sopraner enn for mezzosopraner. Mezzosopranen får heller rollen som venninnen eller en utspekulert rival, og i barokkopera får hun ofte spille menn, såkalte bukseroller, gjerne som en erstatning for kastratsangere. Som en kontrast til heltinnens «uskyldige» kjærlighet blir hun ofte en representant for en aktiv og gjerne aggressiv seksualitet, eller – i bukserollenes tilfelle – en tvetydig sådan med homoerotiske undertoner.

Sexy lady

Derfor er det ikke helt rimelig når den amerikanske mezzosopranen Susan Graham på sin siste cd «klager» på at hun ikke får være en «sexy lady» – det dreier seg bare om en annen type seksuell utstråling enn den man finner i de tradisjonelle kjønnsrollene. Klagen framføres via en sang av samme navn skrevet til henne av landsmannen Ben Moore (f. 1960). Denne sangen var et av ekstranumrene på en konsert Graham holdt i Carnegie Hall i april i fjor, og det er denne konserten som nå er gitt ut på cd på Erato.

Moores bidrag er det yngste på plata. Det eldste er Johannes Brahms’ Zigeunerlieder fra 1887-88. Størsteparten av programmet er fra slutten av 1800-tallet og første firedel av 1900-tallet. Claude Debussy (1862-1918) er representert med fire av sine Proses lyriques (1892-93) samt «Fantoches», Alban Berg (1885-1935) med sine Wagner-inspirerte Sieben frühe Lieder, og Francis Poulenc (1899-1963) med Quatre poèmes de Guillaume Appollinaire fra 1931. I tillegg inneholder cd-en «Liebst du um Schönheit» av Mahler og sanger av André Messager (1855-1929), Moïses Simons (1888-1945) og Graham-favoritten Reynaldo Hahn (1874-1947).

Grahams har en stor og vakker stemme, en som egner seg for en stor sal og som når ut. Når det gjelder den mer intime delen av vokalrepertoaret, som solosangen tilhører, kreves det imidlertid kanskje en annen type tilnærming enn den hun har. Hun har en konstant vibrato og en litt ensartet stemme som kan gjøre at de individuelle sangenes egenart ikke hentes fram i så stor grad som de burde. Graham akkompagneres av en av vår tids største sangakkompagnatører Malcolm Martineau.

Språklig bevisst

Martineau akkompagnerer også den tsjekkiske mezzosopranen Magdalena Kozená på hennes nye cd. Kozená har de siste åra utviklet seg til å bli en av de mest spennende i sitt fag. Hun er en intelligent artist som har bestemte oppfatninger om hva hun vil spille inn. Det er betegnende at hennes første solosanginnspilling, som kom i 2000, inneholdt sanger av landsmennene Dvorák, Janácek og Martinu.

Nå er hun ute med en solosanginnspilling der hun igjen selv har handplukket verkene. Denne gangen er tanken å lage et musikalsk portrett av første halvdel av det tjuende hundreåret. Dette har hun gjort gjennom å plukke ut fem sangsykluser på fem forskjellige språk. Det språklige aspektet er svært viktig for Kozená; hensikten med programmet på denne cd-en, som er utgitt på Deutsche Grammophon, er å vise hvordan hvert språk former og farger musikken på sin individuelle måte.

De fem syklusene er Maurice Ravels Chansons madécasses, Dmitrij Sjostakovitsj’ Satirer etter tekster av Sasja Tsjornij, Ottorino Resphigis Il tramonto, Erwin Schulhoffs Drei Stimmungsbilder og Benjamin Brittens A Charm of Lullabies.

Ravels syklus er opprinnelig skrevet for mannsstemme. For Kozená er imidlertid ikke det noen hinder: Hvorfor skal ikke hun kunne synge mannsroller, spør hun i tekstheftet – hun har da sunget mange bukseroller på scenen og er vant til menns roller. For henne blir altså mezzosopranens «skjebne» en styrke hun kan utnytte til å utvide sitt repertoar.

Kozená har en stemme som er både klar og gjennomtrengende samtidig som hun bevarer en mjuk velklang i bunnen. Det som etter min mening gjør henne til en mer spennende sanger enn Graham, i hvert fall i sangrepertoaret, er at hun i større grad varierer stemmen i den hensikt å formidle musikkens språklige budskap.

I tillegg til nevnte Martineau akkompagneres Kozená av Henschel-kvartetten, fløytisten Paul Edmund-Davies og cellisten Jirí Bárta.

---
DEL

Legg igjen et svar