Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Mexicos sårbare likgravere

Dark Suns (Soleils Noirs)
Regissør: Julien Elie
(Canada)

TRUET / Med livet som innsats forsøker meksikanere å grave opp likene av sine døde slektninger mens de trues av både kartellene og myndighetene i et livsfarlig terrorvelde.

«Jeg vil være som Supermann», sier eieren av en biljardhall i Guerrero mot slutten av Julien Elis dokumentarfilm Dark Suns. De siste fem årene har han har brukt fritiden sin til å lete etter liket av broren, som ble kidnappet. Infrarøde superkrefter ville gitt ham muligheten til å se gjennom jordlaget og gjort spade og greip overflødig.

Men det er ikke arbeidet med letingen som bekymrer ham. Å lete etter et familiemedlem er farlig; antallet meksikanere som har forsvunnet, er så mange at han risikerer å grave opp andre levninger enn broren han leter etter.

Levningene tilhører andre familiers sårt savnede slektninger, men for de korrupte personene som har begravd dem, er dette bare ubehagelige bevis – og innehaveren av biljardhallen blir stadig truet på livet.

[ntsu_vimeo url=”https://vimeo.com/272011827″ width=”660″]

Vi ser ham finne en sko, med foten inni. Skoen er størrelse fire eller fem og kan ikke være brorens, men tilhører en av de 32 000 andre rapporterte savnede.

Hans lengsel etter superkrefter, en innbilt og uoppnåelig fantasi, understreker bare hvor hjelpeløs han og andre innbyggere er, der de er fanget i et terrorvelde mellom organisert kriminalitet og myndighetene.

I baklommen har han en hestesko av kobber, dels for at den skal bringe ham hell, dels for at familien lett skal kunne identifisere ham hvis også han forsvinner.

Han er et av flere vitner i denne langvarige og deprimerende filmen; en ansamling av lidelse som i kraft av sitt omfang viser hvor gjennomgripende voldstrusselen henger over Mexicos befolkning.

Voces sin Eco

Dark Suns er elegant filmet i svarthvitt, respektfullt tilbakeholdent og aldri sensasjonspreget, og den tillater frykten å bygge seg opp hos tilskueren.

Filmen starter i Ciudad Juárez, en av de mest folkerike byene i Chihuahua og beryktet for sin brutale kartellrelaterte kriminalitet. På ett tidspunkt var den verdens mest voldelige by, og siden 1993 har den hatt en epidemi av kvinnedrap. Hundrevis av kvinner er blitt myrdet, åpenbart uten konsekvenser, et fenomen som tillegges en opprinnelig protest mot NAFTA-avtalen, men som utviklet seg til at folk dreper kvinner nærmest som en sport. Gjerningsmennene er knyttet til organisert kriminalitet og nyter derfor en viss beskyttelse.

«Det er som i militæret», sier en innbygger. «Du blir enten innkalt eller drept.»

«Vi gjør jobben myndighetene ikke vil gjøre», sier en gruppe kvinner fra organisasjonen Voces sin Eco (stemmer uten ekko), pårørende som leter etter slektninger i saker der det ikke ser ut til å skje stort fra politiets side.

Filmen fortsetter i Ecatepec. Etter hvert som kvinnedrapene ble utbredt over hele landet, er Ecatepec blitt det farligste stedet i landet for en kvinne, blir vi fortalt. Som Ciudad Juárez har byen en overveiende andel av fattige fabrikkarbeidende kvinner; mange av dem fanges på byens torg eller i de dårlig opplyste gatene og forsvinner sporløst.

Sårbare illegale migranter

Transport av illegale migranter er en viktig inntektskilde for organiserte kriminelle gjenger, og migrantene er spesielt sårbare. Det foreligger en mistanke om at narkokartellene samarbeider med amerikanske myndigheter om å bremse migrantstrømmen til USA, noe som er viktig for amerikansk utenrikspolitikk.

Politifolk og taxisjåfører mottar dusører for å fange migranter og overgi dem til myndighetene. I tillegg kan migrantene lett havne i skvis mellom rivaliserende karteller, som ikke bare konkurrerer om narkomarkedet, men også bedriver utpressing og kidnapping. 72 uregistrerte migranter ble regelrett henrettet av Zeta-kartellet i 2010, i forbindelse med en krangel om territorier kartellene imellom.

I et land der mange meksikanere tortureres og drepes på ufattelige måter, lider folket under en konstant frykt – de er riktignok fortsatt i live, men tvinges til å jobbe for kartellene, adskilt fra sine familier og uten å ha lov til å ta kontakt med dem.

Vi hører om en ung mann som blir tildelt en politiuniform med beskjed om å patruljere et område for å hindre andre å komme inn. Noen kvinner tvinges til sexslaveri. «Det er som i militæret», sier en innbygger. «Du blir enten innkalt eller drept.»

Ingen unnslipper truslene

Heller ikke journalister er trygge. I Mexico by ble fotojournalisten Rubén Espinosa, som dekket protester og opprør, funnet brutalt torturert og drept sammen med fire kvinner i en leilighet i 2015. Han hadde reist til hovedstaden for å unnslippe de farligere områdene Xalapa og Veracruz, der han jobbet under stadig hyppigere trusler.

Å lete etter et familiemedlem er farlig; antallet meksikanere som har forsvunnet,er så mange at han risikerer å grave opp andre levninger enn broren han leter etter.

De mange forbrytelsene vi får høre om i Dark Suns, gir oss en økende og uunngåelig følelse av klaustrofobi. Vi etterlates med et inntrykk av at selv om den massive byrden av døde og forsvunne er enorm, kan den ikke sammenlignes med byrden som påføres de levende – det finnes ikke en eneste innbygger som unnslipper denne beleiringen, og alle går med en knute i magen av frykt for hvem som kommer til å være den neste som rammes.

Samtidig innser vi at det er mange som gjør motstand mot dette «stille terrorregimet», der sannheten ikke kan undertrykkes. Deler av Mexico er en enorm massegrav «med en lukt du ikke kan kvitte deg med», hører vi. En grufull observasjon, men også en påminnelse om at hukommelsen ikke dør så lett.


Oversatt av Iril Kolle

Carmen Gray
Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.

Du vil kanskje også like