Metafysiske gateblikk


DOKUMENTAR: Khalik Allahs portrettkunst beveger seg i områder som ellers bare betraktes av overvåkningskameraer.

Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com
Email: endreeid@gmail.com
Publisert: 2015-08-19

Field Niggas

Regi og foto: Khalik Allah

Strømming av filmen: Field Niggas er tilgjengelig for Ny Tids egne abonnenter og ONLINE+ løss

.

Abonnement halvår kr 450

«Det er som en hund – ser du på hunden, angriper den deg. Det er det samme med politiet.»
En gatevandrer i portrettdokumentaren Field Niggas snakker om politimennene som patruljerer de nattlige gatene i 125th St. og Lexington Avenue i Harlem i New York. Som mange andre i nabolaget er han vant til mistenksomme blikk.
«Jeg ser ingen andre fotografer der jeg filmer, bare overvåkningskameraer,» skriver regissøren Khalik Allah i et artist statement. Han har tatt mange bilder i disse Harlemgatene. I kortfilmer som Slang Aperture, Urban Rashomon, Antonyms of Beauty og Street Opera forstår vi at han er kjent med miljøet, og at han kjenner mange av folkene som henger rundt på gatehjørnene. Noen er narkomane, uteliggere, prostituerte, tyver. Noen er tilfeldige forbipasserende. Noen er udefinerte beboere.
Felles for mange av dem er at de er utstøtte, uglesette, og at det eneste mediet som ellers ser dem, er kontrollsamfunnets blikk. Allah vet at det å ta et portrettfotografi er å se et menneske med et bestemt blikk, det er å relatere seg til et menneske på en bestemt måte. Han forsøker å se nattevandrerne med et annet blikk enn det mistenksomme og dømmende – et som ikke er interessert i sedlene og cracken de har i lomma.

Passordet til filmen er “True”.

Nærbilder. Gatevandrerens hundemetafor fører tankene til Samuel Fullers White Dog (1982). Fuller var en nærbildets poet i den amerikanske etterkrigsfilmen, og skapte her et følelsesladd og glefsende uttrykk for antirasisme. Rasisme hadde vært et gjennomgangstema for den amerikanske regissøren, som vist i glimrende filmer som The Steel Helmet (1951), China Gate (1957), Run of the Arrow (1957) og Shock Corridor (1963) – men det var i White Dog det fikk sin mest konsentrerte form.
Her tok han for seg historien om en hund som er lært opp til å angripe og drepe svarte mennesker så fort den kaster sitt blikk på dem. En svart hundetrener prøver å kurere den, i troen på at dens rasisme er opplært og ikke naturlig.
For Fuller var det viktig med det han selv kalte «visual emotion». Han kunne være didaktisk i måten han behandlet sine temaer …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)