Metabuskis på Hotell Cæsar

Den 5. februar hadde Georg Friedrich Händels Julius Cæsar i Egypt premiere på Den norske Opera. Det er første gang på 25 år at en barokkopera er blitt framført der, så det er en begivenhet som naturlig nok har tiltrukket seg en del oppmerksomhet. Store forventninger Oppmerksomheten blir ikke mindre av at orkestret ledes av […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den 5. februar hadde Georg Friedrich Händels Julius Cæsar i Egypt premiere på Den norske Opera. Det er første gang på 25 år at en barokkopera er blitt framført der, så det er en begivenhet som naturlig nok har tiltrukket seg en del oppmerksomhet.

Store forventninger

Oppmerksomheten blir ikke mindre av at orkestret ledes av den kjente italienske barokkspesialisten Rinaldo Alessandrini, som de siste 15 åra sammen med sitt ensemble Concerto Italiano har vært med på å sette standard for historisk korrekt framføring av tidlig musikk. Med seg til framføringa i Oslo har han ei continuogruppe fra Concerto Italiano.

Regissøren har ikke oppholdt seg like lenge på den tidligmusikalske scenen, men den 34 år gamle nordmannen Stefan Herheim har likevel allerede greid å gjøre seg bemerket på de europeiske operascenene. Med sine uortodokse oppsetninger har han greid både å skape både entusiasme og forargelse.

Forventningene var derfor i høyspenn da man satte seg for å oppleve hva de to på hver sitt felt nyskapende kunstnerne hadde fått til i fellesskap.

Händels Julius Cæsar ble uroppført i London i 1724, da komponisten var på toppen av sin karrière. Historiens ramme er Cæsars besøk i Egypt i 48-47: Han har beseiret Pompeius og forfulgt ham til Egypt, hvor Ptolemeus regjerer. Handlinga er imidlertid i all vesentlighet fiktiv. Det åpner med at Cæsar da han ankommer Egypt, blir møtt av Ptolemeus’ general Akillas, som medbringer Pompeius’ avkappete hode som en gave. Cæsar reagerer med avsky og får dermed Ptolemeus som fiende. Det kulminerer med en kamp som Cæsar vinner, og han innsetter Ptolemeus’ søster Kleopatra som dronning.

Opera for danskebåten

Musikken til Julius Cæsar er noe av det fineste Händel skrev – særlig Kleopatras arier er hjerteskjærende skildringer av hennes prøvelser. Og handlinga, som er dramatisk velorganisert, tett sammensydd og troverdig, omfatter mange av de sentrale menneskelige temaene, som hat, kjærlighet, stolthet, tilgivelse, mot og livets forgjengelighet. Iscenesatt og framført på den riktige måten kan denne operaen problematisere disse temaene – og følelsene assosiert med dem – hos tilskueren.

Stefan Herheim ser det tydeligvis ikke på den måten. Han virker besatt av én eneste tanke: Opera må i ett og alt eksplisitt koples opp mot dagsaktuelle begivenheter for i det hele tatt å ha relevans. Og dersom den framstår som nedstøvet, vel, da «skyldes det at menneskene er blitt nostalgiske», som han skriver i programheftet. Jeg ser en annen mulighet, nemlig at de for hvem den framstår som nedstøvet, mangler eller har mistet følelsen for hva opera som særegen kunstform kan formidle. Dessverre er det disse som har fått være premissleverandører for Herheims oppsetning.

Oppsetningen begynner med en tematisering av operaframføringssituasjonen. Koret er Det norske Folk, som er kommet storøyd til Folketeateret for å oppleve denne fremmede kunstarten; «nå blir det opera!» synger de entusiastisk. Og opera blir det, opera for folket. For Herheim er folkets mann, og han gir folket det han tror de (vi) vil ha. Åpenbart er han overbevist om at vi ikke vil ha det vi faktisk er kommet for å se, følgelig blir alt ble gjort for å lede oppmerksomheten bort fra det som faktisk skjer mellom karakterene på scenen og over på underbuksehumor av typen onanisimulasjon og rompeklapsing. Knapt et minutt får vi nyte musikken uten at det må skje et eller annet en eller annen plass som får oss til å miste konsentrasjonen – hvilket er ironisk, for hvis det er noe som er bra i denne oppsetningen, er det Alessandrinis musikalske ledelse og operaorkestrets florlette og delikate spill.

Ved å gjøre en av Händels fremste seriøse operaer til en slags metabuskisfarse sier Herheim i praksis at denne operaen (bare denne?) ikke holder mål, at den og dens pretensjoner ikke kan tas på alvor lenger. Og han fjerner muligheten for at dramaet og musikken kan gripe tilskueren på sine egne premisser. Da bør tilskueren føle seg snytt.

Sangerne gjør generelt en god jobb. Særlig imponerer barytonen Johan Rydh som Akillas og Birgitte Christensen som Kleopatra. Kontratenoren Charles Humphries i rollen som Ptolemeus er imidlertid en skuffelse – stemmen hans er ikke sterk nok til å nå over orkestret.

---
DEL

Legg igjen et svar