Tore Linné Eriksen: Sør-Afrikas historie. Førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring. Portal forlag, 2016
Før jeg gyver løs på Tore Linné Eriksen utmerkede bok om Sør-Afrikas historie, kan det være på sin plass å minne litt om Norge og norske aktører i kampen mot apartheid i Sør-Afrika.
Norge og norske solidaritetsorganisasjoner har gjennom de siste 60 årene hatt et aktivt forhold til flere afrikanske land. Det har dreid seg om støtte til frigjøringskampen mot kolonimaktene, bistand, utvikling og mye annet.
I denne klyngen av land skiller ett seg ut: Sør-Afrika. Det skyldes apartheidsystemet med sitt undertrykkende og umenneskelige raseskille. I mange tiår var norske solidaritetsorganisasjoner blant de fremste internasjonalt i kampen mot raseskillepolitikken. Allerede fra slutten av 1950-tallet kalte norske ungdomsorganisasjoner til politisk kamp. Nasjonalkomiteen for internasjonalt ungdomsarbeid (NIU) var tidlig på banen. Da man på 1960-tallet fikk et klart flertallsvedtak i NIU med krav om norsk boikott av Sør-Afrika, stemte Unge Høyre som eneste organisasjon mot. Allerede i 1963 ga Utenriksdepartementet de første bevilgningene til norske organisasjoner som kjempet mot apartheidregimet. I 1967 ble Fellesrådet for Det sørlige Afrika en samlende organisasjon i kampen mot apartheid. I 1973 vedtok Stortinget at det skulle bevilges penger til humanitær bistand til frigjøringsorganisasjoner fra det sørlige Afrika i eksil. Fra tidlig på 1980-tallet ble LO kanal for norsk offisiell støtte til den store svarte fagorganisasjonen COSATU. Mellomkirkelig råd fikk ansvaret for den økonomiske støtten til kirker og kristne institusjoner som var i opposisjon til regimet, SAIH formidlet penger til studentbevegelsen, og Norsk Folkehjelp var kanal for den humanitære støtten til ANC i eksil. The World Campaign against Military and Nuclear Armament of South Africa ble ledet av den sørafrikanske eksilpolitikeren Abdul Minty – med base i Oslo. Denne kampanjen fikk økonomisk støtte blant annet fra Sverige og Norge, men i 1983 kuttet den norske regjeringen med Svenn Stray som utenriksminister drastisk i støtten. Som en konsekvens av dette kuttet sørget Sveriges statsminister Olof Palme dagen etter for at den svenske støtten ble doblet.
I 1987 fikk regjeringen Brundtland II vedtatt en lov om økonomisk boikott av Sør-Afrika.
Norge bidro fra tidlig på 1960-tallet og frem til 1994 med nærmere to milliarder kroner i kampen mot apartheid. Støtten fra Sverige var enda større, og samlet sett bidro de nordiske regjeringene samt Nederland og sivilsamfunnet, kirkene og fagbevegelsen i Vest-Europa med rundt regnet minst fem milliarder kroner i kampen mot apartheid.
Norske rederier og forretningsinteresser spilte på den annen side på lag med regimet, og ga sine bidrag til at raseskillet kunne fortsette. Mellom 1979 og 1987 ble 40 prosent av oljen Sør-Afrika trengte blant annet til krigføring i nabostatene, fraktet med stor fortjeneste på norske skip med rederiet Sigvald Bergersen som det ledende.
Nobelkomiteen ga etter Sharpville-massakrene i 1960 fredsprisen til lederen for ANC, Den afrikanske nasjonalkongressen, Albert Lutuli og i 1984 til erkebiskop Desmond Tutu for hans og kirkenes kamp mot apartheid, og for forsoning mellom folkegruppene.
Mot slutten av 1980-årene brøt apartheidsystemet sammen. Nobelkomiteen ga fredsprisen til de to som ledet forhandlingene om overgangen til demokrati – regimets siste president Fredrik Willem de Klerk og ANC-lederen Nelson Mandela.
Historieboken har kommet. I Norge er det formidlet veldig mye om Sør-Afrika og forholdet mellom Norge og Sør-Afrika, men vi har aldri fått en historiebok om Sør-Afrika skrevet av en norsk forfatter. Ikke før nå, med boken Sør-Afrikas historie. Førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring av Tore Linné Eriksen.
Det måtte bli Linné Eriksen som til slutt gjorde det. Han er professor i utviklingsstudier, en ener i Norge og blant de fremste i Europa på afrikansk historie. Samtidig er han viden kjent for sitt politiske engasjement både når det gjelder kampen mot apartheid og for internasjonal solidaritet.
Boken bærer preg av forfatterens store kunnskaper og sjeldne fortellerevne. Den har en gjennomført smakfull layout og en språkføring som gjør den lett å lese. Forfatteren trekker på et hav av kilder og erfaringer, og boken har en imponerende litteraturoversikt og opplysende faktabokser.
Den lange historien. Tore Linné Eriksen tar oss med på en spennende gjennomgang av landets lange førkoloniale historie, der de første menneskene vandret rundt for om lag 100 000 år siden og skapte hulekunsten som nå er gjort tilgjengelig for alle. For rundt 45 000 år siden vandret jegere og sankere fra det østlige og sentrale Afrika inn i området, mens kvegfolkene kom så sent som for cirka 2500 år siden.
I boken lærer vi både om de første statsdannelsene i området flere hundre år før noen hvit person hadde satt sin fot i Sør-Afrika, og vi kan lese om hvordan økologiske soner har preget folks hverdag.
De første europeerne kom i 1488 og var portugisere. De formidlet fantasifulle historier tilbake til Europa om møtene på sørspissen av Afrika. Et århundre senere ble portugiserne utfordret av andre europeiske makter – først og fremst nederlenderne, som hadde et maktpolitisk redskap i det østindiske handelskompaniet.
Historien som deretter utspiller seg i Sør-Afrika, er dramatisk, mangfoldig og rystende. Nederlenderne, senere kalt boerne, var de første erobrerne. De var gjennomsyret av et religiøst kall som kom til å prege deres adferd opp gjennom historien. Senere kom britene – og da nyheten om funn av diamanter og gull kom, dro alle slags hvite eventyrere til Sør-Afrika med et felles mål: å bli rik så fort som mulig, koste hva det koste ville.
Perioden fra år 1600 og frem til apartheidstatens oppløsning på 1980-tallet er rystende lesning om de europeiske erobrernes herjinger. Det dreier seg undertrykkelse, slavehold, folkevandringer, jordokkupasjon, utbytting, industrialisering og profittjag, og hele tiden de hvites krenkelse av menneskeverdet med rasisme som det bærende element.
De to meget voldelige krigene mellom de hvite erobrerne – boerne og britene – om den politiske og økonomiske makten i landet, er også en del av historien. Den første krigen utspant seg mellom 1877 og 1881, og den andre mellom 1899 og 1902. Britenes brutalitet mot sivilbefolkningen i disse krigene er skremmende lesning.
Apartheid og frigjøringskamp. Selv om man formelt sett kan tidfeste innføringen av apartheidsystemet til tiden etter den andre verdenskrigen, viser historien etter år 1600 at grunnlaget ble lagt lang tid før – gjennom slavehold, jordokkupasjon og rasisme. Historien viser også at britene var like aktive som noen andre. Men formaliseringen av rasestaten gjennom lovgivning og systematisk maktmisbruk skjøt fart i tiden etter 1945. Systemet var innbringende og vellykket for dem som hadde makten, og totalt ødeleggende for dem som ble undertrykket.
Frigjøringskampen er en sentral del av den lange historien, og går flere hundre år tilbake i tid. I Sør-Afrika som andre steder gjaldt det at systematisk og brutal undertrykkelse også produserte stadig mer motstand. Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) ble dannet i 1912, og var lenge en ikke-voldelig politisk organisasjon. Men dette endret seg etter Sharpville-massakrene i 1960, da unge ledere som Nelson Mandela tok til orde for bruk av våpen og vold i frigjøringskampen. Motstandskampen vokste seg stadig sterkere, og mellom 1985 og 1990 var det flere streikedager blant svarte arbeidere i Sør-Afrika enn i de tidligere 75 årene til sammen. 1980-tallet ble tiåret da det umenneskelige apartheidsystemet gikk i oppløsning. Det ble malt i stykker av indre motstand og ytre press. 11. februar 1990 kom Nelson Mandela ut av fengselsporten som en fri mann etter å ha vært innesperret i 27 år. Han mestret utfordringene som ventet bedre enn noen kunne drømme om, og han ble den sentrale aktør i sluttspillet om Sør-Afrikas frigjøring.
Det kan gå bra. Tore Linné Eriksen skriver nøkternt om denne mannen vi alle beundrer. I sluttkapitlet skriver han sammen med medforfatter Marianne Millstein om problemene og utfordringene som har møtt – og møter – det nye demokratiet i Sør-Afrika etter 1994, og forfatternes analyse av årsakssammenhenger er spennende. Hva skal skje med Sør-Afrika? Klarer de utfordringene som venter i et samfunn med ulikheter større enn noe annet sted i verden, stor arbeidsledighet og med svarte ledere som er blitt korrupte? Forfatterne gir intet sikkert svar, men holder muligheten åpen for at det kan gå bra.
Denne boken er uansett mesterlig skrevet, og et funn for alle som er interessert i Sør-Afrikas historie og utfordringene som venter folk og land.
