Mesterløgneren

Da det enorme bedrageriet ble avslørt, hevdet alle rundt Madoff å være uvitende. Hvordan var det mulig?

Hans Eirik Olav
Epost heolav@gmail.com Tidligere frilanser for Ny Tid, med bakgrunn fra finansbransjen.

The Wizard of Lies

Barry Levinson.

USA

Det finnes kun to grunner til å holde ut i to timer med den anerkjente filmregissøren Barry Levinsons versjon av finansmannen Bernie Madoffs gigantiske finansbedrag (et pyramidespill for svimlende 60 milliarder dollar): Den første er skuespillerprestasjonene til henholdsvis Robert De Niro som den narsissistiske og kaldblodige bedrageren Bernie Madoff, og Michelle Pfeiffer som hans rundlurte og godtroende ektefelle Ruth. De gjør som forventet en strålende innsats. I et ellers tamt forsøk på å vise den menneskelige siden av Madoff i konteksten av et familiedrama, som bommer fullstendig når det gjelder finansverdenens kyniske bakteppe, lever de to opp til ordtaket om at kvalitet aldri går av moten.

Pfeiffers «comeback» til det store lerretet blir forhåpentligvis ikke hennes siste; hennes balansegang mellom «trofast hustru», intetanende offer og styrtrik og bortskjemt kjendisdronning er både mesterlig og troverdig.

Oppsiktsvekkende uvitenhet. Den andre grunnen til å holde ut gjennom denne reisen i narsissisme, selvgodhet og selvbedrag er en kort og eksplosiv scene da representanter for de amerikanske børsmyndighetene (SEC) og det føderale politiet (FBI) konfronterer Madoffs sønner. Myndighetene mener at sønnene umulig kunne ha vært uvitende om farens gigantiske pyramidespill, som foregikk rett for nesene på dem. Satt under press av den kvinnelige representanten for SEC, mister til slutt den underkuede sønnen Mark besinnelsen og utbryter det spørsmålet vi alle ønsker svar på: Den tilsynelatende manglende kjennskapen til finanselitens herjinger og plyndringer i ett av de største bedragerier i Wall Streets historie. «You’re asking me how I didn’t know? Well, I am asking you. You are the FBI. You are the SEC. You investigated him before. So, I am asking you: How the fuck did you not know?»

Denne ordvekslingen finner sted tidlig i filmen, og gir grunn til forhåpning om en spennende og nødvendig granskning og avkledning av bank- og finansverdenens skyggesider. Men dessverre stopper det her. Det er stadig de pengesterke bakmennene på Wall Street som finansierer og «eier» Hollywood. Kanskje det er derfor Madoff i dette formatet presenteres som en «ensom ulv» med et forskrudd forhold til et ellers plettfritt finansmiljø. Oppgjøret med et dysfunksjonelt og gjennomkorrupt finansvesen og dets medsammensvorne, karrierepolitikerne i Washington, uteblir således. I stedet blir vi tatt med på en vandring i den selvforelskede og forstyrrede Madoffs halvhjertede oppgjør med seg selv, mens hans nærmeste familie langsomt, men sikkert går til grunne. Heri ligger regissør Levinsons skivebom; en totalt fraværende vilje til å utforske årsakene til at bedrageren Madoff fikk holde på så lenge som han gjorde.

Det er stadig de pengesterke bakmennene på Wall Street som finansierer og «eier» Hollywood.

Etter hvert som filmen skrider frem og oppgjøret med Wall Street uteblir, følger vi Madoff-familiens nedtur på kloss hold. En stygg historie – som diskuterer offentlighetens nådeløse behandling av Madoffs omgangskrets. Alle moralske skrupler rives bort av tesen om guilt by association, og Madoffs sønner Mark og David korsfestes av en blodtørstig presse. En fengslet Madoff bivåner det hele fra cellen, tilsynelatende med stoisk ro, og med et tilbakevendende behov for å unnskylde sine handlinger. Ifølge Madoff selv har han gjort alt man kan forlange av en far for å beskytte hustru og barn ved å være alene om ugjerningene, og svindelen av intetanende andre forklares med at «de var alle sammen grådige» i betydningen at de hadde seg selv å takke. «Do you think I am a sociopath,» spør karakteren Madoff. Svaret er like selvinnlysende og trivielt som spørsmålet om hvorfor fokuset på bank- og finansmarkedet forblir viktig og ubesvart. Uansett hvor gode skuespillerprestasjoner Pfeiffer og De Niro leverer, lider filmen kraftig under fraværet av et oppgjør med den politiske eliten og pengemakten.

Alle moralske skrupler rives nådeløst bort av tesen om guilt by association, og sønnene Mark og David korsfestes av en blodtørstig presse.

Dystre fremtidsutsikter. All verdiskapning de siste 30–40 år er bygget over nøyaktig den samme lesten som Madoffs pyramidespill (se tidligere artikler i Ny Tid); det vil si pengetrykking, kreditt og gjeld. Når denne gjelden er i ferd med å spise opp pensjonene og fremtiden til kommende generasjoner, er det lett å være enig med Madoff i at «de var ute etter en syndebukk». Det unnskylder selvfølgelig ikke Madoff, men det bidrar med et sårt tiltrengt perspektiv som denne filmen mangler: problematiseringen av folkevalgtes ansvarsløse holdning til sentralbankenes pengetrykking – og ikke minst, bank- og finansinstitusjonenes mulighet til å utstede grenseløst med kreditt for å berike aksjonærer og ledelse, på bekostning av resten av samfunnet. Når den neste finanskrisen tar knekken på insolvente europeiske og amerikanske bankvesen, vil vår «velferdsstat» også følge etter. Da bør vi huske på at nåtidens samfunnsøkonomi og vår velstand er bygget på den samme løgnen og selvbedraget som Madoff forsøker å bortforklare med «menneskenes og systemets innebygde grådighet».

Akkurat som Madoffs pyramidespill til slutt innhentet ham, vil dagens gjeldsbaserte velferdssystem innhente alle oss andre. Det finnes bare én utgang på et fiat-pengetrykkingssystem, slik verden har i dag. Som alle pyramidespill de siste 5 000 år vil også dette kollapse, og før heller enn senere. Da blir spørsmålet til politikerne: «How the fuck did you not know?»

---
DEL