Mesterlig biografi om André Bjerke


Polemikeren som går amok i fylla, men som aldri svikter verbalt, konkurransemennesket og den energiske gjendikteren. Og over det hele skinner en gyllen humor.

Litteraturkritiker i NY TID.
Email: henning.ness@icloud.com
Publisert: 2018-05-02
André Bjerke: I kampens glede
Forfatter: Peter Normann Waage
Forlag: Aschehoug, Norge

Endelig er den store biografien om André Bjerke ute! Det er en begivenhet mange nok vil glede seg over. Bjerke har en sikker plass som en fremragende kulturformidler og kulturskaper i norsk etterkrigstid, og i Waages biografi får han i høy grad selv komme til orde. Det er et godt grep: Bjerke førte nemlig dagbok gjennom store deler av livet. Boken er gjennomsyret av stor respekt for og kjærlighet til Bjerkes kunst og personlighet. Diktene og gjendiktningene hans kjenner vel de fleste, men hvor mange har lest hans essayistikk, hans kritikk av den newtonske optikk eller hans innføring i Goethes fargelære? Også denne siden av Bjerkes produksjon lar biografen hans oss bli kjent med.

De voksnes fest. Det første, lange kapittelet, «De voksnes fest», vies foreldrene, og den har definitivt en sterk bismak, den kaotiske samlivsfesten mellom Ejlert Bjerke og Karin Kristine Svensson. Deres rotete og kaotiske eksistenser later til å ha hatt en motsatt virkning på sønnen, som spesielt i pengesaker var så ryddig at det kunne nærme seg det patologiske (det vil si: når han var edru). Waage avviser imidlertid tanken på at han kan ha lidd av tvangstanker eller andre nevroser: Bjerke ville forme sitt liv, og han ville oppdra seg selv. Dette setter hans fremtreden i fylla i et skremmende og kontrasterende lys: André Bjerke ble fortrengt av et rasende monster.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Dømt av kolleger. De mange opptegnelsene fra dagboken er fornøyelig lesning, men det skal også sies at det var mange tunge dager i Bjerkes liv. Bare humoren holdt ham flytende gjennom alle de stormfulle periodene. Som leser blir jeg spesielt opprørt over den harde prosessen Forfatterforeningen satte i gang mot både ham og faren etter krigen. Jeg er neppe den eneste leseren som assosierer til en norsk utgave av inkvisisjonen når jeg leser om hvor nidkjært far og sønn ble forfulgt etter at de i 1944 hadde gjendiktet den finlandssvenske Johan Ludvig Runebergs episke dikt Fenrik Ståls sanger og fått det utgitt på G. Stenersens Forlag. (Forlaget var nazivennlig under krigen, og Finland kjempet på samme side som Tyskland under krigen mot Russland i perioden 1941–1944.) Diktet var ment å virke som en moralsk støtte til det norske folket under okkupasjonstiden, og i overensstemmelse med datidens departementale forordninger var ikke gjendikternes navn …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?


Abonnement kr 195/kvartal