Mesterlig biografi om André Bjerke

Polemikeren som går amok i fylla, men som aldri svikter verbalt, konkurransemennesket og den energiske gjendikteren. Og over det hele skinner en gyllen humor.

Henning Næss
Email: henning.ness@icloud.com
Publisert: 02.05.2018
André Bjerke: I kampens glede
Forfatter: Peter Normann Waage
Aschehoug, Norge

Endelig er den store biografien om André Bjerke ute! Det er en begivenhet mange nok vil glede seg over. Bjerke har en sikker plass som en fremragende kulturformidler og kulturskaper i norsk etterkrigstid, og i Waages biografi får han i høy grad selv komme til orde. Det er et godt grep: Bjerke førte nemlig dagbok gjennom store deler av livet. Boken er gjennomsyret av stor respekt for og kjærlighet til Bjerkes kunst og personlighet. Diktene og gjendiktningene hans kjenner vel de fleste, men hvor mange har lest hans essayistikk, hans kritikk av den newtonske optikk eller hans innføring i Goethes fargelære? Også denne siden av Bjerkes produksjon lar biografen hans oss bli kjent med.

De voksnes fest. Det første, lange kapittelet, «De voksnes fest», vies foreldrene, og den har definitivt en sterk bismak, den kaotiske samlivsfesten mellom Ejlert Bjerke og Karin Kristine Svensson. Deres rotete og kaotiske eksistenser later til å ha hatt en motsatt virkning på sønnen, som spesielt i pengesaker var så ryddig at det kunne nærme seg det patologiske (det vil si: når han var edru). Waage avviser imidlertid tanken på at han kan ha lidd av tvangstanker eller andre nevroser: Bjerke ville forme sitt liv, og han ville oppdra seg selv. Dette setter hans fremtreden i fylla i et skremmende og kontrasterende lys: André Bjerke ble fortrengt av et rasende monster.

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,7,9,10,11,12,13″ ihc_mb_template=”1″ ]

Dømt av kolleger. De mange opptegnelsene fra dagboken er fornøyelig lesning, men det skal også sies at det var mange tunge dager i Bjerkes liv. Bare humoren holdt ham flytende gjennom alle de stormfulle periodene. Som leser blir jeg spesielt opprørt over den harde prosessen Forfatterforeningen satte i gang mot både ham og faren etter krigen. Jeg er neppe den eneste leseren som assosierer til en norsk utgave av inkvisisjonen når jeg leser om hvor nidkjært far og sønn ble forfulgt etter at de i 1944 hadde gjendiktet den finlandssvenske Johan Ludvig Runebergs episke dikt Fenrik Ståls sanger og fått det utgitt på G. Stenersens Forlag. (Forlaget var nazivennlig under krigen, og Finland kjempet på samme side som Tyskland under krigen mot Russland i perioden 1941–1944.) Diktet var ment å virke som en moralsk støtte til det norske folket under okkupasjonstiden, og i overensstemmelse med datidens departementale forordninger var ikke gjendikternes navn oppgitt. Men så kom freden. I den såkalte æresretten – Forfatterforeningens «domstol», nedsatt i mai 1945 for å granske medlemmer med presumptivt brune sympatier under krigen – ble begge blad Bjerke dømt til å betale tilbake det samlede honoraret for utgivelsen, og de ble nektet å publisere noe som helst på ett år. Verst var nok likevel den psykiske belastningen. Og det var her André Bjerkes alkoholproblemer begynte.

Biografien viser et menneske som går inn i sin tid, og som aldri går ut av den igjen.

Allsidig, oversiktlig og lettfattelig. Kapittelet om dommen og tiden som fulgte, er det mørkeste i Waages bok, som ellers er gjennomsyret av gyllen humor og svært lystbetont å lese. Arbeidet må ha vært krevende, da det sikkert har vært nødvendig å gjennomgå alt stoffet Bjerke etterlot seg på Nasjonalbiblioteket, men sorteringen er forbilledlig. Sannelig skal man ha god oversikt over et liv for å klare å skrive så oversiktlig som Waage gjør, uten at det enten blir påtatt kronologisk og kjedelig eller bare rotete. Jeg gjetter på at spesielt kapittelet om Goethes fargelære har vært utfordrende å skrive, men også dette stoffet er lettfattelig forklart. Det er et godt valg å ta utgangspunkt i en personlig opplevelse hos den biograferte, nemlig at Bjerke ligger i sengen en tidlig morgen og iakttar en såkalt farget skygge på sin egen tommelfinger. Derfra føres vi inn i hans dype fascinasjon for fargene. Og med hans opptatthet av fargene utvikles også hans vitenskapskritikk, hans kritikk av Galileo Galileis naturvitenskapsteori: den om å måle alt, og å gjøre alt målbart som ikke er det. Waage skriver: «I sitt mest omfattende arbeid om fargelæren, Nye bidrag til Goethes farvelære, (1961), fant Bjerke det nødvendig å ta et oppgjør med den teorien.» Ved hjelp av Hjalmar Hegges Et bidrag til kritikk av teorien om sansekvalitetenes subjektivitet (1957) fikk han konsentrert seg om temaet.

Teori = virkelighet. Noe av det mest fengslende ved denne biografien er at den viser et menneske som går inn i sin tid, og som aldri går ut av den igjen. Dette gjelder for teori så vel som for virkelighet, som i André Bjerkes kunstnersinn blir ett og samme. Virkeligheten er allerede teori, og teorien er ikke adskilt fra virkeligheten. André Bjerke er ikke den som nøyer seg med å lese litt Goethe på sengen; han vil vise at Goethes naturvitenskap er selve virkeligheten.

Jeg kan bare gratulere Peter Normann Waage med et fremragende, inspirerende og på alle måter forbilledlig arbeid. Ett inntrykk sitter forresten særlig dypt etter endt lesning: Bjerke som konkurransemenneske. Konkurranseånden er kanskje forklaringen på hans enorme produktivitet.

[/ihc-hide-content]
Gratis prøve
Kommentarer