Mest pc for penga

Tilgang til pc-er og internett er avgjørende for at fattige land skal kunne delta i verdenssamfunnet. Men hva er den beste løsningen for å lære opp neste generasjon i informasjonsteknologi? Bør hver elev i fattige land få sin egen laptop som de kan ta med hjem, eller bør pengene heller brukes på brukte pc-er i klasserommene?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[informasjonsteknologi] En firehjulsdrevet Toyota HiAce fra 1990-tallet rister seg sakte framover. Underlaget skifter fra grå asfalt til rød, varm sand. Og bebyggelsen blir gradvis spedere.

Ny Tid befinner seg omtrent 70 kilometer øst for Ugandas hovedstad Kampala og nærmer seg Ngogwe, en landsby hvor 90 prosent av innbyggerne lever av jorda. Ngogwes hjerte, Baskerville secondary school, ligger hvor veien slutter, på en snau åstopp, kun noen få kilometer fra Victoriasjøen.

En gammel storhet

En rusten, men forseggjort stålport med skolens navn stopper oss når bilen endelig har kommet opp bakken. Noen hundre meter bak den massive stålkonstruksjonen står murbygninger med skjoldete blikktak. Baskerville secondary school er bygd for 500 elever. I dag er det omtrent 300 som går her. Rektor James Wandera mimrer tilbake til en tid hvor elevene kom fra alle hjørner av landet for å gå på akkurat denne videregående skolen. Det sviktende elevtallet skyldes konkurransen fra private skoler som trekker elever fordi de kan tilby undervisning i IKT. Utallige privatskoler etableres langs landets fartsårer og de reklamerer naturligvis med datamaskiner. Foreldre som har råd, vil mer enn gjerne sende barna sine på moderne privatskoler. Barna er tross alt Ugandas framtid.

– Baskerville har fortsatt et navn, og det akter vi å ta vare på. Men skolen må også ta noen grep for å henge med på samfunnsutviklingen, i vår tid kan man nesten ikke gjøre noe uten datamaskiner, sier Wandera.

Internett i ingenmannsland

I 2005 var den offentlige skolen nødt til å møte konkurransen fra privatskolene og ble partnerskole med Gjøvik videregående skole i Norge. Ved hjelp av Gjøvik vgs. og den norske organisasjonen FAIR (Fair Allocation of Info-Tech Resources), fikk den ugandiske skolen en komplett datalab med 35 pc-er. Til tross for beliggenheten langt utenfor allfarvei, har skolen både tilgang til strøm og internett. Døren til den digitale verden går gjennom et lite trådløst vidunder som kalles Wi-Max. Tre maskiner kan kobles opp mot internett samtidig ved hjelp av et slikt apparat.

I et hjørne på rektors kontor står en datamaskin urørt og avslått. Serveren døde for et par uker siden – de 35 andre datamaskinene står derfor bak lås og slå. FAIR leverte maskinene med Skolelinux, en norskutviklet distribusjon av det frie operativsystemet Linux. Men Wandera røper at planen er å installere Windows XP på pc-ene. Når det er gjort, kan undervisningen begynne.

– Vi er nødt til å tilby opplæring i et operativsystem som brukes ellers i samfunnet. Når elevene begynner på universitetet er det Windows på pc-ene og ikke Linux.

Rektoren forteller at det også er vanskelig å overbevise mennesker i nærområdet til å bruke datamaskinen til noe mer enn å skrive navnet sitt. Mange har ikke sett nytten i det å bruke internett til å sjekke råvarepriser fra andre deler av verden. Slik kan de for eksempel få en mer rettferdig pris for sukkeret de selger. Selv om utdanningsministeriet allerede har en håndbok for IT-opplæring, vil det ikke bli obligatorisk i skolen før en nasjonal læreplan er revidert. En håndbok med retningslinjer er ikke like bindende som en nasjonal læreplan.

Politisk glasur

Drøyt 70 kilometer øst for rektor James Wanderas skole, sitter Ugandas nyutnevnte IKT-minister, Ham Mulira i IKT-ministeriets provisoriske lokaler. For knapt et år siden eksisterte ikke Ministry of information and communication technology (ICT). I dag deler det nyetablerte ministeriet rom med statistikkbyrået og folketellingssekretariatet i Statistics House, midt i Kampalas voksende finansstrøk. Muliras oppgave er klar; å fremme bruk av IKT i et av verdens minst utviklede land.

Hans visjon er nøye skissert, i 2015 er Ugandas økonomi basert på hjernekapital. En visjon han deler med president Paul Kagame i nabolandet Rwanda, som i januar uttalte at landet har som mål å ha en kunnskapsbasert økonomi innen 2020. Rwanda knyttet seg samtidig til det idealistiske One Laptop per Child-prosjektet (OLPC), med MIT-professor Nicholas Negroponte i fronten. Formålet med prosjektet er å gi barn i den tredje verden en mulighet til «å lære seg å lære» ved hjelp av en egenutviklet bærbar pc til 100 dollar. Maskinene selges kun til myndighetene i utviklingsland, og hvert land må kjøpe minimum én million enheter. Nå er Negropontes tankeeksperiment snart blitt en realitet, selv om prisen er 135 dollar og ikke 100. De første maskinene er i produksjon og prototypene testes blant annet i Nigeria og Brasil. Seks land har sagt ja til å kjøpe maskinene, og det blir sannsynligvis flere land etter hvert. Uganda kan være ett av dem.

På det amerikanske mikroprosessor-selskapet AMDs Global Vision-konferanse i Pasadena, California i 2006 snakket nemlig Ham Mulira med Nicholas Negroponte om OLPC. Ugandas IKT-minister støtter det filantropiske gigantprosjektet, men det er fremdeles usikkert om han skal bruke penger fra nasjonalbudsjettet til å kjøpe minimum én million bærbare pc-er til 135 dollar per stykk, slik som nabolandet Rwanda har forpliktet seg til å gjøre.

Nytt eller brukt?

– Prosjektet er uten tvil interessant for Uganda, og vi skal holde kontakten med Negroponte og få mer informasjon. Vi ser ikke bort i fra at vi kjøper de i framtiden, sier Mulira.

Men han stiller spørsmål ved behovet for én bærbar pc for hvert eneste skolebarn. I Uganda er utbyggingen av telekommunikasjon fortsatt i begynnelsesfasen, og ministeren mener god infrastruktur må eksistere for å kunne få maksimal utbytte av datamaskinene.

– Før man bygger et hus må man planlegge. Man sørger for å ha nok materiale som murstein, sement og planker. Hvis ikke står man der med et uferdig hus. Akkurat nå vil jeg si at Uganda er i startfasen. Grunnmuren er lagt og skissene er tegnet, nå gjenstår hovedarbeidet. Vi kan godt kjøpe én million datamaskiner, men hva gjør vi så? spør Mulira retorisk.

Misforstått som IKT-bistand

Negropontes One Laptop per Child-drøm er ikke uten kritikk. Organisasjonen har fått mye kritikk, ikke minst fra FAIR. I en pressemelding skriver FAIR at Negroponte gir myndighetene i fattige land et ikke-eksisterende behov, og foreslår heller én datalab per skole i første omgang. De mener man kan uttrette minst like mye for en brøkdel av den pengesummen utviklingsland må ut med når de kjøper én million bærbare pc-er. Overfor Ny Tid forsvarer organisasjonen OLPC behovet for å gi PC-er til alle barna.

– Tradisjonell IKT-undervisning er basert på datalaber, og barna får meget begrenset tilgang til dataverktøyene. Det er en synd, fordi barn har evne til å lære i ulike miljøer, sier OLPCs utdanningsansvarlig, Antonio M. Battro.

OLPC mener barna trenger å eie en datamaskin som de kan bruke når og hvor de vil, uten tids- og stedsbegrensinger fra skolens side. Dommen er klar: Det gode, gamle datarommet er ineffektivt.

– Gjenbruk av Pentium-maskiner i en datalab som FAIR foreslår, er ikke en god måte å utdanne millioner av barn på i 21. århundre. Vi trenger noe nytt og som er spesielt tilpasset barna, mener Battro.

I en e-post til Ny Tid presiserer Nicholas Negroponte personlig at dette er et utdanningsprosjekt, og ikke et salgsprosjekt hvor det inngår bærbare pc-er. Prosjektet må ikke misforstås som IKT-bistand, og er heller ikke et forsøk på å redusere informasjons- og teknologikløften mellom i-land og u-land.

– Vi går 100 prosent inn for å lære barn å lære, og ved hjelp av denne bærbare datamaskinen kan vi gi barn i fattige og fjerntliggende strøk en mulighet til bruke teknologi som stimulerer til læring, skriver Negroponte.

Enorme mengder brukt datautstyr sendes fortsatt fra Vesten til Afrika gjennom ikke-statlige organisasjoner. Minister Ham Mulira ser ikke på gjenvinningen som dumping av miljøavfall til utviklingslandene. Billige og fullt brukbare maskiner til under 100 dollar er lett å få tak i, mener ministeren. Gunstige avtaler med ikke-statlige hjelpeorganisasjoner gjør at en stasjonær pc kan koste godt under 100 dollar.

Katalysator for utvikling

Mulira poengterer at det både er riktig og viktig å la privat sektor hjelpe til med å snekre infrastrukturene. Han har allerede gitt kommunikasjonsselskapet MTN, Ugandas ledende mobiloperatør, lisens til å bygge ut det nasjonale bredbåndsnettet. Fibernettverket skal strekke seg over store deler av landet og også knytte Uganda sammen med de østafrikanske nabolandene Tanzania, Burundi, Rwanda og Kenya. Trådløs internetteknologi som Baskerville secondary schools Wi-Max skal koble de mindre sentrale områdene opp mot det nasjonale bredbåndsnettet.

Liberalisering og mindre statlig regulering kan stimulere til IKT-utvikling, spesielt når det kommer til bredbånd. Mobiltelefoni i Sentral-Afrika er et godt eksempel på lynrask teknologisk utvikling med private aktører i hovedrollene. Tanken som ligger bak er at konkurranse på det private markedet fungerer som en katalysator for både innovasjon og utvikling. Om to uker kommer ytterligere to nye kommunikasjonsselskaper på markedet, et for mobil og et for bredbånd. Det er hovedsaklig arabiske selskaper som MTN og Celtel som opererer på det afrikanske markedet. Det er ingen tvil om at private selskaper kan bidra til utviklingen i byene, men det er myndighetene som må ta utfordringene på landsbygda, hvor opptil 80 prosent av befolkningen bor.

Fjernlæring er framtiden

Det er ikke bare tilgangen til IKT-verktøy som er nødvendig for at Uganda skal nå målet om kunnskapsbasert økonomi. Mulira mener at tilgangen til informasjon er minst like viktig. Han ønsker å bruke pc og internett til fjernlæring.

– En god biologilærer fra Kampala ønsker naturligvis ikke å flytte ut til distriktene. Ved å bruke internett kan den samme læreren undervise flere elever fra hele landet uten å måtte flytte på seg, sier Mulira.

Et interaktivt e-læringstilbud kan redusere den enorme skjevheten mellom by og land. Ved hjelp av internett kan alle skoleelever i teorien få tilgang til den samme informasjonen. De tre små, men svært betydningsfulle bokstavene IKT (informasjons- og kommunikasjonsteknologi) kommer antakeligvis til å runge i de østafrikanske parlamentsbygningene i mange år framover. Samtidig som lokale og internasjonale dataselskaper blomstrer opp i hovedstaden. Om noen år er det kanskje ikke så utenkelig å si «IT-byen Kampala».

40 elever på én pc

Noen kilometer nordvest for IKT-ministerens møterom ligger Makerere college school, ikke langt fra det anerkjente universitetet med samme navn. Makerere college school er en av de aller beste offentlige videregående skolene i Uganda. På en fullkommen dag kan skolen tilby sine 1700 elever en datalab med 40 stasjonære maskiner. Når vi går inn på datarommet ser vi kun åtte fungerende datamaskiner. De 32 andre brøt sammen på grunn av slitasje.

Rektor Rosemary Izizinga skal bruke ferien til innkjøp av «nye» pc-er, hvilket betyr nye brukte datamaskiner som kan kjøpes billige fra hjelpeorganisasjoner. Hun kan få relativt gode maskiner til 150 dollar. Til forskjell fra Baskerville, er det elevene som har ansvaret for å datalaben på Makerere college school. En «pc-klubb» som styres av elevene står for driften og sørger for at så mange som mulig får bruke utstyret. Her er både barn og voksne lærere og elever.

– De er uten tvil IT-generasjonen eller dot.com-generasjonen. Hvis man ikke mestrer enkle dataverktøy i dag, blir man lammet. Det er patetisk hvis våre barn skal vokse opp som dinosaurer. Vi er klar over at vårt datatilbud ikke er det beste, det er over 40 elever på hver pc dersom alle maskinene fungerer.

Men Izizinga legger til at mange har tilgang til pc og internett, enten hjemme eller på internettkafeer. Hun sier så godt som halvparten av elevene har pc hjemme, et svært høyt tall i forhold til på landsbygda. Hun mener i likhet med James Wandera at mentale sperrer, deriblant frykten for datamaskiner, må overvinnes hvis utviklingen skal gå rett vei.

– Den beste måten å overvinne frykten på er rett og slett å la elevene bruke maskinene. Man må tåle kostnadene med vedlikehold, drift og reparasjon. Og man må akseptere at maskinene går i stykker.

Izizinga er ikke overrasket over at datamaskinene på Baskerville står innelåst under mesteparten av sin levetid. Det er et generelt problem i Uganda at lærerne er de eneste som får fri tilgang til datamaskinene på skolen, hvis det i det hele tatt finnes noen. Lærerne er fortsatt autoritære og aksepterer ikke at barna lærer raskere når det kommer til ny teknologi, mener hun.

– Læring er ikke å kontrollere, men det er å finne ut hvem som er gode på hva og deretter lære av hverandre.

---
DEL